Få er kategorisk uenige i at underholdning med visuelle elementer – det være seg film, spill eller tegneserier -– kan være skadelig for sarte sjeler på ulike måter. De nøyaktige psykologiske virkningene et voldelig spill eller en detaljert filmscene med seksuelt innhold har på for eksempel barn er umulig å måle, men at de yngste i vårt samfunn trenger en eller annen form for beskyttelse fra ulike popfenomen strides det i seg selv lite om.
Det som virkelig har skapt debatt i spillsammenheng er spørsmålet om hvor langt og vidt myndighetene bør gripe inn for å skjerme de yngre borgerne fra potensielt støtende opplevelser.
I Norge opererer vi for det meste med systemet PEGI, som også anvendes i storparten av de andre europeiske landene. Vi har i Norge ingen lov som regulerer spillaldersgrenser, og det er ikke straffbart å selge spill til mindreårige, eller for mindreårige å spille spill med høy aldersgrense. PEGI-aldersgrensene eksisterer for å gi foreldre veiledning og bedre forutsetninger for å kunne velge ut spill som ikke er upassende for barna sine. Aldersgrensene sier for øvrig ingenting om hvor krevende et spill er utfordringsmessig; PEGI kan på langt nær sies å være noe perfekt vurderingsgrunnlag for alle de forvirrede foreldrene der ute.
I Tyskland anvendes PEGI-systemet derimot ikke, ei heller det amerikanske ESRB. Tyskerne har et eget system for innholdskontroll av spill, nemlig Unterhaltungssoftware Selbstkontrolle, heretter USK. Dette systemet er på flere områder strengere enn både ESRB og PEGI, spesielt viktig å merke seg er at ikke alle spill blir tillatt vurdert av USK. De minst barnevennlige spillene, som for eksempel GTA-serien, Manhunt, og det ekstremt blodige Solidier of Fortune, risikerer å havne på svartelisten til Bundesprüfstelle für jugendgefährdende Medien (Departement for media som er skadelig for unge personer), og aldri dukke opp i spillbutikkenes vinduer.
Spill som havner på denne listen nektes utstilling og markedsføring i butikker og medier. Brudd på denne regelen, som har hjemmel i forskrift og lov, er straffbart. Havner et spill i denne uheldige kategorien skal det bare selges gjennom uttrykkelig henvendelse fra kunder som er over 18 år. I ekstreme tilfeller vil spill bannlyses; da vil ethvert salg av dette spillet i Tyskland være ulovlig, uansett hvilken aldersgruppe det er snakk om. Dette skjer typisk hvis spillet inneholder overdrevet mange hakekors, eller hvis spillet eller spillets budskap er sympatisk i forhold til nazismen, eller er i strid med tysk lov på andre måter. Spill som har blitt bannlyst og fortsatt er det er blant annet det ganske legendariske Wolfenstein 3D, det beryktede Manhunt og Mortal Kombat 2.
Det er på grunnlag av dette at EA-topp i Tyskland, Gerhard Florin, uttalte at det tyske USK ikke bare bedriver innholdskontroll, men ren sensur av spillene. Florin mener at også Tyskland må ta til seg PEGI-systemet. Å bli svartelistet av det overnevnte organet betyr nemlig at utgiverne tvinges til å tone ned på for eksempel voldelig innhold. Alternativet, som for mange vil være uholdbart, er å risikere et betraktelig dårligere salg. Null markedsføring i et såpass stort marked som Tyskland vil utvilsomt være skadelig for enhver spillutgiver, og på grunn av dette tvinges ofte utviklerne til å sensurere og endre på hjertebarnet sitt.
Det kan se ut som at kreativ frihet er en verdi de tyske myndighetene verken verdsetter eller etterstreber i noen særlig grad. Det er ingen tvil om at Tyskland går betraktelig lengre enn andre europeiske nasjoner i å verne sine innbyggere fra skadelige sanseinntrykk. Loven som skal forby alle ”morderspill” vil forhåpentligvis bare forbli et lovforslag, takket være de i drøyt 70 000 spillentusiastene som protesterer. Crytek-sjef Cevat Yerli lover i alle fall at Tyskland får klare seg uten grafikkgiganten hvis situasjonen ikke bedrer seg. Er politikerne for ivrige i sin heksejakt er det ikke umulig at industrinasjonen vil miste sin kakebit av en av de største bransjene i dagens samfunn.
Er det mest hensiktsmessig med en mer liberal tilnærming til spørsmålet, bør vi overlate det til foreldre og andre autoritetsfigurer i barnas liv å avgjøre hva som er skadelig ? Eller bør staten selv aktivt gripe inn og treffe strenge vedtak som sørger for at upassende spill ikke spilles av og selges til mindreårige? Skal man gå så langt som å gjøre brudd på aldersgrensene straffbare? Tyskland kan i så måte være både skrekkeksempelet og idealet her, alt etter hvordan man ser på det.
Hva mener du?
(Kilder: Kotaku, Gamesindustry, Wikipedia)
