No More Heroes 2: Desperate Struggle er som sin forgjenger et snålt kampspill. Drepingen er særdeles grafisk og grotesk: Travis deler kropper i småbiter med lasersverdet sitt, og blodet spruter, bokstavelig talt.
Spillets kampsystem er av den enkle sorten, men desto mer tilfredstillende å spille.
Enkelt, men heftig
Det er ikke mange intrikate og krevende komboer å lære seg. Tvert imot, her handler det om svært enkle og effektive angrep og unnamanøvre. Men ulike typer våpen med forskjellige funksjoner, hindrer spillet fra å bli altfor monotont. Nye våpen kjøpes av en vitenskapskvinne, som i kjent japansk stil er godt utstyrt også på andre områder enn våpnene.
No More Heroes 2 handler først og fremst om bosskampene mot de andre leiemorderne som Travis må bli kvitt for å kunne kalle seg den beste leiemorderen i byen - og få dame og hevn på kjøpet. Men undersåttene til drapsmennene stiller også villig opp til slakt, og det er noe iboende herlig i å gå amok på denne forhåndsdømte hakkematen.
Etter fem minutters spilling er det nok blod og fristilte lemmer til å mette en hel vampyrlandsby. Likevel er det ingenting ubehagelig eller spesielt sterkt ved disse actionscenene. Det skyldes spillets preg av stilig film noir kombinert med klassisk tegneseriestil, som hinter til spillets komiske natur.
Spennende bosskamper
Det er som nevnt bosskampene som virkelig gjør at No More Heroes 2 skiller seg ut. Disse er ofte direkte absurde.
Variasjonene i persongalleriet er i tillegg uovertrufne. Rare og kreative bosser introduseres på løpende bånd. I dette spillet slåss du både mot quarterbacker som kjemper fra svære morderroboter, og tidligere rivaler som nå bare er en hjerne koblet opp mot en maskin, for å nevne to.
Det er her utfordringen i et ellers ganske så overkommelig spill kommer inn: Ingen av kampene er like. Som så mange andre spill har hver av disse bossene en svakhet som oppdages og utnyttes. Selv om mange av kampene koker ned til å unngå fiendens angrep og angripe deres svakeste punkt, klarer utvikleren å maskere dette slik at man alltid føler at man har utrettet noe stort når en av rivalene biter i støvet.
Visjonært eller pinlig?
Alt fra handlingen til replikkene er ekstremt harry, men spillets smakløshet er så gjennomført at det nærmest blir å oppfatte som visjonært. Man tillegger spillet dyp mening og tematikk, som antakelig aldri har vært utviklerens intensjon, nettopp fordi spillet tar seg selv så lite høytidelig. Dette fører igjen til at man kanskje undervurderer historien i spillet, for plutselig smeller en ordentlig plott-tvist inn fra siden.
Historien for øvrig er like tullete som resten av spillet, men sjelden forutsigbar. Det som motiverer Travis til å kappe seg til topps, er både hans egne ambisjoner og et ganske så tafatt hevntokt. Det hele fortelles med mellomsekvenser, som holder god kvalitet, og en rekke mer eller mindre vellykkede krimfilm-aktige monologer.
Manusforfatterne er enten idioter eller latterlig morsomme, grensen er hårfin i herr Touchdowns tilfelle. Man blir i alle fall servert flere teite onelinere i de første fem minuttene av spillet enn i alle de dårligste Jean-Claude Van Damme-filmene til sammen. Men takket være spillets gjennomførte ko-ko-faktor er det vanskelig å irritere seg over dette. Det blir som oftest mer morsomt enn flaut.
