Med brask og bram ble Shift annonsert for en stund tilbake, endelig skulle Need for Speed-serien ut av melkefjøset og endelig bli satt på beite igjen. Skepsisen var dog stor hos mange, undertegnende inkludert – kunne virkelig Need for Speed-serien atter igjen bli et spill man faktisk ville spille?
Skepsisen var meg bi selv når spillet for første gang ble startet opp, verken introen eller menyen antydet at noe særlig til forandring hadde blitt gjort. Og verre ble det, etter første løp var kjørt hadde jeg egentlig mest lyst til å spikre tunga fast til et tog i bevegelse.
Omstilling – en prosess
Men hadde jeg kanskje vært litt for ivrig? Ettersom egoet til undertegnende er såpass stort at det støtt og stadig krasjer i både folk og fe, var naturligvis alt av innstillinger skrudd på "experienced" – tross alt, hvor mange hjelpemidler trenger man i et arkade-spill? Men omsider krøp jeg til korset og skrudde på både ABS og Anti-spin, og som lyn fra klar himmel slo deg meg. Shift kjennes faktisk ut som en simulator!
Okay, det er ikke helt en simulator – men distansen Shift har kjørt fra sine tidligere brødre kan kun måles i lysår, verken kilometer eller mil er tilstrekkelig. Borte er neonlysene, politijakter og muligheten for å montere stereo på én million watt i bagasjerommet. Her handler det om kappkjøring i sin reneste form; vakre biler med sterke motorer susende bortover nydelig spagetti-asfalt.
Det tar noe tid før man føler seg komfortabel med kjørefølelsen i Shift, men lov meg at du ikke gir opp med det første – for når den først sitter, sitter den veldig godt. I motsetning til Dirt 2, hvor man ferdes på flere forskjellige underlag, ferdes man (vel og merke om du holder deg på banen) i Shift kun på asfalt. Da blir det desto viktigere at hver bil føles unik, noe de heldigvis absolutt gjør i Shift. Forskjellen fra min første bil, en Honda S2000, som var en leken og morsom japaner med en forkjærlighet for å slenge ut rompa, til den illsinte og dødsalvorlige Audi RS4 var ekstrem. Hvor japaneren foretrakk å møte hver sving sidelengs, er Audien fjellstø og møter hver sving med hodet først.
Garasjen til Jay Leno
Om du også er et av de litt "rare" menneskene, du vet, de som faktisk snur seg etter biler – vil du antageligvis bruke mye tid i Shift. Ikke på banen, men hos bilforhandleren. Her finnes nemlig noe for enhver, både spreke riskokere, presise bratwurster, og ikke minst, spreke svensker. For å nevne noe.
Bilutvalget i Shift står det mye respekt av, både mangfoldet og eksklusiviteten tilsier at mye tid er brukt på å plukke ut godbitene fra vår bensindrevne verden. Men hva er nå pene biler om de ikke høres riktig ut? Shift gir deg heldigvis ikke svaret. Hver bil har sin egen karakteristiske stempel-sang, forskjellen mellom hissige rekkeseksere og tunge V12-ere kan høres med ett øre lukket. Det er rett og slett pornografisk. Lyden av en Bugatti Veyron dundrende gjennom en tunnel er eksempelvis noe du vil unngå om du har på deg reine underbukser.
I stil med de vakre bilene følger også flotte baner med tilhørende landskap. I tillegg til flere fiktive baner følger det også med flere berømte baner som eksempelvis Laguna Seca Raceway. Både PC og PS3-utgaven ser jevnt over svært vakre ut, men PS3-utgaven sliter dessverre tidvis med enkelte "framedrops". Det er intet stort problem, men det irriterer naturligvis litt likeså.
