Du er fortsatt Cate Archer. Du er fortsatt en kvinnelig superspion. Du har fortsatt lov til å drepe, og du er fortsatt med i UNITY - motparten til den onde organisasjonen H.A.R.M. Så mange "fortsatt"-er er å finne i dette spillet, at jeg blir nesten varm innvendig. Når du har blitt såpass forelsket i et spill, og etterfølgeren så kommer, blir man fort svett i nevene når man funderer på om utviklerne har greid det igjen. Timene går og nervøsiteten stiger, men så kommer endelig den snille postmannen med pakken til meg. Der står Cate selv. Pryder forsiden med sin 60-talls klestil, og bare venter på at du skal åpne opp og redde verden.
En heftig installasjon senere, og jeg er igjen klar til å melde meg inn i UNITYs rekker. Mange, inkludert meg, vil være glade for å høre at de fleste karakterne fra eneren er tilstede her. Spillet har ikke forandret seg stort - bare heller små, men betydningsfulle modifikasjoner har blitt gjort til den generelle spill-strukturen. Grafikken er stortsett den samme - med en naturlig ansiktsløftning. Karakterenes personligheter er samme - den litt spinnville Dr. Shenker, gode gamle Bruno, den brautne skotten Magnus Armstrong, og naturligvis Cate Archer selv. Om ikke det er de samme stemmene som fra eneren, høres de i alle fall helt like ut, og det bretter seg et smil ut på ditt livsglade ansikt når du hører de gode gamle karene igjen! Lederen for UNITY i forrige spill reiser på en ganske etterlengtet ferie, og din gode venn Bruno må ta over tøylene.
Men det betyr ikke at det ikke er nye ansikter å lære. To karer fra det amerikanske forsvarsdepartementet har ankommet UNITYs kontorer, og disse består av en ellers så vanlig og seriøs dresskledd mann, og en fullstendig spinnvill general. Maken til stereotype skal du lete lenge etter! Han er en liten rund fyr, med hatten dratt nedover ansiktet og sigaren hengende halvt ut av munnen. Og dialekten er så redneck som den kan få blitt. Og han er ikke så altfor lite trigger-happy heller, der han raver avgårde om atombomber og annen våpenkraft. Oppfølgeren finner sted et drøyt år etter hendelsene i det forrige spillet. Verden har blitt reddet av Cate, og alt virker rimelig normalt i 60-tallets glade dager.
Det er helt til nyhetene tikker inn i UNITYs hovedkvarter, og Cate blir gjort oppmerksom på H.A.R.Ms onde planer enda en gang. Den onde organisasjonen jobber med noe kalt "Project Omega", som skal hjelpe russerne ta over den eksotiske øya Khios. Men Khios er en selvstendig og høyt bevoktet stat, og en eventuell konfrontasjon vil utvilsomt ende i atomkrig. Ja, du har helt rett. Historien er ikke verd et egg, eller fire pakker smør engang. Men det er nettopp det som er så ytterst herlig med No One Lives Forever - hele sulamitten er en kompilasjon klisjeer og referanser til 60-tallets spionfilm-fanatisme. Personlighetene er såpass karaktersterke og historien er såpass latterlig, at spillet bare oser av sjarm og personlighet. Og takket være en solid spillmotor, blir dette bare kremen av underholdning.
