Hyperrealisme og det postmoderne
Hva er grunnen til at så mange anmeldere leverer hyllester uten forbehold til et spill med så mange svakheter? Svaret er realisme. Ikke klassisk realisme, men noe ganske annet. Rockstars Dan Houser sier dette til New York Magazine:
– Vi etterstreber overhodet ikke å skape en virtuell virkelighet – det vi etterstreber er at det skal føles som om du lever i din egen verden, halvveis mellom 3D-tegneserie og actionfilm. Det kunstnerisk ansvarlig Aaron [Gorbut] og hans team virkelig er god på, er å få verdener til å virke bebodd på en måte som ingen andre kan.
Dette er bare et av flere sitater som peker mot at Houser snakker om en form for hyperrealisme. Den franske filosofen Jean Baudrillard definerte begrepet som «simulasjonen av noe som aldri eksisterte», en beskrivelse som passer Grand Theft Auto IV overraskende godt. I Baudrillards tenking er hyperrealismen et resultat av en stadig større tvil rundt egen ekthet som har ført til et desperat behov for å bekrefte vår egen historiske identitet.
Spillmediet har denne frykten for mangel på kulturell relevanse i blodet, og dette har ført til en merkelig vrangforestilling. Mange er hellig overbevist om at hobbyen vår ikke lenger kan ignoreres den dagen du ikke lenger kan se forskjell på spill og virkeligheten slik vi kjenner den gjennom Hollywood-filmen, at det å skape en verden som er like attraktiv som vår egen – hvor vi bare kan nyte sanseinntrykkene – vil bli den endelige seieren for interaksjonen. Mange trodde at vi var kommet dit med The Elder Scrolls IV: Oblivion.
Bethsedas rollespillhybrid er bare ett av mange eksempler på hvordan utviklere bare har blitt mer og mer opptatt av å fange en vedvarende 3D-verden etterhvert som de tekniske begrensningene har måttet vike for designernes våte visjoner. Bioshock har fått mye ros både som metakommentar på spillmediet og for den grafiske stilen, men de færreste er villige til å se på det kanskje mest utpregede postmoderne trekket i Ken Levines skrekkspill: hvordan det understreker egen genuinitet ved hjelp av en stilepoke de færreste har mer enn løs kunnskap om. Slik blir Rapture noe mer enn fiksjon, det får en historisk ballast som gjør det unaturlig å stille kritiske spørsmål. Om vi forstår at det ikke er virkelig, kunne det kanskje ha vært det.
På samme måte gjør Rockstar virkelighet til underholdning; ved hjelp av popkultur, men også på popkulturens premisser . Selv om Liberty City gir inntrykk av fysisk tilstedeværelse, eksisterer den bare som underholdningsfenomen. Grand Theft Auto IV tør aldri å ta fra deg noe det ikke er rundhåndet med, og peker deg alltid i riktig retning slik at du slipper å utforske på egenhånd. Som et illusorisk pleksiglass hindrer det deg fra å utforske metropolen som interaktivt fenomen, men merkelig nok lar man seg likevel avsløre i de underveldige flerspillermodusene.
Her blir det spesielt tydelig at detaljrikdommen så godt som aldri bidrar til selve spillopplevelsen. Deres eneste oppgave er å simulere virkelighet slik at du ikke skal irritere deg over den middelmådige spillmekanikken. Så lenge ingenting utfordrer deg, i positiv eller negativ forstand, er det godt nok.
Jack Thompson og andre demoner
Det er vanskelig å komme unna Jack Thompson hvis man ønsker å kartlegge Grand Theft Auto-serien som kulturelt fenomen. Den amerikanske advokaten har lenge vært den fremste kritikeren av voldelige spill, og spesielt Rockstar har fått unngjelde. Saken, slik vi kjenner den fra spillmedia, er at Jack Thompson er fienden vår; en fanatisk kristen konservativ som sannsynligvis leder en pedofil ring når han ikke er opptatt med å servere løgner om Rockstar og Take-Two.
Men det vi ofte glemmer er at slike historier har to sider, og Rockstar er så definitivt ikke noen martyr. De har brukt Jack Thompson for det han er verdt, for å skape illusjonen av spillmediet som forfulgt av ondre krefter som ikke forstår det, og for å gi inntrykk av Grand Theft Auto-serien som fandenivoldsk og framtidsrettet. Slik har Grand Theft Auto-lanseringene utviklet seg til en mulighet til å vise hvor lojaliteten ligger ved å omfavne også årets versjon av middelmådighet på boks.
Take-Two, som publiserer Grand Theft Auto er mindre interessert i å bygge merkevare enn å selge flest mulig spill. Og det mange ikke er klar over, er at Jack Thompson i tillegg til å drive heksejakt etter skolemassakre har vært en av de fremste forkjemperne for bedre regulering av voldsspill. Hvis det hadde vært opp til Rockstar og Take-Two kunne hvem som helst kjøpe Grand Theft Auto IV, ikke fordi de oppriktig tror at foreldrene kan regulere dette selv, men fordi de vet at det betyr at de kan selge flere spill.
Hvorfor nå?
Det som gjør Grand Theft Auto IV spesielt er at det tilsynelatende foregår i vår egen verden. Der de tidligere spillene i serien som regel har vært tydelige på at de ikke foregår i nåtid, eller så enkle grafisk at det aldri har vært spørsmål om noen forveksling, kommer Rockstar nå faretruende nær å gjenskape noe som kan gå for ekte. Sannheten er at de aldri har vært lengre unna.
Det paradoksale i å skape en fiktiv verden basert på fiktiv informasjon gir seg selv. Noen vil kalle det satire, men det er blitt umulig å si hvor grensen mellom parodi og alvor går. Betyr de moralske avgjørelsene du bli bedt om å ta noe som helst etter at du har skutt deg gjennom hundrevis av politimenn, eller etter at du sladdet over noen uheldige fotgjengere i tredje sving på rad?
Dette er bare noe av det både Rockstar North og spillkritikere må ta stilling til hvis de håper å vinne respekt utenfor den ukritiske målgruppen sin. Å hevde at spillet er ment for voksne hjelper ikke når du utstråler den moralske forståelsen til en tiåring, og uansett hvor mye det underholder, er det en form for underholdning det er umulig å lese noe annet enn rotløshet ut fra. For der spillindustrien lenge har slitt med å finne nyansene mellom svart og hvitt, blander Grand Theft Auto IV fargene hemningsløst til all mening forsvinner. Resultatet svarer ikke til annet enn underholdningsindustriens egne regler, og de kan som vanlig le hele veien til banken.
Nok er nok.
