Da originalspillet ble lansert i 2014, var det som om Shovel Knight øyeblikkelig fikk en plass i folkesjela til indiespill-elskere verden over. Ikke bare var det en visuell slående opplevelse, men det bød også på masse deilig nostalgi og en unik hovedperson som det var lett å bli glad i.
Ikke overraskende har det blitt flere Shovel Knight-spill siden den gang, og det nyeste i rekken tar serien inn i roguelite-sjangeren med brask og bram. Det er en overgang som i utgangspunktet virker både selvskreven og meget kledelig, men etter en stund innser man at det dessverre ikke er helt gull alt som glitrer.
Når alt forsøker å drepe deg
Men det begynner altså bra, og når man etter en kort introduksjon kaster seg hodestups ned i et mystisk underjordisk tunnelsystem som stadig endrer seg, er det med stort engasjement og en enda større spade på slep.
Man inntar nok en gang rollen som den blåkledde Shovel Knight, som må redde dagen og ta opp jakten på både kjente og ukjente skurker idet de stikker av med utstyret hans og graver seg dypt ned i jordens indre. Her setter de opp stadig mer voldsomme veisperringer for spilleren, og sjangeren tro er det ikke bare-bare å ta seg helskinnet gjennom labyrinten.
Både små og store fiender gjør nemlig sitt for å ta deg av dage, og grottene er i tillegg fylt med en bråte naturlige dødsfeller i form av pigger, lava og magiske portaler. Det tidvis svært voldsomt, og flere ganger føles det som om absolutt alt har et ønske om å ta deg av dage.
Og da skjer det selvfølgelig også jevnt og trutt at man stryker med: Noe av poenget med roguelite-sjangeren er jo nettopp det at man skal lære av sine feil, og her stiller Shovel Knight Dig sedvanlig sterkt.
Jeg finner for eksempel fort ut at de flyvende skapningene på første nivå er en konstant plage; fiskene på nivå nummer to er det ikke vits å tulle med; og man får aldri mulighet til å slappe av fordi det er en drapslysten sirkelsag som følger etter meg gjennom tunnelene.
Etter hvert som man lykkes, beseirer sjefsfiender og når nye områder, låser man i tillegg opp forskjellige snarveier som man kan benytte seg av for å hoppe lenger ned i grotten med en eneste gang.
Nivåene man utforsker har også flere unike hindringer og fiender, og det visuelle spekteret er stort nok på tvers av banene til at det aldri blir for repetitivt.
Deilige detaljer
Felles for samtlige omgivelser, og det meste annet i spillet, er det faktum at det er ikledd noe av den lekreste pikselgrafikken jeg har sett. Her snakker vi om knallsterke bakgrunner, figurer som kommer til live med en enorm detaljrikdom, gnistrende animasjoner og alltid noe nytt å kaste blikket på. Det er fargerikt som få, og jeg rives stadig med av alle de små inntrykkene underveis.
I detaljene skjuler det seg også en rekke spennende hemmeligheter: En tilsynelatende alminnelig ugle utenfor leiren er med på å indikere om det er noe nytt å utforske på overflaten; mens et søkk i en fjellvegg kan skuffes borti for å avdekke en massiv sidepassasje.
Man støter også på en håndfull vennligsinnede fjes, både i dypet og på overflaten, og disse er også meget sjarmerende og flotte typer.
Jeg skulle imidlertid ønsket at folkene man snublet over hadde enda litt mer påvirkningskraft på spillingen. Som regel får man servert en tilfeldig gjenstand og et par replikker, før man forsvinner tilbake i gravingen.
Særlig skuffende er det at de forskjellige butikkeierne ikke har mer å by på, både i form av dialog, men også konkrete oppgraderinger og gjenstander man kan låse opp.
Hestefjeset Hoofman driver for eksempel en liten butikk til høyre for inngangen til grotten, men selger i hovedsak bare to ting i løpet av spillet: nøkler og beskjedne ryggsekkoppgraderinger. Det samme gjelder for kjøpmannen Chester, som har en håndfull mindre interessante gjenstander som kan kastes ned i grotten slik at man potensielt kan finne dem senere.
Jeg savner mer innhold og dybde, og dette er egentlig litt symptomatisk for Shovel Knight Dig som helhet: det er litt for simpelt, litt for enkelt og altfor, altfor kort.
Lite å gjøre, lite å føre
De sistnevnte punktene avhenger selvfølgelig av hvor heldig man er underveis – gjenstandene man finner har mye å si i denne typen spill – men inntrykket er at dette er et spillet de aller fleste kan runde på godt under fem-seks timer.
Selv brukte jeg bare litt under fire, og jeg ble ekstremt overrasket over at det rett og slett ikke var mer innhold her. Andre spill i sjangeren, slik som Rogue Legacy, Hades og Spelunky er jo bygd for å vare i flere titalls timer, med tonnevis av innhold, utfordringer og grunner til å spille flere ganger.
Men det har dessverre ikke Shovel Knight Dig. Ja, det finnes en «ekte» slutt man kan strebe etter hvis man ønsker, men utover dette er det angivelig ikke veldig mye mer å oppdage enn det jeg allerede har sett. Og selv om spillet er aldri så pent og lett å spille, med sedvanlig leken retro-musikk, blir det altså bare med de fire timene.
Konklusjon
Shovel Knight Dig byr på griselekker pikselgrafikk, spenstig musikk, har en håndfull fantastiske roguelite-elementer og meget god flyt, men mangler dessverre dybden til andre spill i sjangeren.
Det er for eksempel veldig lite å kjøpe i de forskjellige butikkene; figurene man møter har ikke all verden å komme med; og veien fra start til slutt er rett og slett altfor kort. Selv fullførte jeg reisen på knapt fire timer, og etter dette er det heller lite som frister meg tilbake til dypet.
Og det er veldig synd, for jeg storkoser meg i utgangspunktet gjennom store deler av eventyret. Figurene er forlokkende, utfordringene underholdende og fiendene finurlige, men etter bare et par dager er spillet allerede langt nede i glemmeboka.
Shovel Knight Dig er tilgjengelig på Nintendo Switch (testet), Windows og iOS
