Da det store dataspillkrasjet nesten ødela hele bransjen på 80-tallet, var det Nintendo som reddet stumpene med sin Nintendo Entertainment System. Nintendos senere konsoller gjorde det alle rimelig sterkt, og på det håndholdte markedet dominerte de fullstendig. Nå står derimot Nintendo ved en korsvei.
Økonomisk sett går selskapet fremdeles godt, men inntektene er fallende. Ikke så rart med tanke på at de står foran et konsollskifte, men likevel. Håndholdte konsoller er under stadig økende press fra mobiltelefoner. Nintendo-sjefene har tatt flere grep for å omstrukturere bedriften og for å bedre utnytte franchisene sine, men den neste konsollen – til nå kun kjent ved kodenavnet NX – vil være en lakmustest for hva slags posisjon Nintendo vil ha i fremtidens spillbransje.
Wii U var en flopp
Nintendos forrige hjemmekonsoll, Wii U, var en flopp. Per juni 2016 hadde rundt 13 millioner konsoller blitt solgt videre til butikker. Kontrasten er stor til den umåtelig populære forgjengeren Wii, som solgte mer enn 101 millioner. Husk også på at før Wii U var det Gamecube som var Nintendos minst populære konsoll gjennom tidende. Den solgte «bare» litt under 22 millioner eksemplarer.
Wii U var et bomskudd, til tross for at Nintendo ga ut noen av sine absolutt beste spill gjennom historien på den. Mario Kart 8, Tokyo Mirage Sessions #FE, Super Smash Bros. for Wii U, Splatoon, Bayonetta 2, Super Mario 3D World, Super Mario Maker – for å nevne noen. Likevel holdt det ikke til å redde den lille konsollen.
Hver gang Gamer.no og andre nettsteder skriver om Nintendos konsoller, dukker det samme mantraet opp om og om igjen: fansen ønsker seg en konsoll så kraftig at den kan konkurrere med det beste fra Sony og Microsoft. Det mange håper på da, er at de kan få en konsoll som kan skilte med det beste fra to verdener – Nintendos egne, vanligvis utmerkede spillserier OG de mest populære spillene fra tredjepartsutviklere. Da kunne unektelig mange klart seg med den ene konsollen, fremfor å skulle investere i flere plastbokser under TV-en.
For spillbransjen, spillkulturen og spillernes del må vi håpe på at det aldri skjer.
Hvordan blir fremtiden?
Hva vet vi om Nintendos neste konsoll? Ikke mye, siden Nintendo holder som vanlig kortene tett til brystet. En offisiell annonsering er likevel nært forestående; det er nå om lag et halvt år til konsollen skal selges i butikkene, så en presentasjon er sikkert like om hjørnet. Imidlertid florerer det av rykter og de mest interessante går ut på at konsollen blir en hybridkonsoll som både kan spilles som en håndholdt og som en stasjonær konsoll koblet til en TV. Den vil kanskje bruke spillkassetter med flashminne-teknologi og alle Nintendos egne utvikleravdelinger skal angivelig kunne lage spill til den, slik at det alltid vil være nye spill på vei. Håndkontrollen i seg vil muligens bestå av en skjerm og to deler med knapper og styrespaker som kan demonteres og potensielt brukes omtrent som på Wii. Noen kilder hevder også at den evinnelige regionlåsen endelig er en saga blott.
Så spør mange seg: hvor kraftig blir den? Mange ble nok skuffet da Nintendo selv nylig fortalte at de har ingen intensjoner om å konkurrere med hverken Sony eller Microsoft. Med det vil nok mange store tredjepartsutviklere forsvinne også denne gangen. Da er spørsmålet: er det egentlig et problem?
Det kommer an på. Nintendo har alltid hatt problemer med tredjepartsutviklere, mye på grunn av hemmelighetskremmerier og manglende kommunikasjon. Her har selskapet tatt seg kraftig sammen den siste tiden, mest i forhold til mindre utviklere. Et viktig poeng er imidlertid at de store tredjepartsutviklerne egentlig bare er avgjørende for hvorvidt en konsoll får suksess eller ikke når man konkurrerer om det samme markedet. Xbox One og PlayStation 4 må nødvendigvis begge ha spill som FIFA, Call of Duty og Grand Theft Auto i tillegg til sine egne eksklusive spill for å få forbrukerne til å velge akkurat dem fremfor konkurrenten. Men hva om man ikke går etter det samme markedet?
Wii U forsøkte til dels å yppe med de store. Det var dømt til å feile; Wii U var designet for å være liten og nett, og for å bruke så lite strøm som mulig. Det var det altoverskyggende designprinsippet, skal vi tro en anonym vestlig utvikler. Det hjalp heller ikke på at alle tekniske spørsmål måtte avklares av det japanske hovedkontoret via dårlig oversatte eposter.
Tabbe etter tabbe
Hvis man ser på hvordan Nintendo har behandlet tredjepartsutviklere og andre samarbeidspartnere opp gjennom tidene, er det åpenbart at selskapet har slitt med å tilpasse seg den moderne spillbransjen. En ting er å bygge en konsoll fra grunnen av med det overordnede prinsippet om at den skulle være billig, bruke lite strøm og å være så liten som mulig – det blir ikke bedre når alle forespørsler fra vestlige tredjepartsutviklere om tekniske spesifikasjoner kun kan besvares på dårlig oversatte eposter fra hovedkontoret i Japan.
Nintendo of Americas Dan Adelman – mannen som nesten egenhendig hjalp små, uavhengige tredjepartsutviklere til å få det lettere med å publisere sine spill på deres konsoller – fikk flere ganger munnkurv av Nintendo i sosiale medier for å komme med temmelig uskyldige uttalelser, som for eksempel å sympatisere med spillere som ønsket seg regionfrie konsoller. Bedre ble det ikke da Nintendo begynte å kreve reklameinntekter fra «Let’s Play»-filmer som fans la ut; dette var noe de aller fleste større selskaper så gjennom fingrene med. Hver for seg er dette ikke særlig alvorlige saker, men det tegner et bilde av et selskap som ikke henger helt med i svingene.
Heldigvis kan man lære av sine feil. Det har blitt betraktelig lettere for tredjepartsutviklere å gi ut spill på Nintendo-konsoller og Nintendo har også i mye større grad begynt å stole på sine samarbeidspartnere. De siste Super Smash Bros.-spillene og Pokkén Tournament ble laget av Bandai Namco under Nintendos oppsyn. Omega Force og Team Ninja fikk lage Hyrule Warriors med selveste Link og Zelda i rollene og Platinum Games fikk lage akkurat den versjonen av Bayonetta 2 de selv ønsket da Nintendo finansierte det. Selv The Binding of Isaac kom til Nintendos konsoller – til tross for de religiøse overtonene. Noe slikt hadde aldri skjedd for bare få år siden. Ved å styrke sine andrepartsutviklere har selskapet også posisjonert for fremtiden, særlig ved å slå sammen utviklerlagene sine slik at alle skal jobbe med spill til alle plattformene. Det er også hyggelig at mens man før hadde én Nintendo-konto for hver konsoll, har man nå kun én for alle – akkurat slik Sony og Microsoft gjør det.
Glem konkurransen
Det er ikke særlig realistisk å tro at Nintendo kan konkurrere direkte med Sony og Microsoft. Akkurat som Apple har disse lyktes godt med å binde spillerne opp til sine respektive økosystemer. Nå som både Xbox One og PlayStation 4 kommer i nye, oppgraderte versjoner, er det nært umulig for Nintendo å konkurrere med pur datakraft når de nå snart slipper en konsoll som allerede har vært under utvikling i mange år. I stedet gjør de lurest i å hamre ut sin egen nisje, på siden av det de to andre spillkjempene driver med.
Ja, det hadde vært praktisk å kunne bare kjøpe én konsoll, men det er mer sannsynlig at Nintendo legger ned enn at de blir en tredjepartsutvikler. Argumentet om at Nintendo kunne utkonkurrert alle andre dersom de hadde sluppet den kraftigste konsollen på markedet, holder ikke vann: Både Nintendo 64 og GameCube var i sin tid blant de kraftigste konsollene på papiret, men solgte likevel betraktelig mindre enn konkurrentene. Gjennom historien har Nintendo lyktes best når de har satset på billige, særegne konsoller. Se bare på NES, Super Nintendo, Nintendo Wii og DS-systemene.
Hva har så vi som spillere igjen for at Nintendo går sin egen vei? Veldig, veldig mye.
Gammelt nytt
Egentlig er det minimale forskjeller mellom hver konsollgenerasjon. Som regel handler det kun om stadig større datakraft, noe som i hovedsak brukes til å lage stadig penere spill.
Ser vi på den nåværende konsollgenerasjonen, er det nesten oppsiktsvekkende hvor lite som har endret seg siden PlayStation 3 og Xbox 360. Vi spiller fremdeles den samme typen spill, selv om de ser markant finere ut. Det eneste spillet som klarte å bruke den nye datakraften til noe interessant var Middle-Earth: Shadow of Mordor, som med sitt Nemesis-system virkelig fikk spilleren til å føle at han eller hun satte varige spor i spillet. Bortsett fra dette har alt kun dreiet seg om mer skinnende biler, større eksplosjoner, flere zombier og mykere fotballtaklinger.
Virtuell virkelighet (VR) har unektelig et enormt potensial, men det er allerede mye som tyder på at det ikke vil bli forløst før tidligst på de kommende konsolloppgraderingene – og da er allerede den nåværende konsollgenerasjonen halvveis i den tradisjonelle livssyklusen. Et annet spørsmål er om det er på de store, dyre (og lukkede) systemene vi vil se den mest spennende utviklingen, eller om billig-VR på mobiltelefoner hvor alle som vil og som har et minstemål av tekniske kunnskaper kan eksperimentere med teknologien, vil trekke det lengste strået. VR er uhyre spennende – men mest av alt på grunn av alt det kan bli, snarere enn hva det er per i dag.
Fin grafikk er bra og kan være viktig for innlevelsen. Facebook-integrering er flott, men det er ikke det som driver spillmediet fremover som kulturuttrykk.
Grand Theft Auto V utfordret spillerne med sitt karikerte vrengebilde på kapitalisme og populærkultur. The Witcher III: Wild Hunt fikk spillerne til å tvile på nær sagt hvert eneste valg de gjorde underveis. The Last of Us lyktes fenomenalt godt i å manipulere følelsene til spilleren. De er alle spill som på hver sin måte presset grensene for spillmediet – men kunne de gjort det uten datakraften de brukte? Sannsynligvis, om enn i en annen skala.
Liten skala – store følelser
Ja, mange av dem som kjøpte Wii i sin tid har gått videre til nettbrett- og mobilspill. Men en hybridkonsoll med en jevn, stor strøm av Nintendos egne kvalitetsspill og mindre, uavhengige tredjepartsutviklere på laget kan ha en appell. Særlig dersom prisen er lav nok.
For de aller fleste spillere er det ikke særlig aktuelt å kjøpe mer enn én – kanskje to – konsoller. Hvis Nintendo ikke kan konkurrere med dem, må de finne sin egen plass. Det gjør de ikke med en kraftig, dyr konsoll. Med en billigere konsoll, som tester ut andre måter å spille på, kan de gjøre nettopp det.
Som tidligere nevnt er det flott med fin grafikk. Likevel har spill som Minecraft, Journey, Flower, Inside, Gone Home og The Witness viste at man kan fint kan lage fengslende spillopplevelser med enkle virkemidler.
Få kan måle seg med Nintendo når det kommer til å lage unik og fengslende spillmekanikk, se bare på Super Mario Galaxy-spillene. Er det noe Nintendo kan, så er det å bruke enkle virkemidler med slående resultater. Wii Sports lot spillerne spille bowling og tennis mot hverandre ved å etterligne de fysiske bevegelsene foran TV-en. Det var noe alle umiddelbart skjønte og som fenget folk over en lav sko. Super Paper Mario dekonstruerte hele plattformsjangeren ved å la spillerne endre brettene gjennom å bytte mellom 2D og 3D. Alle Animal Crossing-spillene er bygget på samme, enkle prinsipp, men millioner av mennesker finner ubeskrivelig stor glede i å slappe av med dem. Nintendogs smeltet selv de mest kaldhjertede blant oss. Bare WarioWare-spillene i seg selv er små, geniale og fullstendig skrullete oppvisninger i hva man kan gjøre med spillmediet dersom man lar alle hemminger fare.Få kan måle seg med Nintendo når det kommer til å lage unik og fengslende spillmekanikk, se bare på Super Mario Galaxy-spillene.
Jeg har forresten ennå ikke nevnt Pokémon.
Bære eller briste
Når Nintendo utvikler spill, starter de med spillmekanikken. I flere intervjuer har Marios far, Shigeru Miyamoto, fortalt at han alltid spør utviklerne: «vil spilleren synes at dette er morsomt å gjøre?» Hvis spillideen overlever denne runden, finner de som regel den franchisen som passer best til ideen – selvfølgelig med varierende hell. Denne holdningen gjennomsyrer alt de gjør og slik kan de fortsette uansett hvilken maskinvare de jobber med. Kanskje er ikke Nintendos egen maskinvare den kraftigste på markedet, men når de selv kjenner den ut og inn, kan de lage noen av de vakreste spillene i verden på den.
La oss si at NX blir som ryktene tilsier; en bærbar konsoll som også kan kobles til TV-en når det er ønskelig. Med en jevnere strøm av spill og til en lavere pris enn konkurrentene, kan det hende at Nintendo finner en plass hvor de ikke bare kan overleve, men også blomstre. Hvis også NX skulle floppe, ser det derimot mørkt ut.
Hele Nintendos selskapskultur er bygget opp rundt det å ha total kontroll over hele verdikjeden. Det har også gjort at de både har våget – og kunnet – gå sine helt egne veier når det kommer til hva slags spill de lager. Et Nintendo som ikke har denne kontrollen, vil ikke være det Nintendo vi kjenner i dag. Dagens Nintendo er nemlig bygget opp av utviklere og spillskapere – ikke av forretningsmenn alene. Det er derfor Nintendo er som det er og lager de spillene som de gjør. Dersom de mister alt dette, er sannsynligheten stor for at helt andre interesser vil få større kontroll. Bare se på Konami.
Dyrker leken
Etter hvert som spillbransjen har modnet, har fokuset på lek svunnet hen. Dette minner på mange måter om tegneseriebransjen; med få unntak lages det nesten ikke lenger noe for yngre forbrukere, bortsett fra billige lisensutgivelser. Det som faktisk blir gitt ut er som regel enten overfladisk og hyperkommersielt, eller i overkant pedagogisk. Det er få spill for barn og unge som dyrker selve leken; dette er noe av grunnen til Minecrafts suksess.
En del spillere anklager Nintendo for å lage barnslige spill – men hva så? Barn har også krav på sin egen kultur, på et språk eller med et uttrykk som føles relevant for dem selv. Barn fortjener bedre enn bare Kim Kardashian: Hollywood eller regne- og skriveapper. Kickstarter-suksessen til det svært lovende Yoka-Laylee viser at dette er noe spillere fremdeles ønsker seg.
Nintendo har hatt en historisk rolle når det kommer til rekruttering av nye, unge spillere til mediet. For mange voksne spillere er det også naturlig å introdusere sine egne barn til spillenes verden gjennom Nintendo; når den kommer til spennende, innovativ spillmekanikk som kan utfordre måten barn opplever spillmediet på – på en trygg og forsvarlig måte – er det ingen som når Nintendo til knærne. Nintendo er på mange måter spillbransjens Disney/Pixar, med et apparat som er stort nok til å nå andre enn bare det tradisjonelle spillpublikummet. Akkurat nå er det ingen andre aktører i bransjen som er villige – eller evner – å innta den rollen. Derfor trenger også fremtidens spillere Nintendo.
Tveegget sverd
Jeg har tidligere nevnt at Nintendos egen kultur har vært det største hinderet for å lykkes i konkurranse med Sony og Microsoft, men det er også deres største fortrinn når det gjelder å skape sin egen nisje. De har selv uttalt at innovasjon er det som gjør at de fremdeles er i bransjen. Uten det, ville hele selskapet råtnet på rot. Denne formen for selskapskultur gjennomsyrer måten slike selskaper tenker på; det legger føringer for alt de gjør. Alt de skaper er født ut av den måten å tenke på. Fjerner man det, er det ikke lenger det samme selskapet. Da vil de sannsynligvis ikke lenger lage de samme spillene. Hva skal man med Nintendo da?
Det er lett å avskrive nyvinninger som gimmicker, særlig når man selv ikke helt forstår hva nytt det tilfører spillene. Noen vil fremdeles hevde at Wii-ens bevegelseskontroller bare var en gimmick, men sannsynligvis følte noen av de hundre millioner menneskene som kjøpte konsollen at det gjorde spillene morsommere.
Samtidig kan man gå seg vill i innovasjonen; selv Nintendo slet med å forklare hva som var poenget med Wii U-ens ekstra skjerm, sett bort ifra Nintendoland og enkelte smarte tredjepartsutviklede spill som ZombiU, Little Inferno og Spin The Bottle.
Nintendos neste konsoll blir forhåpentligvis noe som gir oss muligheter vi ikke visste at vi ønsket oss, noe som er helt på siden av det alle andre driver med. Noe som får Nintendo til å fortsette å eksperimentere; noe som gjør at de fortsetter å skille seg ut.
Wii U feilet fordi den ikke tok store nok sjanser. Dersom ryktene stemmer, kan NX være akkurat det Nintendo trenger for å forbli aktuelle.
Vi får bare krysse fingrene.
