Innimellom all drepingen kan man besøke toalettet for å lagre spillet, leke med Travis sin litt overvektige katt og ta jobber som skadedyrutrydder, pizzagutt eller søppelmann, for å nevne noe. De fleste av disse jobbene er spillbare små minispill, fremstilt med sjarmerende simpel 8-bit-aktig stil. Musikken er like fengende og minimalistisk som de mest innpåslitne retromelodier.
Nostalgi
Spillene er i tillegg ofte morsomme å spille. Presentasjonen er som nevnt skikkelig retro, og kontrollen sitter også som støpt i flesteparten av småspillene. Spillene er i grove trekk resirkuleringer av gamle klassikere, men utviklerne har også bidratt med noen helt egne varianter. En Space Invaders-klone har normalt ingenting å gjøre i et spill som handler om leiemordere og dekapitasjoner, men når det er såpass gjennomført og gøyalt, klager ikke jeg.
Er du flink i de nevnte strøjobbene, belønnes du med en pengepremie. Penger er viktig i No More Heroes 2. De skal brukes til å kjøpe våpen og oppgradere Travis' egenskaper. I tillegg finnes et hav av ulike bukser, gensere og solbriller man kan kjøpe til Travis. Dyrere klær finnes knapt, så i dette spillet må man jobbe for å se bra ut.
No More Heroes 2: Desperate Struggle gjør ikke så mye annerledes, sammenlignet med sin forgjenger. Spill nummer to lider av mindre tekniske problemer og har en mer konsentrert spillopplevelse. Men etter min mening er det blitt tatt i alle fall én snarvei for mye.
Ikke lenger en sandkasse
I det forrige spillet kunne man nemlig cruise fritt rundt i byen på Travis sin motorsykkel. I No More Heroes 2 oppdages alle områdene i byen med en enkel og kjedelig meny. Du kan hverken gå eller kjøre rundt i Santa Destroy denne gangen.
Det var riktignok ikke så mye å se eller gjøre rundt omkring, og kanskje hadde spillet vært bedre uten denne funksjonaliteten. Men utvikleren burde ha forsøkt å forbedre dette elementet i oppfølgeren, i stedet for å droppet det fullstendig. Spillet kan på ingen måte kalles et sandkassespill lenger, og det er litt synd.
Konklusjon
Galskapen til Travis Touchdown og de andre originalene i Santa Destroy er fremdeles meget tiltalende. No More Heroes 2: Desperate Struggle gjør veldig mye rett, og er et mer finpusset og raffinert spill enn sin forgjenger.
Kampsystemet er morsomt og lett å komme inn i, og historien er så merkelig og tåpelig at det blir underholdende i seg selv. Man kan likevel argumentere for at gjennom all finpussen og nedskjæringen har serien mistet noe på veien siden vi første gang ble introdusert for Travis sitt allmektige toalett.
Men Desperate Struggle er et svært underholdende spill, og fortsatt et iskaldt, velkomment og friskt pust for alle som har spilt seg litt lei på A4-spill, og som er ute etter en satire som parodierer og latterliggjør de fleste spillsjangre.
Les også:Travis Touchdown er tilbake
Les også:Sniktitt: Legend of Zelda: Skyward Sword
Les også:Sniktitt: Rock Band 3
