Vi skal starte med en liten, men viktig bemerkning i forhold til dette: Vi har ikke prøvd maskinen selv - enda. Derimot var vi til stede under Nintendos pressekonferanse halv syv tirsdag norsk tid, og fikk servert en av de mest inspirerende presentasjonene vi noen gang har sett.
Du forstår, greia med Wii er ikke kraften. I løpet av forestillingen ble det vist et stort antall spilltitler, hvorav mange var verdensnyheter. Av disse var det bare en håndfull som utmerket seg som nestegenerasjonstitler, mens svært mye mest av alt liknet spill slik vi finner dem på Xbox nå.
Dette er radikalt. Fram til Nintendo 64 handlet Nintendos reklamekampanjer gjerne om at deres egne maskiner hadde mest kraft. NES-en prydet seg med slagordet "Now you're playing with power". Kraft var viktig. Og med GameCube lå de uten problemer side-om-side med konkurrentene i kraftkampen, med spill som Metroid Prime, The Legend of Zelda: The Wind Waker, eller Resident Evil 4. Med andre ord: Nintendo vet hva effektive spillbokser er, og de vet hvordan man setter sammen en konkurransedyktig maskin på ytelsesfronten.
Nå lanserer de en boks som ikke en gang har en sjanse til å konkurrere med kraften i en Xbox 360 eller en PS3. Er de gale?
Sprø symfoni
Det er nok av indisier som tilsier det i hvert fall. Jeg fikk et av mitt liv som spillkritikers største opplevelser allerede fra første taktslag, idet en begeistret Shigeru Miyamoto vandrer inn på scenen i kjole og hvitt. Salen vi sitter i er enorm, og stappet til randen med nyhetshungrige journalister og andre bransjefolk. Dette var da underlig? Pleier ikke Miyamoto vanligvis å entre scenen først etter en stund i disse konferansene?
Så skjønner vi opplegget. Den korte, smilende japaneren løfter armene og avslører en Wii-kontroller i den ene hånden, og begynner så å veive armene i luften som en dirigent. Klassisk musikk drønner over høyttalerne i samsvar med taktstokkens bevegelser. Japaneren smiler enda bredere. Veksler mellom hurtig og sakte, og musikken følger. I bakgrunnen viser skjermen et stilisert symfoniorkester, med hauger av instrumenter som beveger seg med musikken.
Galskapen – og spillegleden – synes uovertruffen. Et intenst klassisk verk understreker følelsen av at Nintendo spiller på meg, på andre fascinerte, nettopp som om de skulle dirigert et symfoniorkester. De slår på alle de rette strengene – stykket som spilles, er hovedtemaet fra Zelda-serien. Det er sjarmerende, det er overraskende, det er fascinerende, men mest av alt er det et magisk øyeblikk. Jeg bryter ut i forsiktig latter, og vet at Nintendo allerede har satt tonen for det som skal følge. De har basunert ut budskapet, fellesnevneren for hele konferansen. Wii handler om lettfattelig, uhøytidelig moro. Intet mer, intet mindre.
Spill, spill spill
Reggie Fils-Aime går på scenen, og er som vanlig tydelig, gestikulerende og fokusert. "Playing is believing" er overskriften for konferansen. Dette handler ikke så mye om informasjon, sier Fils-Aime, og ber om forståelse for at Nintendo fortsatt vil holde prisnivå og eksakt slippdato for seg selv. Nei, det handler om inspirasjon. Det handler ikke lenger primært om hvordan spillene ser ut, men om hvordan de føles. Store ord, som det skal bli utrolig spennende å dissekere når vi får tid med maskinen på E3-gulvet i dagene framover.
– Hvor mange mennesker kjenner du som aldri har lest en bok? Som aldri har sett en film? spør han. Salen skjønner umiddelbart hvor han vil hen.
– Nå, hvor mange kjenner du som aldri har spilt et spill? Kanskje er det til og med noen i din egen familie? Wii vil forandre alt det.
Det er det samme budskapet som de har snakket om hele det siste året, naturligvis. Nintendo ønsker å fjerne grøfta mellom spillere og ikke-spillere, og de planlegger å gjøre det ved hjelp av enkle, nyskapende spill, hvor det er tydelig at den forenklede, nye kontrolleren er hovedpoenget.
– Vi spurte oss selv: Hvordan lager vi spill som føles helt nye? sier Fils-Aime. Svaret han vil fram til sier seg selv.
– Det handler om å levere mer moro for mindre penger.
Navnet britene hater
– Vi vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som skrev fine ting om navnet på maskinen den dagen vi annonserte det, fortsetter han. – Begge to. Salen bryter ut i latter, vel vitende om all kontroversen og alle de utallige tissevitsene som fulgte på engelskspråklige sider i tiden etter navneavsløringen.
Og nyannonseringene hagler. De fleste av bruksområdene man først tenker på er på plass: Tennisspill. Golf. Dirigentspill. Baseball. Racing. FPS. Flyspill. Wii Sports vil bli navnet på en samlepakke fra Nintendo som inkluderer ulike sportsgrener, mens racingspillet Excite Truck går i et heidundrende tempo og benytter Wii-kontrolleren lagt på siden som et ratt.
Flyspillet håper vi er en ny utgave av Pilotwings, flyserien vi kjenner fra SNES og N64, og som handler om rolig presisjonsflyvning framfor skyteaction. Så vidt jeg kunne se gikk ikke dette fram av presentasjonen, og spillet ble bare vist i noen få sekunder som en del av en lengre demovideo, men Pilotwings på Wii er uansett et så spennende konsept at jeg tillater meg å krysse fingrene.
De tre spillene som det kanskje likevel er mest forventninger til, er The Legend of Zelda: Twilight Princess, Metroid Prime 3: Corruption og – endelig – Super Mario Galaxy. Det førstnevnte her ble viet en lang demonstrasjon for å vise hvordan Wii-kontrolleren blir brukt i spillet, og ser minst like lovende ut som tidligere. Dette blir for øvrig det første Zelda-spillet som lanseres samtidig med spillkonsollen det kjører på.
Metroid Prime 3 ble også avduket for første gang. Grafikken her virket i det store og det hele ganske lik det vi så i de to foregående Prime-spillene, men i og med at disse uansett var uhyre veldesignede affærer, er neppe dét avgjørende. Det som derimot virker å være Prime 3 sin hovedoppgave, er å etablere Wii som en FPS-maskin, med radikalt bedre kontroller enn det kjente to-stikke-oppsettet som har blitt brukt siden Halo standardiserte det i 2001. Om de får det til? Vel, det er nok et spørsmål vi får svar på på messegulvet en av de følgende dagene.
Og sist, men ikke minst: Super Mario Galaxy er det neste steget for Super Mario-serien, og tar i bruk Wii-kontrolleren til det fulle. Det var vanskelig å bedømme nøyaktig hvordan man styrte spillet ut fra videoen som ble vist, så igjen må vi smøre oss med noen timers tålmodighet – men én ting ble gjort krystallklart: Nintendo kan lekker grafikk. Stilen er naiv og forenklet som vanlig, men effektene virker vakre og velplasserte, og hele spillet oset nestegenerasjonskvaliteter på den grafiske biten. Om også dette spillet blir klart til lansering, står vi foran en historisk hendelse for Nintendo, med tre av de viktigste seriene representert allerede fra første stavtak. Sterkt, med andre ord.
