Da Baldur's Gate kom ut i 1998, ble rollespillsjangeren på PC for alvor røsket opp fra sin dvale. Endelig kunne penn og papir byttes ut med noe som var minst like underholdende, og ikke minst stimulerende for fantasien. Takket være BioWare har vi fått knallsterke titler på løpende bånd, og blant dem finner vi Neverwinter Nights. Nå er oppfølgeren her, i Obsidian Entertainments regi. Du befinner deg fremdeles i den fortryllende verdenen i Forgotten Realms, og det er fortsatt Dungeon & Dragons-reglene (versjon 3.5) som gjelder. Så kast blyantspisseren og gi stearinlysene til nabogrisen. Neverwinter Nights 2 er stemningsskapende og engasjerende, enten du er alene eller sammen med andre eventyrere.
Rik historie
Det opprinnelige Neverwinter Nights var ikke så fokusert på enspilleropplevelsen (hvis vi ser bort fra tilleggspakkene). Det var flerspillere som fikk mest for pengene den gang. Det gjør de også denne gangen, men nå er enspillermodusen virkelig tatt på alvor. Eventyret du begir deg ut på i Neverwinter Nights 2 får ikke bare tankene mine til å fly tilbake til det første spillet i serien. Jeg tenker Baldur's Gate 1 og 2 også. Mens vi venter på Baldur's Gate 3 er Neverwinter Nights 2 det beste du får av isometriske rollespill i dag. Det setter jeg hus, hund, kone og privatjet på.
Før eventyret kan starte, må du selvsagt lage din egen karakter. Du har et enormt spekter av raser og klasser å velge mellom. Mange vil helt sikkert gå for sin faste mal (min er dverg/kriger), mens andre vil fryde seg over mulighetene til å eksperimentere til den store gullmedaljen. De nye rasene inkluderer blant annet Sun Elf, Gold Dwarf og Tiefling. Men pass på, disse har grunnstyrker som går utover tempoet på nivåhevningen. Hvis du velger en Sun Elf vil du oppleve nivåhevninger sjeldnere enn med en "vanlig" rase. Ettersom jeg elsker å plinge opp til neste nivå, ble det altså en helt normal dverg med øks på meg.
Mangfoldet av karakterer du kan lage, gjør spillet allsidig og uhyre gjenspillbart. Du kan spille som en slu og mektig magiker eller ta rollen som en sterk og halvpsykotisk kriger. Taktikken i kamp er det opp til deg å bestemme, avhengig av din karakters styrker og svakheter. Nå virker ikke alle klasser å være helt balansert, men jeg ser heller på det som ulike vanskelighetsgrader. Ufordringen blir hva du gjør den til selv, og fordelene med de ulike klassene/rasene er ganske åpenbare helt i starten av spillet.
Søket etter ære, rikdom og berømmelse begynner med en opplæringsdel som kan være nyttig for gamere som er ukjente med sjangeren, men dens langtekkelighet ble en smule for søvndyssende for undertegnede – selv om opplæringen er integrert i historien. Når historien virkelig kommer i gang, blir du litt etter litt sugd inn i det som utvikler til seg en herlig spillopplevelse. Klisjeene er der, men god bruk av humor skaper en dynamikk som gjør at Neverwinter Nights 2 aldri tipper over til det tåpelige eller parodiske. Utgangspunktet for dine reiser er et flott oversiktskart, der ulike brett dukker opp etter hvert som historien skrider frem. Enkelte brett kan føles litt for forutsigbare med sine åpenbare stier og veier, men disse reddes av glimrende oppdrag. De fleste oppdragene gir nemlig mening, og er ikke her bare for å gi deg kjærkomne erfaringspoeng. Oppdragene fyller ut historien på utmerket vis, og ender aldri opp som tomme og ubetydelig skjell.
Velsmurt
En sterkt medvirkende faktor til at spillets fortellertekniske motor er såpass velsmurt, er at du raskt blir innlemmet hos en gruppe eventyrere. Det vil si, du kan velge å ta med følgesvenner på din helteferd. Disse kompanjongene tilfører liv til et spill som ellers kunne blitt en ensom affære. Du fører stadig vekk dialog med dine følgesvenner, og krangler er slett ikke uvanlige. Det er når gruppa blir stilt ovenfor vanskelige moralske dilemmaer at spillets store styrke skinner gjennom, man bryr seg faktisk om karakterene. Man blir uenige om livets mange spørsmål, og gjentatte uoverensstemmelser kan få fatale konsekvenser. Dessuten er bruken humor også god i dialogene, og en liten latter forlenger jo livet. Du styrer forresten bare én av karakterene i gruppen til enhver tid, men til gjengjeld er det mulig å velge hvem dette skal være når som helst.
Hver eneste avgjørelse du tar som helt får ringvirkninger i Neverwinter Nights 2. Er du en ond liten jævel, eller en godhjertet mammagutt? Da du lagde karakteren valgte du et ståsted i forhold til lover og regler av typen god eller ond – men dette valget er på ingen måte absolutt. Gjennom handling og dialog vil dine verdier skifte seg mot den mørke eller lyse side. Dette vil gi seg utslag både i interaksjon med vanlige personer i spillet og følgesvennene i gruppa di. En veldig ond kompanjong vil for eksempel bli småkvalm hvis du hele tiden danser plystrende rundt over blomsterfulle enger, mens du kysser småbarn på pannen og strør rundt deg med godvilje. Det gjelder å finne en balansegang, eller rett og slett drite i alle andre enn deg selv – slik helter gjerne gjør.
Da jeg var yngre sparte jeg lenge og vel til Monsters Manual, en bok som inneholder alle utyskene i D&D-universet. Jeg har bladd gjennom og studert den flere ganger, men i dagens moderne verden kan du spare deg for et slikt innkjøp. Neverwinter Nights 2 har nemlig fiender nok til å fylle Finnmarksvidda, og en god slåsskamp er sjeldent langt unna. Likevel er det ikke veldig mange skumlinger som kan stå i mot din blodtørst, og enkelte ganger føles fremgangen litt for lettkjøpt. Noen av fiendene utover i spillet er tøffe, men det er altfor sjeldent at du virkelig får brynt deg. Dermed er også pauseknappen, som brukes til taktisk planlegging, for det meste overflødig. Her er det bare å kjøre på med det du har, gjerne via de lett tilgjengelige hurtigknappene.
Dum og dummere
Under kamp blir det også litt for åpenbart at dine venners kunstige intelligens ikke holder mål. For det første sliter de fælt med å finne frem i ulent terreng – det å sette seg fast er en yndet hobby for dine datavenner. Du vil også oppleve at de kan bli fullstendig paralyserte når det skal kjempes om livets rett, det er slett ikke morsomt når du er den eneste som kjemper febrilsk mot ti zombier og en gigarotte. Nå kan du riktignok gi kampordrer til en og en i gruppa manuelt, men en slik detaljstyring skal ikke være pålagt – det skal være en mulighet.
Slakting av fiender og utførte oppdrag gir erfaringspoeng, noe som i sin tur fører til nivåhevning for deg og dine reisekamerater. Hver gang du går opp et nivå er en minifest i seg selv, du føler at du har oppnådd en liten seier. Da kan du stille opp dine grunnleggende attributter (slik som styrke og smidighet) og dine ferdigheter. Du bør være nøye når former karakteren din, for den skal tross alt stå optimalt til din spillestil. Du kan også velge til sammen tre sekundære klasser i Neverwinter Nights 2. Nivåhevning vil da gå saktere, men du får en mer allsidig og spennende karakter.
En annen fordel med å kjempe til siste dråpe blod, er de mange gjenstandene du kan plukke opp fra de dødes dype lommer. Det er alltid herlig å finne utstyr av topp kvalitet, selv om det meste selges kort tid etterpå. Jeg reagerte imidlertid på hvor raskt relativt gode gjenstander blir introdusert i spillet, og det er en smule for enkelt å bli rik i en fei i NWN 2. I tillegg til å plukke opp alskens dilldall kan du lage ditt eget utstyr og smårask på arbeidsbenker som du kommer over i din lange ferd. Dette er en grei liten hobby som skaper variasjon, men ikke et element som definerer spillet. Ja, det er morsomt å lage sine egne julegaver, men det er minst like gøy å dra de ut av en slemmings kalde fingre.
Kravstort
Neverwinter Nights 2 vil neppe slå noen i bakken med blendende grafikk, rent teknisk er det lite som minner om at vi er i 2006. Likevel er spillet svært stemningsfylt, og bruken av topografi (høydeforskjeller) på enkelte brett imponerer. Med en relativt uavansert grafikk er det svært overraskende at spillet krever såpass mye. Her er det ikke sikkert det hjelper med en skikkelig monster-PC for å kjøre alle grafiske innstillinger på maks. Dermed blir hakking og upresis styring raskt et problem, noe som gjør at spillopplevelsen lider. I tillegg er gjentatt og langdryg lasting forstyrrende. Et ustabilt kamera gir deg også trøbbel, blant annet i scriptede dialoger. Hvis du holder deg til fugleperspektivet når du spiller, bør imidlertid kameraføringen fungere greit.
Det tekniske sitter altså ikke helt grafisk, men da er det herlig å se at lydbildet står frem som en stor vinner. Alt fra miljølyder til stemmegivningen bidrar til at du fordyper deg i den herlige fantasiverdenen uten forbehold. Dessuten er musikken et krydder av den dyreste sort, og setter en vedvarende spiss på spillet. En detalj som gir smilehull er de ulike stemmene du kan gi din egen karakter. Igjen er bruken av humor svært god, og du vil få mang en latter av ”mini-me” sine mange utbrudd.
Helter er ofte egoistiske einstøinger, men det trenger ikke å være slik. I Neverwinter Nights 2 har du mulighet til å sosialisere med andre lys levende mennesker. Hele kampanjen kan som nevnt spilles sammen med en kompis, og dere vil trolig bli godt kjent etter over 50 timer sammen i tykt og tynt. Det er også mulig å spille i større grupper over nett eller lokalnettverk, og her introduseres en liten dæsj genialitet inn i spillet. Et medfølgende verktøy setter nemlig hvem som helst i stand til å lage sine egne historier og verdener, og variasjonen er enorm. Kvalitetsforskjellen er utvilsomt der, men det er flere dedikerte hobbyutviklere å vårt spillunivers som virkelig kan få vist seg frem.
Konklusjon
Nostalgi er skummelt, det kan gjøre en entusiastisk gamer til en gammel grinebiter. Likevel er det med antydning til gledetårer i øyekroken jeg spiller Neverwinter Nights 2 - her strømmer minnene på. Det er mye Baldur's Gate her, og det er et stort kompliment. Historien skaper grobunn for et engasjerende og underholdene eventyr. Et eventyr som er like godt om du spiller det alene med datastyrte kompanjonger, eller fyrer opp samarbeidsmodusen med en god kompis som våpenbror. Neverwinter Nights 2 er ingen indrefilet, men ei smellfeit ku som klør etter å bli grillet og fortært. Rollespillere vet hva som skal til for at vi skal føle oss vel; kast penn og papir - velkommen tilbake til Faerûn.
