Er det et rollespill, plutselig?
Neida, naturligvis er det ikke et rollespill, men No One Lives Forever 2 har en helt ny interessant del som ikke var å finne i eneren. Du har nå forskjellige skills, altså egenskaper, som du kan investere erfaringspoeng i. Ja, noe slik som i et rollespill. Erfaringspoeng sanker du inn ved å utføre objektivene i oppdragene. I tillegg til de objektivene du må fullføre for å greie oppdraget, får du av og til noen du kan velge å gjøre hvis du vil (slik som å feste sprengladning på en ekstra bygning). Da får du ekstra erfaringspoeng. Du får også ekstra efaringspoeng ved å finne spesielle notater og memoer. Disse finner du ved å lese brev på bakken, søke gjennom fil-kabinetter og skuffer. Egenskapene du kan investere disse poengene i er slik som våpenmestring, sniking, hvor rask du er i å søke gjennom ting slik som skuffer og døde mennesker, hvor rask du er til å bruke gadgets, samt en rekke andre.
Når du har oppnådd såpass mange erfaringspoeng at du kan gå opp ett poeng i den egenskapen, gjør du det ved hjelp av en liten meny du kan få opp når som helst i spillet. Når vi først snakker om menyer, kan jeg nevne at også på dette området er spillet bedre enn sin forgjenger. Selv brukte jeg rulle-funksjonen på musa mi, og da leter du gjennom en meny som dukker opp på toppen av skjermen, og som inneholder alle våpen og gadgets. Du trenger ikke røre en tastatur-knapp. Skal du sveise opp en lås, trenger du ikke finne sveiseapparatet. Du trenger bare bevege musa over låsen, så forstår spillet at du vil sveise. Da er det bare å klikke høyre-museknapp for å sveise i vei. Dette gjør alt så mye enklere og raskere, og det er ikke lenger en pine å måtte vippe opp alt mellom himmel og jord for å utføre en liten jobb.
Multiplayer-delen er som vanlig ikke fouset i No One Lives Forever-serien. Multiplayeren i eneren var veldig mangelfull, og for å være helt ærlig skinner den ikke særlig i etterfølgeren heller. Det er ingen mulighet til deathmatch i det hele tatt. Den eneste multiplayer-funksjonen i spillet er muligheten til å kunne samarbeide med andre spillere på noen ytterst få tilleggsoppdrag som ikke finnes i spillet. Disse oppdragene går ut på å redde Cate fra forskjellige situasjoner hun har havnet i. Du reiser inn og henter henne ut sammen med andre. Mangelen på deathmatch er heller sår, faktisk. Oppdragene du kan samarbeide på er også svært få, og heller begrensede. Kort sagt så er multiplayer-delen en skam for resten av spillet. Så hvis multiplayer er viktig for deg når du går til innkjøp av skytespill - styr unna. Selv om No One Lives Forever 2 handler om en rå singleplayer-kampanje, kunne det godt ha vært en langt bedre støtte for multiplayer-vampyrene der ute.
Sist, men ikke minst bør jeg nevne spillets audio. Musikken i spillet er akkurat slik den skal være. Hvert sted i verden har sin karakteristiske musikk. Musikken ligger i bakgrunnen, og er en absolutt flott spillmusikk, men neppe noe du hadde slengt i stereoanlegget. Musikken har generelt en veldig "Austin Powers"-følelse over seg, noe resten av spillet forøvrig også har. Musikken er også svært dynamisk. Sniker du deg rundt begynner musikken å gå langsommere. India-banen er spesielt morsomt hvis du får politiet etter deg. Da blir musikken til en slags "manhunt"-musikk, noe slik som i gamle politi-komedier. Lyden er også svært bra. Dialogene er eksepsjonelle. Alle video-sekvensene stiller med fantastiske dialoger, og det samme gjør generelle fiender ute i felten. Alle våpen har sine egne lyder, det samme gjelder gadgets. Ingenting å utsette - et sant kunstverk.
Konklusjon
Å lete etter feil i No One Lives Forever 2, blir helt ærlig som å lete etter nåla i høystakken. Multiplayeren er vel den eneste grove feilen spillet begår. Å ikke kunne gi spillerne en ordentlig deathmatch, og bare la dem redde Cate i noen få forhåndsbestemte oppdrag blir raskere gammelt enn ei skive brød. Dette resulterer i at karaktersettingen for spillet fort blir som et vitnemål - èn dårlig karakter trekker ned. Men likevel ser jeg bort i fra dette, og nekter å legge større vekt på det. No One Lives Forever 2 er en singleplayer-opplevelse, og i stedet for å si at multiplayeren er dårlig, vil jeg heller si at det var en feil i det hele tatt å ta den med, og heller se pent bort fra den og konstatere med at den er elendig slik som den er nå.
Ellers er spillet et kunstverk. Et sant kunstverk. En frisk pust i en ellers så dyster og seriøs sjanger. Spillet tar seg selv svært lite høytidelig. Det handler utelukkende om en god latter, samtidig som det skal være spennende å spille en superspion i en tid da den kalde krigen enda var ganske aktuell. Spillet er et visuelt kunstverk. Fantastisk mange forskjelligheter og artigheter. Banene er eksotiske og mange, helt fra solfylte India og til det kalde Siberia. Få spill tar deg med på en slik reise. Det er klart at utviklerne har lagt massivt mye arbeid ned i denne titlen, og spillet er relativt langt selv om det går fort å gjennomføre det. I sin helhet har de greid å få laget det passe langt, men at de greier å holde kvaliteten oppe hele tiden er beundringsverdig. No One Lives Forever 2 er som en komedie. Den kan være spennende, og du kan danne sterke følelser for handlingen og karakterne. Men egentlig er det fullstendig useriøst, og kun ren uskyldig moro.
