Det var en gang i gode, gamle dager at Need for Speed var synonymt med landeveisracing. Den gang var drømmebilene våre så hellige at selv tanken på løse plastdeler, sota ruter og perlemorlakk var for blasfemi å regne. Dette var tiden før The Fast and the Furious. Det begynner å føles riktig lenge siden.

Helt siden den tid har Need for Speed-serien fokusert på styling og trimming av japanske importbiler, ispedd en og annen flammelakkert Porsche 911 og neonlysbefengt Lamborghini Diablo. Hvert år i en ny inkarnasjon, på alle tenkelige og utenkelige plattformer. Den ene kassasuksessen etter den andre.

Schizofreni?

Like sikkert som at gateløpsspillene kom, var det at mottakelsen ble todelt. Det er ingen tvil om at spillene appellerte til massene, men mange av de gamle kjernespillerne, de som løftet frem de tidligste spillene i serien, ønsket seg tilbake til landevei og en mindre glorete opplevelse. Med Need for Speed: ProStreet (nomineres herved til årets mest harry navn) prøver EA Black Box å fri til begge grupper samtidig. De gjør et akseptabelt forsøk, men når ikke opp til de store klassikerne. Need for Speed: Porsche 2000 sitter fortsatt trygt på tronen, syv år etter at det kom ut.

Styling og trimming står fortsatt sentralt, men i år er gateløpene byttet ut med lovlige løpsarrangementer på lukkede baner. Konkurransene er samlet i løpshelger, og målet er å vinne, eller aller helst dominere, disse. Hver løpshelg består typisk av fire til seks konkurranser, og du velger selv hvor mange av dem du vil delta i. Ved å oppnå en fastsatt poengsum totalt, vinner du løpshelgen. Du kan likevel velge å fortsette, for å tjene nok poeng til å dominere. Da belønnes du nemlig med bedre premier.

Det er ingen stor overraskelse at vi får servert baneløp, dragløp og skrensekonkurranser, men det står mer på menyen. En rekke konkurranser går ut på å kjøre raskest mulig forbi en rekke kontrollpunkter. Vinneren er den som har høyest hastighet gjennom dem sammenlagt. Dragløpene kommer dessuten i en spesialform, hvor målet er å kjøre lengst mulig på bakhjulene.

Idiotisk oppgraderingssystem

Løpene er organisert i fire hovedkategorier; baneløp, dragløp, hastighetsløp og sladdekonkurranser. Hver løpshelg har som oftest innslag fra to eller flere av disse. Det er kanskje naturlig at det stilles forskjellige krav til bilene, basert på hvilken løpsform de skal delta i, men det rettferdiggjør ikke de frustrerende restriksjonene som er implementert i spillet.

Når du kjøper en bil, må du velge hvilken av de fire kategoriene den skal brukes i. Den låses da til den aktuelle klassen. Denne kan du endre siden, men ikke uten å slette samtlige modifikasjoner du har gjort med bilen. Hvis du har bygd en bil du er svært godt fornøyd med og ønsker å flytte den over fra baneløp til dragløp, forsvinner altså alt du har gjort, ja til og med lakk og klistremerker. Særdeles frustrerende og unødvendig.

Oppgraderingene kommer i en mengde varianter. De kan enten vinnes eller kjøpes. Dessuten er EA så sjenerøse at de lar deg kjøpe biler og deler du ikke har spillpenger nok til med ekte penger. Hvilken omtanke.

Dessverre er oppgraderingsmenyene svært rotete og tungrodde. Delvis på grunn av struktur, delvis fordi du ofte må bla deg gjennom lange lister av deler for å komme til den du er på jakt etter. Det kunne vi levd med om delene var unike og tilførte spillet noe som helst, men faktum er at spillet er smekkfullt av identiske deler fra forskjellige produsenter. Oppgraderingene selges i hovedsak i tre nivåer, og på hvert nivå kan du velge mellom flere produsenter. Den eneste forskjellen er navnet. For å se om du har installert de beste delene du har til hver bil, må du bla deg gjennom liste etter liste med deler. Til tider ganske plagsomt.

Det er også tatt et merkelig designvalg i løpshelgene. Det er nemlig ikke mulig å gå ut av dem uten å avbryte hele helgen. Du taper altså all progresjon og må starte på nytt. Helgene er ikke så lange at det er helt krise, men det er like fullt irriterende.

Mindre harry

Harryfaktoren er tonet noe ned siden Need for Speed: Carbon, både med tanke på omgivelser og kjørefølelse. Spillet er likevel fullt til randen av «tøffinger», lystgass, karbonfiber, lavprofildekk i dimensjon tjæreteip og lettkledde panserdamer. Det mest plagsomme er imidlertid kommentatoren, som lirer av seg den ene flåsete kommentaren etter den andre. Det er i det hele tatt snodig hvordan EA Black Box niholder på det erkeharry, samtidig som de forsøker å fri til de som bærer buksa der den er ment å sitte.

Det ville være en overdrivelse å si at kjørefølelsen er perfeksjonert, men fysikkmotoren til ProStreet ligger likevel langt foran de siste forgjengerne. Nå må du faktisk bremse også. Et tydelig tegn på at de forsøker å levere en mer troverdig opplevelse finner vi i den valgfrie hjelpelinjen, som er direkte stjålet fra Forza. En linje tegner opp idealsporet, og skifter farge for å indikere når du må bremse og når du kan gi gass.

Kuttet strikken

Bilutvalget er solid, og spenner over et vidt spekter. Kombinert med rikelige muligheter for å skreddersy utseendet, er mulighetene nærmest uendelige. Dessverre er forskjellene i veiegenskaper mellom de ulike bilene for liten. Du får aldri følelsen av å virkelig kjøre favorittbilen. Bilene er også generelt for vinglete, spesielt i fartsmodusen.

Lydeffektene klarer heller ikke å overbevise deg om muskelkraften som lurer under panseret. På den positive siden er det verdt å merke seg at den katastrofale strikkmodellen er borte. De datastyrte motstanderne kjører i sitt tempo, og oppfører seg ikke som om de er knytt fast i bilen din med en usynlig strikk. Dragsugeffekten er overdrevet, og hjelper til med å tette luker, men det er ikke i nærheten av like plagsomt.

Det er ingen overraskelse at spillet tar seg godt ut. Spesielt er det lagt stor vekt på bilene, som virkelig ser detaljerte og lekre ut. Omgivelsene er også innbydende, men ofte litt kjedelige. Det går lenge mellom hver gang du får nyte noen utsikt verdt å snakke om, og det er rett og slett ikke så mye å se på i ørkenen. Det skal også sies at PC-versjonen er relativt tung å drive, og at minimumskravene i beste fall er optimistiske.

Karrieremodusen er omfattende, og byr på timevis med svidd gummi. Den kunne nok imidlertid vært mer utfordrende. Derfor er det ekstra positivt at spillet kommer med en god flerspillerdel. Foruten å delta i enkelte løp og løpshelger, kan du skreddersy dine egne løpshelger og utfordre dine venner. Det ellers så irriterende modifikasjonssystemet gjør det dessuten mulig å dele biloppsett med andre, slik at man kan konkurrere på like vilkår, eller dele skaperverket med andre.

Konklusjon

Det er vanskelig å sette Need for Speed: ProStreet i en bås. Det er på ingen måte et toppspill, men det er likevel verdt å legge merke til. Det er modig av EA Black Box å gå bort fra suksessformelen, og selv om de ikke er helt i mål enda, viser de at de tør å eksperimentere med oppskriften.

For første gang på flere år kan jeg med hånden på hjertet si at det blir spennende å se hva de kommer med neste gang. På tross av enkelte merkelige designvalg og en upolert fysikkmotor byr nemlig spillet på akseptabel underholdningsverdi. Det er tilfredsstillende å se hvordan den nyoppgraderte bilen sparker fra seg, og at motstanderne står igjen som saltstøtter i en røyksky på startsstreken. Rikelig med lekre biler og oppgraderingsmuligheter gjør også sitt til å holde spilleren sysselsatt.

Av de testede plattformer er det Xbox 360-versjonen som skiller seg ut som den mest strømlinjeformede. PlayStation 3 sliter tidvis med litt dårlig flyt, og grensesnittet kan være svært frustrerende på PC, da det er stjålet direkte fra konsollversjonene, uten tilpassning til mus. Vi har dessverre ikke fått mulighet til å teste Wii-versjonen. Men hvorfor skal du bruke penger på Need for Speed: ProStreet når du i stedet kan kjøpe Forza 2 eller Project Gotham Racing 4? Jeg vet ikke. Selv Juiced 2 fremstår som en bedre investering.