Need for Speed: Underground 2 har gjort stor suksess på de stasjonære konsollene, men Nintendo DS er et helt annerledes format. Passer en såpass jålete tittel inn på en usminket og direkte konsoll som Nintendos toskjermede vidunder er? Uavhengig av denne spekuleringen installerte jeg to svære basskasser under min Skeidarsofa, før jeg slang meg på horisontalen for å svi av litt gummi. Etter et par døgn med teknomusikk på full guffe er jeg ør i kropp og sjel, men slitet var verdt det.
Lakk og krom
Spillet har tre ulike moduser: Enkeltløp, karriere og flerspiller. Karrieren er selvsagt den mest omfattende, og det er her du tjener opp poengene som setter deg i stand til å forbedre dine biler og gjøre dem om til kunstverk på fire hjul. Omtrent alt ved din bil kan forandres og trimmes, kombinasjonene er uendelige. De fleste tekniske spesifikasjonene kan forbedres utover i spillet, og stadig vekk blir nye (og bedre) biler åpne for kjøp. Du kan til og med pryde bilen med din egen logo ved hjelp av et enkelt tegneprogram på den trykkfølsomme skjermen. Du vil neppe få til en ny Mona Lisa, men personifisering er uansett en fiffig detalj.
Som seg hør og bør har Underground 2 også en rekke minispill å by på. Disse tar i bruk den trykkfølsomme skjermen til det fulle, og føles faktisk ikke bare som et alibi for å rettferdiggjøre lanseringen på DS-en. Klarer du målene som settes, vil du låse opp nye sider ved spillet. Minispillene føles dermed godt integrert i tittelens totalpakke. De er ikke for fremtredende, men heller ikke direkte ubetydelige.
Bilene virker å være veldig følsomme på styringen i starten, og du vil vingle fra side til side som en døv flaggermus tidlig i din karriere. Heldigvis tar det ikke lang tid før kontrollene setter seg, og da blir Underground 2 et spill der du kan hente flere sekunder på riktige tommelbevegelser. Enkelte av banene er svært utfordrende, og da blir dine styreferdigheter alfa omega. Av annen strategisk betydning er nitroreservene dine. Disse blir tilgjengelige litt utover i spillet, og du må vurdere nøye når du skal smelle dem av for å oppnå best mulig effekt.
Morsom flerspiller
Underground 2 tar seg godt ut på de to skjermene til DS-en, og med unntak av enkelte grafiske småfeil flyter det hele meget tilfredsstillende. Bilmodellene er ikke spesielt detaljerte, men du drar likevel kjensel på de ulike merkene når løpene raser som verst. Den nederste skjermen blir brukt til å vise banekartet, rangering og selvsagt tiden din. Videre kan du også fyre av nitroen din herfra, men dette gjøres egentlig langt lettere ved bruk av venstre skulderknapp.
Banedesignet er jevnt over godt, og har ofte med innlagte snarveier og kompliserende (om noe monoton) trafikk. Du har to tilgjengelige kameravinkler, én bak bilen og én foran på støtfangeren. Den sistnevnte lykkes best i å formidle fartsfølelse, og enkelte ganger er det svært intenst å kjøre som en galning i bynatten. Når alt går vel vil du føle en velkjent godfølelse som annonserer et fårete glis av beste merke.
Med unntak av et, etter min smak, slitsomt musikksortiment holder lyden et godt nivå i Underground 2. Brølende motorer, voldsomme krasj, og bråkete girkasser gir deg en viss illusjon av å kjøre i 250 km/t i en trafikkert bygate. Motorskrangling i kombinasjon med en ristende skjerm under dragracing føles helt vidunderlig, her går det unna!
Flerspillerdelen innehar fire ulike moduser, der dragracing og ”sonekamp” imponerer mest. Tidspunktet for giring er det viktigste i dragracing, for her går det naturlig nok rett frem. Men ha øynene åpne for hindringer, treffer du noe som helst underveis er løpet høyst sannsynelig over. ”Sonekamp” består av å vinne så mange soner som mulig i løpet av et gitt antall runder. Hver bane er typisk delt opp i fire soner, og dermed er ikke slaget tapt om du har en dårlig førsterunde. Denne måten å gjøre det på sikrer spenning hele løpet igjennom, selv ikke flere stygge uhell er katastrofalt med tanke på seier. Noe som ikke er like spennende er at du må starte hele modusen på nytt etter hvert eneste fullførte løp. På grunn av dette mister flerspillerdelen litt av flyten, og det kan bli et ork å holde på lenge av gangen.
Konklusjon
Underground 2 tilfører en ny dimensjon på Nintendo DS. Du får et fullblods bilspill som faktisk føles som, ja nettopp, et fullblods bilspill. Selv med mange moduser kan det evige jaget etter opplåsbart materiale kanskje bli noe monotont, men det hindrer ikke dette å være et spill som gir deg umiddelbar underholdning. Flerspillerdelen var svært morsom, særlig dragracingen fikk frem konkurranseinstinktet hos meg og min testkollega Kent William Innholt. La oss håpe utviklere tyner enda mer ut av DS-en sitt potensial i Most Wanted, da kan vi få oppleve et bilspill i A-klassen på de to søte små skjermene.
