Tro det eller ei, men det har faktisk gått hele to år siden The Witcher tok streaming-verdenen med storm, og nå er Netflix klar med en ny verv fantasy-moro. Det sies at det alltid er vanskelig å følge opp suksess, og det merkes tydelig i en oppfølgersesong som er litt mindre spektakulær, litt mer alvorlig og enda litt teitere enn sist.
Det er for all del fortsatt gøy å følge Geralt på eventyr, men bittelitt av magien har klart å forsvinne siden sist.
Som far og datter
Handlingen fortsetter naturlig nok der den første sesongen slapp. Dette betyr at monsterjegeren Geralt og prinsesse Ciri nettopp har funnet hverandre, mens magikeren Yennefer sitter slukøret og magiløs igjen etter krigsherjingene ved slaget om Sodden.
Der vi sist fikk servert åtte episoder skrevet med en litt uortodoks og uregjerlig fortelleteknikk, er historien mer strømlinjeformet i sesong to. Ting skjer hovedsakelig i sanntid og i riktig rekkefølge, og som et resultat er det langt lettere å følge med på hva som foregår.
Etter et spennende og fartsfylt møte med Kristofer Hivju i sesongens første episode, drar Geralt og Ciri til witchernes høysete i Kaer Morhen hvor sistnevnte legger seg i hardtrening. Store deler av sesongens første halvdel brukes så til å bli bedre kjent med den unge prinsessen, hennes verdier og hva hun er i stand til, og tempoet lider en del som følge av dette.
Det er ikke det at Ciri ikke er spennende – tvert imot klarer skuespillerinne Freya Allan å portrettere den like deler nysgjerrige, ufullkomne, hardnakkede og sårbare figuren på en meget god måte – men det hindrer Geralt fra å kunne boltre seg like fritt som det han gjorde for to år siden.
Henry Cavill er stadig like fremragende i sin tolkning av figuren, og imponerer med både dybde, stemmeprakt, sverdfekting og sin visuelle framtoning.
Men han holdes altså en del tilbake, først og fremst i den forstand at han nå må bruke mye tid på å passe på jyplingen sin og samtidig etablere seg som en litt motvillig farsfigur. Samspillet mellom adoptivfar og -datter er til gjengjeld solid i nesten alle scener de deler, men jeg savner likevel mer av den barske, staute og mannevonde Geralt.
Monstermoro
Den andre sesongen handler selvfølgelig om mer enn bare Ciri og hennes trening, og det blir jaggu også tid til en og annen monsterjakt. De er ikke like mange eller like fremtredende som sist – i stedet legges det mye vekt på at det er mennesker som er de største monstrene i dette universet – men de merkelige skapningene som er her, har alle noe å komme med.
Rent visuelt viser det seg fort at Netflix har pumpet mer penger inn i oppfølgersesongen, for både monstre og omgivelser ser langt bedre ut enn de litt slitne 3D-modellene fra 2019. Det er fortsatt øyeblikk hvor skapninger og figurer ser tydelig dataanimert ut, men de er langt mer troverdige og ikke minst mer kreativt sammensatt enn før.
Et av mine personlige høydepunkter kommer tidlig i sesongen, når to vidt forskjellige og visuelt interessante monstre ryker i tottene på hverandre, og våre hovedpersoner havner i klemma. Den tidligere nevnte åpningsepisoden, hvor Kristofer Hivju spiller udyret i Sapkowskis versjon av Skjønnheten og Udyret, byr også på en rekke genuint nifse og fengslende øyeblikk, hvor alle involverte får sjansen til å skinne.
Ikke alle episodene er like givende dog, med enkelte som er litt for lange for sitt eget beste, og andre hvor tempoet rett og slett er for bedagelig. I det store og det hele er det likevel mye god underholdning å hente, selv om hverken manus eller skuespill er gjennomgående feilfritt.
Bifigurer med bismak
Den varierende kvaliteten på skuespillet merker man spesielt når fokuset flyttes vekk fra den sentrale trioen.
Det politiske maktspillet utvides nemlig ytterligere i sesong to, og med det får vi en rekke små og store bifigurer som har sitt å si om hva som er best for den voksne fantasy-verdenen. Dette er på sett og vis spennende, all den tid ingen av sidene har rent mel i posen og det stadig blir mer og mer utydelig hvem som egentlig er «de snille».
Det utvidede perspektivet kommer likevel med en kjedelig bismak i form av syltynne og veldig lite minneverdige bifigurer. Her skal det debatteres til det kjedsommelige i magiske råd; Yennefer bruker mye tid på å labbe rundt på landsbygda; og jeg kunne godt spart meg for alt vrøvlet knyttet til alvene og deres arverekkefølge.
Bifigurene er ikke nødvendigvis uviktige i og for seg selv, men det vies for lite tid til å etablere hvem de er, hva de vil og hvorfor de gjør det de gjør. De fleste dukker liksom bare opp, enten det er en alv som jeg overhodet ikke kjente igjen fra den første sesongen eller Graham McTavish som står der i bar overkropp og snakker med en ugle. «Hvorfor skal jeg bry meg om deg, liksom?»
Jeg skal innrømme at jeg faktisk liker et par av de mindre viktige figurene, hvor både Cahir og Fringilla vokser stort på meg utover i sesongen. Ellers trives jeg aller best i Henry Cavills forvokste armer, og kunne godt tatt en hel sesong hvor vi bare fulgte Geralt på monsterjakt – og da gjerne med sjarmtrollet Jaskier og hans eksepsjonelle lutt på slep.
Konklusjon
Den andre sesongen av Netflix' The Witcher byr på enkel og god fantasy-underholdning så lenge den varer, men sliter med å sjonglere de mange forskjellige handlingsforløpene som dukker opp underveis.
Her veksler fokuset tilsynelatende lemfeldig fra treningsleir med Geralt og Ciri i det ene øyeblikket, til Yennefers forsøk på å få tilbake magien sin, og hele veien til alveundertrykkelse og merksnodige profetier som ut av det blå truer med å ødelegge verdenen. Mye fungerer godt, mens andre ting ikke fungerer i det hele tatt.
Henry Cavill er sedvanlig uimotståelig i rollen som Geralt, og samspillet med Freya Allan som Ciri er gjennomgående bra. Det samme kan sies for brorparten Anya Chalotras rolleprestasjon som Yennefer of Vengerberg i løpet av disse åtte episodene, selv om hennes figur helt klart har litt for lite å henge fingrene i.
Det aller meste utenom den sentrale trioen fremstår dessverre som noe flatt og langtekkelig, med flere figurer som får meg til å gremmes hver gang de dukker opp på skjermen.
Serien er stadig teit og selvbevisst på best mulig vis, men jeg savner enda mer av den lekne tonen som preget den første sesongen. Det går for lenge mellom de virkelig voldelige actionsekvensene, og mangelen på den broderlige dynamikken mellom Geralt og Jaskier ødelegger mye.
Det blir rett og slett litt vel mye alvor oppi det hele, og som et resultat lar jeg meg ikke rive med på helt den samme måten som for to år siden.
