Ninja Gaiden er et spill som er så kompromissløst at det mangler sidestykke i moderne kommersiell spillhistorie. Tomonobu Itagaki, mesterhjernen bak og sjef for utviklingshuset Team Ninja, går for å være en frittalende utvikler som mange oppfatter som litt arrogant. Han sier: "I andre spill legges det inn fiender for at du skal ha noe å drepe. I Ninja Gaiden legger vi inn fiender for at de skal drepe deg." Det er mye som tyder på at han er ute etter å disiplinere alle som ikke tar videospill på alvor, alle svake sjeler som ikke orker å investere tid og krefter på å lære seg å mestringens krevende kunst. Heldigvis er Itagaki-san verdens mest underholdende lærer.
Kompro-miss?
Ninja Gaiden skiller seg så radikalt fra den store hopen av titler som nærmest lar spilleren spankulere gjennom fattige 10-12 timer med motstandsløst innhold. Etter hvert som spillbransjen har blitt mer kommersiell, har også spillene blitt lettere for ikke å skremme bort folk som vanligvis ikke gidder å sitte på rumpa og øve hele dagen. En grei nok utvikling for mannen i gata, men en veldig skummel utvikling for spillelskere som aller helst bare vil sitte på nevnte rumpe for å bli bedre og bedre.
Tecmo har som filosofi at det ikke skal være for lett å kjempe seg gjennom spilluniversene de skaper. Hvor morsomt er det egentlig å spille hvis man aldri får større utfordringer man kan vokse på? Hvis det er for enkelt å avansere til mesterstatus blir det totalt sett en skuffende opplevelse, selv om enkeltbiter kan smake godt. Tecmo er svært bevisste på balansegangen mellom utfordring og frustrasjon, og vil tydeligvis heller skape litt kortvarig frustrasjon enn å gi noe gratis ved dørene. Vel, hele denne lange utredningen kan egentlig oppsummeres slik: Ninja Gaiden er et fordømt vanskelig spill. Kanskje det vanskeligste du har spilt.
Det første Ninja Gaiden kom ut for 16 år siden og var et arkadespill for to personer, men det var først året etter serien virkelig slo gjennom på den klassiske NES-plattformen. Du tok på deg rollen som den hevngjerrige ninjaen Ryu Hayabyusa som sparket, hoppet og slo seg gjennom brett etter brett og grisebanket en og annen diger sjefsskurk. Ninja Gaiden har siden hatt en god del oppfølgere (ikke alle like kritikerroste), og Ryu har også hatt gjesteopptredener i Dead or Alive-serien.
Arven fra Ivers
På mange måter er Ninja Gaiden på Xbox en hypermoderne og tradisjonalistisk versjon av de første Gaiden. Det holder fast på arkadeelementene fra 80-tallet: ren action, krav til fingerferdighet og innsats, høy vanskelighetsgrad og vanedannende utfordringer. Selv om historien utspiller seg innenfor et rammeverk som er skapt over flere år er det null problem å hoppe inn som fersking (og hvis du er virkelig flink låser du opp de gamle klassikerne for en oppdatering).
Ryu Hayabusa er en ung ninja i klanen Hayabusa. Gjennom tidenes løp har klanen voktet tre mektige klenodier (the Dark Dragon Blade, the Dragon Sword og the Dragon's Eye) mot onde krefter, spesielt The Dark Dragon Blade er et enormt masseødeleggelsesvåpen. En vakker dag mens Ryu er ute og banker noen hvitkledde pyseninjaer bestemmer den onde Lord Doku seg for å angripe Hayabusa-landsbyen, drepe alle som står i veien for ham og rane med seg våpenet. I en filmsekvens som får gåsehuden til å spre seg oppover ryggen forsøker Ryu å stå imot Dokus krefter, og blir liggende skinndød tilbake.
Slik begynner hevntoktet som strekker seg over 16 brett. Mange vil kanskje reagere på de voldsomme skiftene i miljø og stemning, og Tomonobu Itagaki sier selv at "jeg bare legger inn det jeg har lyst til å se i spillene mine". Det er en smått absurd, ulogisk, men også lokkende original og japansk stemning i omgivelsene. Tecmo blander sammen elementer fra middelalderen, cyberpunk, skrekksjangeren og actionfilmer i en salig og velsmakende røre. Ingrediensene er heller ikke bare kosmetiske, men tilfører elementer til spillkonseptet (slik som at fiendene både er bevæpnet med tradisjonelle sverd og høyteknologiske granater). Så lenge det blandes så bevisst som produsentene gjør, blir resultatet knivskarpt og egenartet.
Vekker homoerotiske følelser
Hvem er den barskeste spillkjempen du kan tenke deg? Solid Snake? Super Mario? Han fyren i Splinter Cell? Vel, glem alle dem: Ryu Hayabusa er hardest, tøffest og kan gjøre alt andre helter kan. Han kan hoppe i plattformstil, han kan løpe opp og langs vegger, han kan slå saltomortale, han kan slåss med sverd, nunchaku, pil og bue, kastestjerne, harpun, han kan drepe en fiende ved å passere gjennom kroppen hans, han er kjappere enn Øystein Sunde, han er kledd i sort. Han er den første mannen jeg er forelsket i.
Men det aller beste med Ryu er at han gjør alt du ber ham om uten å nøle. Kontrollene i Ninja Gaiden må på en eller annen måte være i kontakt med hjernebølgene mine, for Ryu reagerer bare jeg tenker litt ekstra hardt. I tillegg til å være uhyre sensitivt og intuitivt, er kontrollskjemaet så dypt at man kan drukne i det. Hvert våpen har et overveldende antall kombinasjonsmuligheter, det må være flere hundre måter å drepe fiendene på (det føles i det minste slik). Tecmo har flere kampspill under beltet og det merkes så utrolig godt!
Hvert eneste møte med fiender i dette spillet er livsfarlig, helt fra første sekund og krever makismalt fra den som holder i stikka. Det nytter ikke å bare trykke vilt på knappene. Da er du død. Seier kommer bare ved full konsentrasjon, ved full dedikasjon, ved full oppofrelse. Det er hardcore-ninja æreskodeks, folkens. Glem Tenchu, det er et lekespill i forhold.
Ingen hodeløse angrep
I actionspill hvor du møter flere fiender samtidig er løsningen ofte at spilleren selv må velge hvilken fiende han skal angripe. I Ninja Gaiden angriper Ryu alltid nærmeste fiende. Det føles mye mer naturlig og skaper en smidigere rytme i kampene. Turnferdighetene hans gjør også at det er viktig å bruke omgivelsene for det de er verdt. Så lenge Ryu er i lufta er han nesten usårbar, så ved å løpe opp og langs vegger og generelt holde seg over bakkenivå kan han dele ut skade raskt og effektivt. Heldigvis er kontrollskjemaet enkelt bygget opp, og lar deg gjennomføre voldsakrobatikken helt umiddelbart. Dessverre blir europeiske spillere snytt for noe av volden - det finnes ingen halshugginger i vår versjon av Ninja Gaiden.
Et kontrollminus (som kanskje også kan telle som et pluss for deg med masochistisk legning) er at utviklerne har bestemt seg for å holde kortene tett inntil brystet - det vil si at det ikke finnes noen opplæringsdel å skryte av, du må selv pønske ut det meste (selv om knappekombinasjonene er listet i menyene). De første gangene er det for eksempel litt vrient å benytte seg av Ninpo (kort forklart kraftige trylleformler). Et annet lite minus med kontrollskjemaet er at spilleren tvinges inn i menyene for å bruke objekter. Det skaper unaturlige pauser i kampene, spesielt siden ekstrautstyr er en helt essensiell del av det å lykkes.
24 tekniske karat
Lista over teknisk imponerende titler på Xbox begynner å få litt lengde nå. Så langt står likevel Ninja Gaiden helt i særklasse. Det mest overraskende er at bildeoppdateringen aldri faller under 60 fps (frames per second). Selv når seks-syv ekstremt detaljerte og store fiender danser dødelig ballett i nærmest fotorealistiske omgivelser står oppdateringen like fjellstøtt som en russisk turner på bommen.
Spillet har vært under utvikling i en rekke år, og den grafikkmotoren teamet nå har til rådighet gruser alt annet. Bildene er så gjennompolerte at du nesten får vondt i øynene av å se på - fra de ørsmå detaljene når Ryu deler ut kilevinker i chaplin-tempo til de overjordisk delikate kuttscenene. Halleluja og Amen: Ninja Gaiden er uten tvil miss Xbox 2004, og kunne neppe vært gjennomført på noen annen konsoll. Og det aller vakreste er at teknologien på ingen måte fremstår som onanistoff for teknofriker - alt er gjort med øye for en enorm grafisk helhet. Ninja Gaiden er stil, substans og svette. Det ligger åpenbart en gudgitt evne til å beholde kun ett fokus gjennom hele den årelange utviklingsjobben.
