Det er ikke ofte jeg forelsker meg i det enkle. Jeg er av typen som helst skulle ønske at piksel-grafikkstilen ble værende på 90-tallet, og resultatet er at jeg har latt være å sette klørne i mange anerkjente indietitler som Terraria, Minecraft og The Binding of Isaac. Likevel har jeg forelsket meg i enkle Kingdom, et spill som forsøker å gjøre mikro-administrasjon så fraværende at det til tider snubler i sine egne skolisser. Men hva holder man vel ikke ut for sine kjære?
Kingdom liker ikke å fortelle deg hva du skal gjøre. Det finnes nemlig ingen ordinær introduksjon bortsett fra en svært kort opplæringsseksjon. I det hele tatt lærer spillet deg basiskonseptet, nemlig at du skal bygge, utforske, og forsvare. Velkjent og enkelt, men allerede 30 sekunder inn forlater Kingdom det enkle. For selv om du kommer til å bygge, forsvare og utforske gjennom resten av spillet, er det noe mystisk og ukjent her som jeg ikke har opplevd i noe annet tårnforsvarsspill.
Som konge eller dronning (ja, spillet forandrer på karakteren din hver gang du starter om igjen) skal du opprette og utvide riket ditt så godt du kan. Men Kingdom gjør mer ut av seg enn som så. Dag- og nattsyklusen er sjeldent å se i sjangeren, og elven som til enhver tid renner ved siden av på nederste del av skjermen reflekterer alt som foregår på land. Lydsporet er både vakkert og nifst, og skogene man galopperer forbi føles faktisk ut som nettopp det. Det er magisk hva utviklerne Noio og Licorice har fått ut av noen piksler, for dette er pent å se på.
Ingen menyer, på godt og vondt
Hele Kingdom blir spilt ved å trykke på høyre, venstre og ned-piltasten. Dobbeltklikker du mot sidene galopperer hesten din helt til den blir sliten. Ved å trykke eller holde inne ned-tasten kjøper du forsvarsverk eller oppgraderinger, i tillegg til å legge fra deg gullmynter. Sistnevnte gjøres for å betale de arbeidsløse slik at de kan gjøre nytte for seg som arbeidere eller soldater. Etter at du har betalt disse må du så betale for utstyret deres, være seg to gullmynter for en bue, eller tre for en hammer. Utenom disse funksjonene er det ikke noe annet som blir fortalt oss. På den ene siden bidrar dette til å gjøre Kingdom noe mer mystisk enn det det ellers ville vært, men ved å fortelle oss så lite samtidig som det ikke benytter seg av noen form for menyer, er det til tider frustrerende vanskelig å overvinne utfordringene Kingdom slenger mot deg.
For til tross for at du bare løper mot høyre og venstre, er denne verdenen større enn man først skulle tro – og fiendene flere. Basen du forsvarer er plassert på midten av brettet, og ved å utforske får du sjansen til å reise flere forsvarsverk og hyre flere soldater. Men ettersom du ekspanderer riket ditt, risikerer du også at forsvaret blir spredt for tynt ut. En mur du nettopp har bygget, som er mye svakere enn din nest fremste mur, blir nå området soldatene dine skal forsvare. Velger fienden nå å angripe i full styrke, er dette dårlig nytt da den ytterste muren kanskje ikke er oppgradert i det hele tatt. Verre blir det av at det ikke finnes noen indikasjon på hvor mye helse tårnene dine har igjen.
Det er heller ingen måte å fortelle soldatene dine hvor de skal forsvare. Ikke bare er dette frustrerende, men det gjør at Kingdom blir vanskeligere på helt feil måte. I tillegg hjelper det ikke at den kunstige intelligensen er så godt som fraværende. Skulle fienden storme mot deg er ikke arbeiderne redde for å møte dem ansikt til ansikt, til tross for at de ikke kan gjøre noe som helst for å motstå angriperne. Ei heller kan du kansellere oppdrag du har gitt dem, slik at arbeiderne kunne stoppet å bevege seg i riktig retning til feil tid.
Blodig brutalt, og taktikk er alt
Kingdom er nådeløst. For ikke bare skal du passe på at det som blir befolkningen din har arbeid, men du må også ta vare på ditt eget liv.
Fiendens mål er å ta fra deg kronen din. Klarer de det er alt over, uavhengig av hvor langt man har kommet eller hvor bra man gjør det ellers. Dette gjør at ensomme utflukter i skauen blir litt farligere enn man skulle tro, for der er man helt alene uten soldater som kan hjelpe. Skulle du dog være bak tykke murer omringet av hæren din, skal det litt mer til for å få tak i kronen. Fienden har nemlig ikke som mål bare å stjele den, men også alt av utstyr soldatene dine skulle bære på. Istedenfor å «drepe» hjelperne dine, blir de heller fratatt våpnene sine og mister dermed sin verdi som undersått.
Har en fiende først fått tak i for eksempel en bue, kan den ikke bære på mer av utstyr, og prøver derfor å komme seg tilbake der den kom fra med gjenstanden i behold. På samme måte som fienden må hakke seg igjennom soldatene dine for å komme til deg, må den hamre løs på myntpungen din for å omsider få klørne i kronen. Dette er for å skape en slags siste buffersone mellom liv og død. Skulle den være tom, faller kronen av hodet ditt sekundet fienden dytter borti deg. Er du heldig får du tak i den før fienden får plukket den opp, men er man omringet eller helt alene er dette lettere sagt enn gjort.
Taktikk er ekstremt viktig. Uten en strategi kan opplevelsen fort bli frustrerende, spesielt hver femte natt når fienden ankommer i ekstra store antall. Dessverre er det vanskelig å tenke strategisk når spillet forteller deg så lite som det gjør. Spesielt er det utforskningsdelen jeg tenker på her. Om du bruker pengene dine riktig på ting gjemt dypt inne i skogene, kan du både forbedre effektiviteten på murene og soldatene dine, men ingenting av dette er forklart.
Jeg måtte selv gå på nettet for å lese meg opp på hva de forskjellige gjenstandene kunne hjelpe med, og hvordan man skulle gå frem for å overleve lengst mulig. Gjør man ikke alt rett til punkt og prikke er det dessverre ekstremt vanskelig å skulle komme tilbake fra en dårlig natt, og selv om man ikke skulle tape umiddelbart må man pine seg gjennom en utmattelseskrig der spilleren taper hver eneste gang. Sistnevnte har ført til at jeg har måttet starte på nytt flere ganger enn jeg vil innrømme, men heldigvis har ikke Kingdom blitt noe kjedeligere av den grunn.
Konklusjon
Til tross for sine feil blåser Kingdom nytt liv i en gammel sjanger. Utviklerne har uten tvil gått for en så enkel stil som mulig, og selv om det gjør at spillet som oftest flyter godt, er det mange ting jeg gjerne ville hatt mulighet til å fikse på selv eller vite mer om. Noen informasjonsbobler her og der om tidligere uforklarte ting hadde hjulpet mye. Bedre kunstig intelligens og muligheten til å administrere troppene mine hadde gjort Kingdom enda dypere, og ikke hadde det trengt å ta spesielt mye vekk fra det enkle designet heller.
Kingdom er vakkert, ikke til tross for den piksel-baserte grafikkstilen, men på grunn av den. Det er noe ved det enkle som bringer fantasien ut, og selv om det bare er noen firkanter på en skjerm blir det plutselig så veldig mye mer. Kingdom er avhengighetsskapende og engasjerende, og er til syvende og sist verdt den relativt beskjedne prislappen.
