Miss Undercover
De første banene utspiller seg i eksotiske Japan. Banene fungerer, forståelig nok, som noen slags treningsbaner som lar nye spillere bli kjent med kontrollene, og erfarne spillere bli kjent med de nye systemene. Spillet har nemlig endret seg ganske mye med tanke på hvordan det fungerer, men mye er likevel det samme gamle (hvilket er ment på en absolutt positiv måte). Det er halvt skyte-basert, og halvt snike-basert. Spillet skiller seg ut med titler slik som Quake og Unreal på akkurat dette feltet. Det er faktisk vanskelig å kalle No One Lives Forever 2 et skytespill. Selv om mange oppdrag legger det til rette for at du kan snike deg frem til ditt mål ubemerket, krever de det på ingen måte. De fleste oppdrag kan løses ved å gå inn i fiendens terretorium, og ved å skyve piler, kuler og ninjastjerner opp i panneluggen på dem.
Er du en av dem som liker nettopp dette, å løse problemene med avtrekkeren - da gir spillet deg et verdig arsenal av våpen slik som vanlige håndpistoler, rifler, sniperrifler og attpå til en armbrøst om du skulle ville ta ut dine fiender på en mer stille måte, selv om du kan bruke en lyddemper på håndpistolen. Liker du å snike deg rundt som nattens skygge, og utføre dine plikter rett under nesen på dine motstandere, lar spillet deg gjøre dette på mange av oppdragene. Du kan snike deg rundt, og ved å gjemme deg i hjørner og på mørke steder kan du forsvinne helt fra fiendens åsyn. Skulle du likevel drepe en fiende eller to, kan du enten bruke "body remover"-sprayen på dem, eller plukke dem opp og lempe dem på et mer gjemt sted.
Spillet er også annerledes på den måten du får tak i dine våpen og gadgets. I de fleste andre skytespill, ligger våpnene og ammunisjonen strødd rundt på banen, og det er din jobb å plukke dem opp. I No One Lives Forever 2 finner du det meste på fiendene du greier å felle. Ved å bevege seg over kroppen deres og høyre-klikke på dem, leter du gjennom lommene deres og plukker opp alt som måtte finnes på dem. I tillegg til å finne forskjellige nyttige våpen, vil du vanligvis få en morsom beskjed om noe annet vissvass som befant seg på den falne krigeren, slik som kreditt kort, "Dear John"-brev, nesespray og tyggegummi. Personlig liker jeg godt dette systemet, fordi det lar meg leve meg mer inn i rollen ved å flytte liket og ransake lommene for å få nye våpen, og etterlengtet ammunisjon.
Når man først snakker om fiendene i spillet, kan vi like godt snakke litt om den kunstige intelligensen du står opp mot. Slik jeg ser det er det kan du enten elske den, eller rett og slett hate den. Sistnevnte befatter vanligvis mennesker uten sans for humor, og som har blitt litt ødelagt av hjerneløse zombier og trailer-trash med en motorsag for mye. Teknisk sett er den kunstige intelligensen bedre enn i de fleste andre spill - fiendene vil snike seg opp på deg, flanke deg, bruke team-arbeid, lete etter deg hvis de mistenker noe, samt hoppe bak hjørner og veltede bord for beskyttelse. Hvis du greier å spraye søvngass på dem, kan du loppe dem for alle våpen mens de sover. Når de så våkner opp igjen med ei rifle rett opp i ansiktet, og straks finner ut at de selv ikke har stort mye jern på seg - begynner de raskt å gråte og bønnfale deg om nåde.
Vakter, super-soldater og... mimer?
Men den kunstige intelligensen inneholder mer enn smarte taktikker. Den er nemlig ikke så altfor lite vittig heller! Fiendene dine er ganske normale mennesker, mange av dem vanlige vakter med et hjem og en familie. Betrakter du dem fra avstand vil du se at de bøyer seg ned for å knytte skolissene, eller bare tar seg en røyk. En annen velkjent funksjon, kjent og elsket fra det første spillet, er at fiendene dine kommuniserer seg i mellom. Sniker du deg opp på dem kan du overhøre dem snakke om familie, firma-fester og hvorfor de egentlig jobber for H.A.R.M. Av og til kommer du over en eller annen krangel også. Jeg kan egentlig ikke begynne å beskrive hvor mye dette tilføyer spillet av realisme, følelser og liv. Du føler ikke at de er tankeløse droner, eller dukker som er plassert rundt på banen, kun for å gi deg noe å maltraktere.
Det står respekt til dem, og man har en aldri så liten medfølelse for dem. Spesielt når du finner brev til kjæresten på dem, hvor de forteller at de skal slutte i organisasjonen for å leve et nytt og bedre liv. Da er det ikke bare å trekke av og ende det livet, nei. Når det gjelder utvalg av motstandere, har du dine vanlige H.A.R.M-vakter, ninjaer, russiske soldater, samt to litt mer spesielle varianter; super-soldatene vil du etterhvert møte, et produkt av H.A.R.Ms "Project Omega", og med en skremmende karakter som spiller en nøkkelrolle i spillets historie. Sist, men ikke minst møter du mimer. Ja, mimer. Utstyrt med maskinpistoler, og blek ansiktsmaling stormer de mot deg i ondskapens navn. Og de er ganske vanvittige! Og "mime-kongen" vil få deg til å le så hardt at det røsker i nesehårene - garantert.
