Middelmådig historie
Selv om Neverwinter Nights har et spesielt fokus på multiplayer og dette med å kunne bygge sine egne eventyr, vil jeg naturligvis først snakke litt om singleplayer-opplevelsen. I motsetning til Baldur's Gate-spillene styrer du kun en person i Neverwinter Nights. Denne helten, eller anti-helten, vil du likevel bli veldig glad i, og han/henne kan også ta med seg medhjelpere i løpet av eventyret. Neverwinter Nights er bygget rundt Forgotten Realms-konseptet, som både Baldur's Gate og Icewind Dale følger. Historien utspiller seg i og utenfor byen Neverwinter som nettopp har blitt rammet av en grusom pest som går under navnet "Wailing Death". Du begynner ditt eventyr i akademiet. En samleplass for de som forsvarer alt som er godt i samfunnet. En fabrikk der riddere, tyver og trollmenn går ut på samlebånd for å finne en kur til den grusomme pesten.
Akademiet har samlet sammen fire unike skapninger, og gjennom organisk materiale fra disse håper de viseste av de vise at de skal greie å skape en kur. Begynnelsen av spillet foregår her inne i akademiet, og du løper mellom de mange figurene for å lære det grunnleggende i spillet. Når du endelig er ferdig med opplæringen, blir akademiet angrepet av en ukjent fiende som slemt nok rapper de fire skapningene. Lady Aribeth, en slags Galadriel om du vil, tar straks kontakt med deg. Og gjett hvem som skal redde verden enda engang? Jepp.
Historien er sånn midt på treet. Det er absolutt ingen Ringenes Herre. Likevel fungerer den godt, og den holder deg interessert hele tiden. Det at du skal redde fire forskjellige skapninger gjør spillet litt lettere å fordøye faktisk. Hver skapning åpner en slags ny historie. Byen Neverwinter er delt opp i fire distrikter, og hvert distrikt skjuler en av skapningene. Heldigvis ender ikke historien når alle skapningene er funnet til rette, og Bioware har passet på å gi oss en passelig lang historie etter dette. Du blir i hvert fall aldri lei av den, og selv om den er en smule middelmådig, holder den deg interessert i gjennom hele spillet. Historien inneholder mange typiske elementer slik som svik, kjærlighet og ære. I tillegg til dette får du en fantastisk dialog fra samtlige figurer i spillet. Disse dialogene er særdeles kreative, og de blir aldri kjedelig å lese.
Når du snakker med en figur kommer det opp en meny med forskjellige valg. Her kan du velge hva du vil svare eller hva du vil spørre om. Dette gir spilleren muligheter til å rollespille enten en god, eller ond karakter. En jomfru i nød kan f.eks. løpe opp til deg og be deg om hjelp. Du kan svare ridderlig og hjelpe henne med engang, eller du kan spille slem og presse henne for penger, eller ganske enkelt bare be henne stikke av. En annen ting som gjør spillets historie mer fordøyelig, er det faktum at det er delt opp i kapitler. Hvert kapittel åpner en cut-scene og historien går videre. Noen kapitler er større enn andre, og dette skaper liksom en grei flyt i spillet.
Eventyrlig atmosfære
Etter å ha måttet operere kjeven etter å ha fått hakeslepp av Morrowinds utrolig atmosfære, skal det noe til for å bli imponert. Selv om Neverwinter Nights og Morrowind har to helt forskjellige synsvinkler, kan man likevel sammenligne dem. Hvorfor? Fordi begge er så utrolig flotte! Neverwinter Nights bringer isometriske spill lysår fremover i utviklingen, raser forbi Dungeon Siege, og presenterer oss et show av fantastiske lys- og skygge-effekter, minneverdige miljøer og en særdeles stabil grafikk-motor. Du har muligheten til å velge mellom en rekke ulike kameravinkler, og det blir aldri slitsomt å bytte mellom dem. Å omtale Neverwinter Nights, og ikke nevne lys- og skygge-effektene i spillet, ville vært det samme som å skrive Bibelen uten å nevne Jesus (denne setningen ble skrevet med respekt og verdighet - red.).
Disse effektene er fantastiske. De ser virkelig ekte ut. Lyset fra et bål i det fjerne som skinner mot deg, og drar skyggen din lengre og lengre ettersom du nærmer deg, er helt utrolig å se på. Karakterene i spillet, altså selve modellene i verdenen, er også flotte, men ikke perfekte. Ansiktene på selve modellene kunne ha vært litt mer varierte, og på noen av dyrene kan du se "seksjonene" av modellen klart som dagen. Spesielt kattedyr ser ganske elendige ut. Men dette er flisespikkeri, og for det meste av tiden kommer du til å virkelig like all grafikken spillet har å by på. Det finnes et stort antall portretter til de forskjellige figurene i spillet, alle tegnet i kjent fantasy-stil, og disse portrettene øker den grafiske kvaliteten på spillet radikalt. Mange har nok surfet hjemmesider slik som Elfwood, og den eventyrlige følelsen slike portrett-bilder kan gi, er vanskelig å beskrive godt nok.
Atmosfæren de forskjellige områdene kan frembringe er fantastisk. Å gå inn i en skog der løvet faller ned til bakken, luften er fylt med en blodig rød farge, sommerfuglene svermer rundt noen trær og hvor lys-strålene skinner gjennom det tette laget av blader, er en utrolig opplevelse. Ta dette og legg til en solid spillmusikk, atmosfærisk kontentum-lyd, og du har den perfekte rollespill-følelsen. Lyden er flott. Du har et vidt spekter av kontentum-lyd; alt fra hvisking i templer, latter i et bordell, skålig og krangling i en taverna, for ikke å snakke om de nifse lydene du hører i skogen om natta! Dette gir spillet en fortreffelig atmosfære. Og når du kombinerer dette med grafikken i spillet, gjør det hele opplevelsen ved å gå i gjennom den skogen jeg nevnte tidligere, skremmende og intens.
Musikken i spillet er komponert og produsert av Jeremy Soule, den samme mannen som står bak musikken til Morrowind og Dungeon Siege. Jeg trodde jeg hadde hørt kremen av musikalsk ørefløte etter Morrowind, men Neverwinter Nights er absolutt intet dårligere. Tvert i mot, Neverwinter Nights gir spilleren et mye bredere spekter av musikk, og den passer spesielt inn i den midderalderske-settingen spillet hører hjemme i. Her har du lett taverna-musikk, mystisk tempel musikk, eventyrlig skogs-musikk og så videre. Disse tre audiovisuelle elementene; grafikk, lyd og musikk, er så elegant utført i Neverwinter Nights at det gir en indre glede, langt inne i hjertet. Det er flott å se utviklere som fokuserer like mye på det vakre livet ute i skogen, som det demoniske mørket du finner i de dype hulene. Når det er sagt, skal det nevnes at den første delen av spillet finner sted utelukkende i en dyster og forfallen by, men videre utover i spillet blir atmosfæren lettere og mer fargefull.
