Begrenset intelligens
Selve kjøringen kjenner vi fra før - en ganske arkadeinspirert spillmotor der det ikke er veldig store krav til bremsing i svingene. Til forskjell fra tidligere Underground-utgaver, derimot, er det litt større straff knyttet til å være nær vantet enn det har vært tidligere. Nytt denne gangen er også den såkalte "Speedbreaker"-knappen, godt inspirert av Midnight Club 3, der du kan kjøre i en slags "bullet-time" hvor du selv kan bevege deg fritt mens omverdenen nesten står på stedet hvil; et uvurderlig verktøy når det er en håndfull politibiler hakk i hæl og du må ta en frekk hundreogåttigrader for å riste dem av deg. Spillet er dessverre trofast mot den gode gamle "catch-up"-logikken, som gjør at løpet alltid blir relativt jevnt - kjører du knallbra så kjører CPU-førerne knallbra, og kjører du dårlig er det nærmest som om de venter på deg. Politiet er heller ikke spesielt smarte, og blir bare verre å hanskes med fordi de blir flere og vanskeligere å riste av seg.
Billøpene har også fått noen nye varianter. Ved siden av de tradisjonelle som kjøring fra a til b, "knockout" og "drag race", er det nå også en "toll booth"-modus, der du skal kjøre igjennom bomringer som fungerer som sjekkpunkter, eller et løp der det er om å gjøre å ha størst sammenlagt fart gjennom en håndfull fotobokser, uten at du nødvendigvis trenger å være først i mål for å vinne. På den andre siden har både "drift" og "racer x"-øvelsene forsvunnet. I forbindelse med politijaktene får du også ekstra bounty-poeng når du klarer diverse milepæler, som for eksempel å holde ut i mer enn fem minutter eller å skrape lakk med åtte politibiler.
Selvsagt er det også penger med i spillet, og pengene du får fra å vinne løp, bruker du på enten å kjøpe nye biler eller oppgradere de gamle. Det foregår litt enklere enn hva vi er vant med fra de tidligere underground-spillene, uten at det gjør noe, egentlig. Du trenger ikke lenger velge merker på diverse utstyr, og valgmulighetene er derfor noen færre, men du har uansett milliarder av kombinasjoner av farger, felger, spoilere, vinyler, understell og Gud vet hva til rådighet for å lage deg akkurat den bilen du måtte ønske. Selv er jeg ganske fornøyd med min lakserosa Renault Clio som gradvis går over til sort via runde sirkler.
Lugg på 360
For å få mest ut av Need for Speed: Most Wanted, må du ha en monster-PC eller en Xbox 360. De andre konsollutgavene når ikke helt opp i forhold til grafikken. Spesielt har PS2-versjonen problemer med å henge med i svingene, og denne tilbyr heller ikke spill over Internett. På 360-utgaven må vi noe skuffende konstatere at spillet lugger litt nå og da, men grafikken er likevel strålende - regnet på kameralinsa, refleksjonene i våt asfalt og spesielt det sterke sollyset i det du kjører ut av en tunnel har en ganske høy wow-faktor, og fartsfølelsen er enorm når speedometeret nærmer seg 300. Med Dolby Digital i stua er lydopplevelsen også knallbra, med et tungt soundtrack som passer godt til spillet og heftige motorlyder. Bilene har ikke like mye "personlighet" som PGR3, men forskjellige motorlyder og håndtering gir allikevel et visst unikt preg.
Spillet har også støtte for flerspiller over Internett, noe som gjelder alle versjoner (unntatt PS2). Å få kontakt med EA-serverne over Xbox Live! skulle vise seg å være en prøvelse, og etter gjentatte forsøk hadde vi fortsatt ikke noe kontakt, selv om vi var koblet på Xbox Live. Det virker derfor som om Xbox-flerspilleren har litt problemer.
Men, når man først er koblet på og klar til dyst, kan man enten opprette sin egen match eller henge seg på en annen. Spillet byr på de samme løpsmodusene som ellers, og det er også mulig å velge bane, om kollisjoner skal finne sted og et par andre småting. I tillegg finnes det logikk for å plukke motstandere som (ut fra hvor langt dere har kommet i spillet) er jevngode med deg. Det blir uansett litt i enkleste laget når vi nå er blitt så bortskjemte med PGR3.
Konklusjon
Etter en litt frynsete b-film-preget innledning, har jeg etter hvert begynt å like Need for Speed: Most Wanted. De som likte de foregående Underground-spillene har mye å glede seg til denne gangen, med politijakter så intense at man til tider blir fryktelig engasjert. Dessverre er ikke varighetsaspektet all verden - det tar riktignok tid å spille igjennom hele spillet, men det blir for lite variasjon til å holde gløden der hele veien inn. Allikevel er det moro når det står på som verst, og jeg har flere ganger tatt meg i å dukke og være musestile når jeg står i "cooldown"-modus og venter på at sekundene skal tikke før politiet gir opp jakten.
