Neverwinter

Spillutvikler Cryptic har etter hvert fått endel spill av denne typen på rullebladet. City of Heroes og City of Villains, Champions Online og Star Trek Online har alle deres underskrift.

Denne gangen har de byttet ut superhelter med fantasi, drager og magi. Byen og navnet Neverwinter stammer fra Dungeons & Dragons-fiksjonen Forgotten Realms. For fans av universet er begge navnene velkjent. Historie og handling i spillet baserer seg i hovedsak på de tre bøkene Gauntlgrym, Neverwinter og Charon’s Claw. Utvikleren har uttalt at de vil holde seg tro til fiksjonen, og at de ønsker å gi gamle og nye fans en fullverdig Dungeons & Dragons-opplevelse.

Historien Cryptic forteller starter på en strand. Ikke en hyggelig, sommer og sol på stranda-type tur, men midt oppi smørøyet i en krig der du fort må klare deg på egenhånd.

Brå begynnelse

Båten jeg satt på har blitt angrepet, og alt jeg hadde har blitt skylt i land. En hyggelig ung gutt vekker meg, og vi slår av en meningsløs liten prat før han sender meg videre til en liten kasse.

Der ligger, til min lykke, både klær som passer og våpen jeg kan bruke. Deretter blir jeg geleidet fra en liten leirplass til den andre, og mange hyggelige krigsfolk forteller hva de trenger at stakkers meg skal gjøre, og i hvilken retning.

Det med retning hadde de forresten ikke trengt å fortelle, fordi en lysende sti viser meg vei rett til neste plass. Problemet med alt dette er at mellom disse leirplassene er det en rekke fiender, som ikke er like hyggelige.

Etter cirka et minutt i spillet er du allerede igang med å bekjempe fiender. Og bra er det, for kampsystemet er spillets absolutt største styrke. Tenk en forenklet blanding av kombinasjonsklikking på musa i DC Universe Online og kampsystemet i Guild Wars 2, så er du ikke langt unna.

Fartsfylte kamper

Cryptic har kalt Neverwinter et massivt actionrollespill, der konseptet er å få blandet inn actionpreg i de ofte monotone MMO-kampene. Noen er standardangrep med sverd, dolk eller magi, mens andre er spesialangrep som ikke kan benyttes like ofte. Det er enkelt å lære seg, og du får nye evner i et tempo som gjør at det er lett å venne seg til de.

En ting jeg ikke liker er at man låser seg fast i angrepsanimasjonene. Det vil si at hvis jeg klikker med musen for å slå et sverdlag, festes jeg til bakken og har ingen mulighet til å gjøre noe for animasjonen er ferdig. Dette gjør at slåssingen føles litt mer stiv enn nødvendig. Mange spill av lignende sort har gjort det mulig å bevege seg og slenge magi eller svinge sverd samtidig, og det er noe jeg savner i Neverwinter.

Jeg savner også en historie og handling som hadde engasjert meg. Med et såpass godt grunnmateriale som dette spillet har, hadde jeg forventet noe mer enn det Cryptic serverer. Oppdragene man sendes på er uinspirerte, lite varierte og det tok ikke lange stunda før jeg brydde meg lite om hva som ble fortalt fra oppdragsgiveren via tekst eller tale.

Uansett område, nivå eller sammenheng så er alle arbeidsoppgaver du tildeles helt like. Drep x antall av y monster. Hent tre papirbiter plassert rundt på en stort område som kryr av fiender. Hent denne, gi den til han, få noe tilbake og gi det til meg. Etter hvert blir det repeterende til det kjedsommelige.

Lite å gjøre

Nå er det en kjennsgjerning at oppdragsstrukturen i spill i denne sjangeren gjerne er på denne måten. Likevel har andre spill greid å skjule det bedre, pakket det inn i et mer fristende gavepapir.

Etter å ha gjort nok oppdrag når du til slutt nivå 60, som er høyest enn så lenge. Da stopper også spillet opp. Det finnes noen gruppeområder med litt høyere vanskelighetsgrad, men utover dette er det fint lite å bruke tiden på. Det er ingen større «raids» som i World of Warcraft, det finnes enorme spiller-mot-spillerkamper som i Guild Wars 2.

Det eneste jeg fant som utfordret og tilfredstilte meg litt på øverste nivå var spiller mot spiller-kamper. Her plasseres man sammen med fem andre på et kart, der målet er å ta livet av motstanderne, men samtidig kontrollere gitte plasser på kartet.

Ikke et revolusjonerende system, det er gjort mange ganger tidligere, men det fungerer uansett godt. Det er alltid moro å arbeide på lag med fire andre ukjente mennesker, og sammen slå motstanderne godt ned i støvlene.

Show me the money!

Grafikken er tidvis god i spillet. Byen Neverwinter er flott, stor og innbyr til utforsking. Flere andre områder er også vellagde og varierte, mens det finnes plasser som er mindre inspirerende og kjedelige. Lyden i spillet er ikke av det høyeste nivået, men aldri plagsomt dårlig.

Grensesnittet i spillet er greit, men kan til tider oppleves som tungvint. Det er en del klikking, og ikke alltid lett å skjønne hvor alt befinner seg. Det som derimot irriterer er at man altfor ofte oppfordres til å bruke ekte penger på spillet.

Jeg forstår at utvikleren må reklamere, de vil jo ha penger i kassa som alle andre som lager spill. Det ødelegger derimot litt av innlevelsen i en fantasiverden når jeg til stadighet påminnes alt jeg kan kjøpe for penger.

Ingenting av dette er noe som gjør at de som bruker penger blir bedre. Det er mye kosmetiske forandringer, eller gjenstander som gjør livet litt lettere. Et eksempel på dette er ryggsekker som gir mer plass til gjenstander. Du kan derimot korte ned antall timer ved å kjøpe deg valuta, som igjen kan brukes til å kjøpe utstyr du eller hadde brukt en stund å spare til.

En ting som er bra med de stadige påminnelsene er at du på samme sted også pekes til Foundry-oppdrag. Dette er oppdrag laget av fans, med et verktøy Cryptic gav ut samtidig med spillet. Her er det opp til alle verdens kreative sjeler å lage spennende, morsomme, utfordrende og innimellom latterlige oppdrag.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere av mine mest minneverdige stunder med spillet er under slike oppdrag. Mange talentfulle folk har laget et hav med oppdrag, og Foundry gir Neverwinter en nesten utømmelig mengde innhold. Grensesnittet i spillet gir deg en god oversikt over hvilke som er best likt, og hvilke oppdrag som er plukket ut uke etter uke. Et flott system, og noe jeg håper også andre utviklere kan se litt på.

Konklusjon

Uansett hva du måtte lese ut av denne anmeldelsen, så vil jeg anbefale å i det minste gi Neverwinter en sjanse. Det koster deg ingenting, og det er mye å ta seg til i den første delen av spillet. Du har mange timer med spill foran deg, og mange av elementene i spillet er bra. Det at utvikleren har laget Foundry, systemet som gir brukergenerert innhold, er en genistrek.

Ved å gi dette til et energisk og engasjert publikum har de sikret masse nytt innhold til spillet uten å måtte jobbe for det selv. Og en del av det som lages av fans der ute er overraskende bra, ikke minst med tanke på historiene de forteller.

Kampsystemet i spillet er det første som imponerte meg. Det er morsomt å denge løs på fiender, både som magiker og sverdmann. Du ruller unna angrep, gjør noen heftige angrepsevner og fienden faller i bakken som en sekk poteter. Du har ikke et hav av evner du må lære deg, og forenklingen Cryptic har gjort fungerer bra.

Det jeg derimot ikke liker er at kampene noen ganger kan føles litt statiske, i og med at man låses fast i en animasjon uten mulighet til å flytte seg. Jeg kan ikke løpe rundt og svinge sverdene mine samtidig, heller ikke kaste magi uten å få føttene limt fast i bakken.

En annen svakhet, og kanskje det som trekker ned inntrykket mest, er at historien aldri greier å engasjere meg. Den fenger aldri på en slik måte at det er historien, og hva som skjer hos neste oppdragsgiver, som lokker. Alt kjennes ut som en tanketom reise, der det eneste målet på veien er å komme enda et nivå nærmere 60.

Alt i alt er Neverwinter et massivt online rollespill, forenklet i forhold til mange konkurrenter, men som samtidig lett står på egne bein. Kampene er generelt sett gode, grafikk og presentasjon er bra, og det er mye innhold i spillet. Av alle spill i denne sjangeren jeg har spilt, er Neverwinter det som passer definitivt best i korte, små doser.

Alle bildene, untatt toppbildet, ble tatt av anmelder.