Travis Touchdown er heit.
Han er heit på måten bare totalt oppkonstruerte helter kan være det. Han handler lyssabel på Internett og samler på Lucha libre-masker. Han bor i en amerikansk småby som heter Santa Destroy. Og hva har han stående i garasjen? Jo, en enorm retrofuturistisk motorsykkel, den mektige «Schpeltiger»-en, som snytt ut av nesa på åttitallsklassikeren Akira.
Etter en utsvevende kveld på byen finner Travis ut at han har litt dårlig råd, og bestemmer seg derfor for å bli leiemorder – for å ha til sukker i kaffen, liksom. Siden han er så fælt heit, er det imidlertid bare naturlig at hans klatring på morderstigen må varsles og fyres av med tidenes mest ekstravagante entré:
Travis er på vei ned en landevei i retning herskapshuset hvor drapsmål nummer én bor. Han kliner Schpeltiger-sykkelen i syvende gir og gir gass, braser inn porten i flere hundre kilometer i timen, skrenser sykkelen rett inn i en diger fontene som eksploderer i sammenstøtet, flyr av sykkelsetet og over et par forundrede sikkerhetsvakter, før han lander elegant på den andre siden – naturligvis i sammenkrøket, råtøff positur, og med lyssverdet strukket grasiøst ut bak seg.
Noen millisekunder forvitrer før Travis uttaler de forløsende ord, som får de to vaktene til å eksplodere i sorte skyer av dødsstøv:
– Fuckhead!
Og No More Heroes er i gang.
«Klærne må av for å kunne gjøre DET!»
Det som gjør dette spillet en tanke vanskelig å forholde seg til som kritiker, er med andre ord aldri konseptet. Travis Touchdown er akkurat så mye av en posør som han høres ut, en stakkarslig, t-skjorte-samlende, anime-gæren Langbein med et antrekk han regelrett har stjålet fra Tyler Durden i Fight Club. Han er ikke egentlig kul, han bare later som. Gjennom hele spillet veksler han mellom det latterlig stilfulle og det latterlig klossete, umulig å ta på alvor, men også umulig å ikke smile av.
Hele bifigurgalleriet er av samme kaliber – som dratt ut av en japansk actiontegneserie av det lettere absurde slaget, og stadig i stand til å overraske. Jeg vil ikke ødelegge overraskelsen for noen av dere, men det er i hvert fall liten tvil om at dette er konfrontasjoner du vil huske, hvor hver eneste drapsmaskin du står ovenfor eier et passelig teit navn, slik som «Letz Shake» eller «Destroyman». Minneverdige greier.
Det som derimot gjør dette spillet vrient å kritisere, er at det er så fordømt middelmådig – stundom til og med riktig ille – all den tid det ikke er briljant.
Og for å gjøre vondt verre: Det er mulig – kanskje til og med sannsynlig – at det er med fullt overlegg. Spillet er så skrikende selvbevisst at man tvinges til å innse at alt sammen kan vise seg å være en spøk.
«Kokosnøtter er Gud! Samle dem nå!»
Før vi skal forsøke å svare på om dette er en gyldig strategi, må vi imidlertid fortelle mer om hvordan spillet er bygget opp.
Hele No More Heroes veksler i det store og hele mellom to faser. Den første fasen er veien opp til, og gjennomføringen av, de såkalte rangeringskampene. Det er her du møter alle de tøffeste fiendene, og må vise at du klarer å holde hodet kaldt selv når morderkrapylene er feige, burleske, svergende, amputerte, livsfarlige – eller alt på en gang. Veien fram til disse storfiendekampene er gjerne krydret med et titalls eller hundretalls oppvarmingsfiender – som for å få deg inn i den gode drapsrytmen før du virkelig skal til pers i selve rangeringsringen.
Den andre fasen består i å, øh, tjene nok penger til å betale for å slippe inn i neste rangeringskamp. En mulig inntektskilde er å gjøre et uskyldig stykke arbeid i form av kokosnøttsamling, klipping av plen eller jobbe som bensinstasjonsassistent. Disse oppdragene har alle to ting til felles. For det første er de gledelig absurde, og lar Travis vralte rundt som en senil gås mens han forsøker å løse de stadig mindre troverdige arbeidsoppgavene han får. For det andre er de – alle som én – skrekkelige stykker minispilldesign, og de fleste varer en hel del lenger enn de tredve sekundene det tar før du er lei.
Heldigvis er ingen av disse nødvendige å gjøre mer enn én gang, og for hver «uskyldige» jobb du gjør unna, åpner det seg to massemordoppdrag som premie. Her er igjen alt fokus på å redusere dusinvis av fiender til aske og støv, enten gjennom frontalangrep, wrestlingmanøvre eller andre varianter. Det likner en hel del på oppladningen før rangeringskampene, men mordoppdragene kan du gjøre så mange ganger du har lyst.
«Det er tid for SPILLING!»
Den tredje måten du kan tjene deg opp penger på er å løpe rundt i Santa Destroy på jakt etter skjulte skatter, gravd ned i jorden eller skjult i containere. Dette er en dårlig idé hvis du liker å ha det moro, for Santa Destroy er kanskje den kjipeste åpen-verden-byen jeg har besøkt noen gang.
For det første har du ingen morsomme leketøy – Schpeltiger-sykkelen din er like manøvrerbar som danskefergen, og til fots deler Travis akrobatiske evner med Stephen Hawking. Han kan verken hoppe eller klatre, han kan ikke tjuvkoble biler eller sykle eller gjøre noe som helst som minner om lek og moro.
For det andre er alt så grått, pregløst og teknisk klønete at det får PS2-utgaven av San Andreas til å virke spenstig.
Når dette er et problem, er det ikke så mye fordi hele byen er en eneste diger kulisse, men fordi spillet krever at du skal traversere denne kulissen minst hundre ganger fram og tilbake. Det er noen få, sentrale bygninger du må innom på jevnlig basis, men av en eller annen grunn er disse plassert en minuttlang kjøretur fra hverandre. Dermed blir det fram og tilbake, langs den samme ruta, et utall ganger, og når kjøremodellen er så utpreget banal som her, er det et slitent faktum.
I hver ende av ruta venter det dessuten lastepauser. Hver gang du skal inn eller ut av en bygning er det rundt åtte–ti sekunders venting, og når det som venter på innsiden ofte er rein rutine bidrar også dette til å slippe luften ut av ballongen.
Kampsportreneren din er et godt eksempel – riktignok er han fantastisk velskrevet, men når du har vent deg til monologen hans, reduseres det hele likevel til obligatoriske treningsøvelser. Her gjelder det å trykke fort på A-knappen, eller «løfte vekter» ved å bevege kontrollerne – noe som er morsomt første gang, greit andre gang og deretter kjedsommelig rutine.
