Nintendo Classic Mini

Høsten har bydd på et utvalg av ny maskinvare fra konsollprodusentene, men én av de tre skiller seg fra de andre. Mens Sony kaster seg på banen med PlayStation VR og PlayStation 4 Pro, og Microsoft druser på med en ny Xbox One-revisjon, ser Nintendo heller mot fortiden.

Nintendo Classic Mini er en nusselig liten grå boks, modellert etter selskapets første stuekonsoll: Nintendo Entertainment System. For de fleste av oss som har rundet 25 år har nok den grå boksen bydde på mange tidlige spillminner.

Selv om den ser ut som en liten Nintendo, betyr ikke det at den oppfører seg helt likt bestefar. Du kan ikke åpne frontlokket for å bytte ut spill, strøm får du gjennom en micro-USB-port, og videosignalet er ren HDMI. Det er ingen internettilkobling, og ingen dataporter. Det er en helt lukket boks, skapt for moderne systemer med ett mål: å la deg spille et utvalg av forhåndsbestemte Nintendo-spill.

Se også vår videoomtale av konsollen i toppvinduet.

Sjarm og skjerm

Det er godt å se at Nintendo har lagt skikkelig arbeid inn i Nintendo Classic Mini. Den nette boksen byr på mye av den samme estetikken som den gamle konsollen også gjorde – «Power» og «Reset»-knappene er på samme sted, et lite rødt lys er plassert til venstre for knappene, og de to kontrollerinngangene er nede til høyre slik de var på Nintendo Entertainment System.

Oppsettet er veldig enkelt: én HDMI-kabel, én micro-USB-kabel til strøm – som du kan hente fra en USB-port i nærheten – og vips så er du igang. Merk deg likevel at Nintendo ikke har med en USB-til-strømkontakt, så om du vil bruke de tradisjonelle strømuttakene må du skaffe dette selv.

Når du skrur på konsollen, kommer du til en enkel og oversiktlig meny med de 30 tilgjengelige spillene – alle vist på rekker og rad med tilhørende omslag. Man kan sortere spillene etter utgivelsesdato, årstall, sist spilt og og om de har støtte for to eller en spiller. Menyen får jobben gjort, og er lagt opp slik at du ikke trenger bruke mye tid for å komme deg inn i et spill.

Man kan også velge mellom tre forskjellige måter å vise grafikken på: en 4:3-modus som gir deg bildet strekt slik det var på 4:3-skjermer; en «pixel perfect»-modus som bevarer de harde kantene i pikslene og viser bildet i et kvadrat, og en såkalt CRT-modus som legger på et filter for å etterape det uskarpe og flimrete bildet på gamle bilderørsfjernsyn. Sistnevnte er egentlig mest kun for spesielt interesserte, og «pixel perfect»-modusen er den de aller fleste kommer til å ta i bruk.

Greit spillutvalg og god emulering

På listen over de 30 innbakte spillene finner vi flere godbiter. Alle de forventede klassikerene er her: Super Mario Bros.-spillene, The Legend of Zelda nr. 1 og 2, Metroid, Kid Icarus, Donkey Kong, Pac-Man, Castlevania – ja, du kan jo scanne listen til høyre selv.

Hvor mye fartstid du får ut av hvert spill er det vanskelig å si noe om, men som en ivrig spiller har jeg for lengst spilt meg lei på flere av spillene på listen. En del av spillene har heller ikke eldes med stil, og dersom du ikke har rørt et Nintendo-spill på noen tiår kan du nok bli overrasket over hvordan tempoet og flyten er mye tregere enn den er i dagens spill. Teksthastigheten på Zelda II: The Adventure of Link og Castlevania II: Simon's Quest er to smertefulle eksempler.

Preferanser er også en faktor her. For min del kommer jeg neppe til å røre Tecmo Bowl – en spillvariant av amerikansk fotball – igjen, og jeg sitter på bedre varianter eller nyversjoner av Pac-Man, Donkey Kong og Final Fantasy.

Spill som benyttet seg av lagringsmuligheter, har fremdeles disse. For de andre spillene er det mulig å bruke såkalte «save states», noe som betyr at man kan lagre nøyaktig hvor man er i et spill i hovedmenyen og plukke opp tråden derifra når man ønsker. Løsningen fungerer som forventet, og er oversiktlig nok.

Siden boksen er lukket betyr det at du er låst til disse 30 spillene, uten noen mulighet for å legge til flere. Dette er antageligvis et godt businessvalg for Nintendo, som – om de ønsker – sikkert kan pøse ut flere varianter av boksen opp gjennom årene. I en tid der resten av spillverdenen er sammenkoblet, er denne beslutningen litt overraskende, men også litt forfriskende. Det du ser er det du får, verken mer eller mindre.

For å få alle spillene i én boks har Nintendo benyttet seg av emulering – altså kode som får et datasystem til å etterape et annet. Siden emulering er vanskelig å få nøyaktig, er dette en av de største fallgruvene man kan falle i når man lager et slik produkt, men Nintendo har heldigvis greid seg godt her. Emulatoren fungerer overraskende bra, og for utrente øyne og øre (les: mine egne) er det vanskelig å se og høre unøyaktigheter. Spillhistoriker Frank Cifaldi har på sin side oppdaget unøyaktigheter i lydemuleringen, så om du er ute etter en helt autentisk opplevelse er likevel ikke Nintendo Classic Mini det du bør skaffe deg.

Kabellengde til besvær

Det største problemet med Nintendo Classic Mini er likevel eksternt. Den medfølgende kontrolleren føles nesten helt lik den opprinnelige Nintendo-kontrolleren – på godt og vondt – men kabelen er meningsløst kort. På knappe 1,2 meter må du belage deg på å sitte med trynet klistret til skjermen (håper for din del at du ikke har en 65" TV), eller flytte den lille konsollen nærmere sofaen.

At den medfølgende HDMI-kabelen og USB-kabelen ikke er så veldig lange heller, gjør dette mer kronglete enn nødvendig. Det er mulig å kjøpe forlengerkabler fra tredepartsutviklere, og til og med en trådløs variant, men at Nintendo selv ikke har noen god løsning på dette er klønete.

Et annet problem er at man alltid må bruke «Reset»-knappen for å komme seg ut av et spill og tilbake til hovedmenyen. En knappekombinasjon, eller en liten knapp på kontrolleren hadde gjort dette mye lettere, men slik det er nå må du opp og trykke på knappen selv – akkurat som i gamle dager.

Konklusjon

Med Nintendo Classic Mini har Nintendo gjort stor stas på den over 30 år gamle konsollen. Den lille boksen er nett, og lett å sette opp. Når det gjelder de 30 innbakte spillene er det mange som har holdt seg godt, men også en del som føles utdaterte. Personlig preferanse vil helt sikkert også spille inn på hvilke av spillene man får mest ut av, men om man er interessert i å grave litt i spillhistorien er det mye gull å hente her.

Emulatoren Nintendo benytter seg av gjenskaper spillene ganske godt, og for oss vanlige dødelige er de lite unøyaktigheter å spore. Helt nøyaktig er spillene likevel ikke, og Nintendo Classic Mini blir nok derfor ikke sett på som et bevaringsprosjekt av historikere – dette er først og fremst for spillere som vil mimre, eller er nysgjerrige på hvordan spill var for 30 år siden.

Sett bort fra den merkverdig korte kontrollerkabelen og at man må bruke «Reset»-knappen for å bytte spill, er det ikke stort å utsette på konsollen. Førstnevnte er noe man kan løse med tredjepartsløsninger, men at Nintendo ikke tenkte på dette er underlig.

Alt i alt er Nintendo Classic Mini en sjarmerende og enkel måte å oppleve gamle spill på, selv med sine små maskinvareproblemer.

LES OGSÅ: Kommentar: Med den nye Switch-konsollen spiller Nintendo ut alle sine beste kort på én gang, men er det nok?

LES OGSÅ: Slik er Nintendo Switch »