Det er nå godt over fire år siden Criterion Games lot racingfans over hele globen suse fritt rundt i Paradise City. For min del fungerte Burnout Paradise som en defibrillator for en innskrumpet og klinisk død bilspillinteresse, noe som ledet til en løsaktig sommerflørt med bilspillutforskning.
Da er det godt å se at britene med nytolkningen av Need for Speed: Most Wanted i bunn og grunn lager Burnout Paradise del to. En stor åpen by? Sjekk. Flerspillerrace der du selv kan peke ut den beste ruten? Sjekk. En horde av biler å boltre seg i? Sjekk, sjekk og atter sjekk.
Velkommen til Fairhaven City
Vi befinner oss denne gang i Fairhaven City – en lekeplass av massive hopp, dristige veier og flust med doninger i alle vektklasser. Som ståa som oftest er i Need for Speed-serien får du raskt purken på nakken, noe som gjør at du må riste de av deg ved å leke fartsfantom rundt hjørner og underpass. I en interessant vri er alle bilene tilgjengelig fra start – alt spilleren må gjøre er å finne de rundt omkring i Fairhaven.
I løpet av årets Gamescom-messe fikk jeg selv prøve meg bak rattet sammen med en bøling andre spilljournalister. Need for Speed: Most Wanted krever at alle de aktuelle kandidatene kjører til et møtepunkt før man kan sveive i gang flerspillermoroa. Om du har prøvd å få noe vettugt av en flerspilleromgang med journalister på messe før vet du at dette ikke bare er barnemat. For en gangs skyld greide alle å følge regelboka og møtes på samme sted uten å kjøre av gårde i hver sin retning, så vi fikk da prøvd en god slump med bilspill før vi ble loset ut igjen.
Det hele tar form i det Criterion kaller «playlist events». Kort fortalt kan man opprette en spilleliste som inneholder ulike «events», som trigges etter hvert som man fullfører konkurransen. Siden alt foregår i den åpne verdenen må man kjøre til et møtepunkt mellom hver konkurransesnutt. Eksempler på disse kan være alt fra det vante førstemann-til-mållinjen-løpet til rånete sladding i et forlatt varehus.
Den kanskje heftigste modusen delte spillerne opp i to lag. De to lagene skulle så konkurrere om å være det raskeste laget over mållinjen sammenlagt. Det litt spennende var likevel at de raskeste fartspøblene kunne snu etter målstreken og jakte ned motstanderens biler i et forsøk på å skape skrotmetall. Frontkollisjoner er absolutt å foretrekke.
Ypperlig kjørefølelse og Autolog 2
Kjørefølelsen er som vanlig ypperlig, og Criterions håndlag ligger fremdeles i å lage biler som føles tunge men samtidig lettkjørte. Realismeryttere må nok nøye seg med å kunne slå fast at de detaljerte bilene er en fryd for øyet, for her gjøres det hopp, forbikjøringer og kollisjoner som hører hjemme i en Hollywood-film.
Need for Speed: Hot Pursuits mest omtalte nyskapning, Autolog, vender tilbake til Criterions hender etter å ha tatt en svipptur innom vinterens nytolkning av SSX og fjorårets Battlefield 3. Systemet viser deg fremdeles til en hver tid hvordan du ligger an i forhold til vennelisten, noe som alltid er like engasjerende. Noen deler av systemet er riktignok oppgradert, slik at sømmene mellom flerspiller og enspiller skal synes mindre. Derfor kaller Criterion dette en ny utgave av autolog – Autolog 2, om du vil.
Denne gangen har luringene i Criterion også implementert et nytt poengsystem som de kaller «speed points». Dette er i bunn og grunn et tall som stiger etter hvert som man kjører godt i enspiller- og flerspillerdelen. Den med mest poeng kan stålt slå seg på brystet over å trone øverst på «Most Wanted»-listen i vennegjengen.
«Speed points» skal også være knyttet til en felles konto, noe som betyr at tallet vil kunne stige uansett hvilken utgave av spillet du pludrer med. Den mest logiske bruken av dette er å integrere «speed points»-systemet i iOS- og Android-utgaven av Need for Speed: Most Wanted, noe Criterion allerede har sagt at de kommer til å gjøre. Vi kan også fable om en fremtid der «speed points» går over til neste generasjons Need for Speed-spill.
Om å trone på toppen
I min spillsesjon var vi 12 stykker som tevlet om å være den beste/verste fartspøbelen. Til enhver tid hadde jeg full oversikt over hvordan jeg lå an på rangstigen, og kunne se motstanderne hoppe opp og ned etter hvert som sesjonen utviklet seg. Det er lite som gir meg mer konkurranseinstinkt enn å se at den bleikfeite tyskeren i stolen til høyre for meg plutselig hopper over meg på listen, så Criterion har tydelig lykkes.
Jeg tok for øvrig knekken på den internasjonale journalistsamlingen i det første fartsløpet, men måtte se meg knust i den påfølgende lengdehoppkonkurransen. Sladdingskonkurransen var heller ingen stor suksess for undertegnede, men sammenlagt kom jeg ganske greit ut av det likevel.
Criterion låner denne gangen DICEs Frostbite 2-motor, og det vises. Selv om bildefrekvensen holder seg rundt 30 hele tiden er det noen spenstige visuelle triks utvikleren har klart å mane frem med verktøyet. Så vidt vi fikk se er det ikke snakk om noen betydelig form for bygningsdestruksjon her, men du kan selvfølgelig felle ett og annet fartslys i ny og ne.
Den kjente plakatknusingen fra Burnout Paradise dukker også opp, denne gang med en vri. Rundt om i byen finner du nemlig plakater med navnet, og eventuelt bildet, til vennelistekonkurrenter. Disse kan man selvfølgelig krasje gjennom, og det føles sikkert ekstra godt å gruse trynet på kompisen etter å ha blitt robbet for en toppscore.
Helt på tampen fikk vi også bivåne PS Vita-utgaven av Need for Speed: Most Wanted. Det lille håndholdte beistet holdt faktisk tritt med konsollutgaven og pumpet ut rundt 30 bilder i sekundet, selvfølgelig med en liten grafisk nedjustering. Criterion lovet dyrt og hellig at de gjør sitt ytterste for å gjøre Vita-utgaven så lik som konsollutgavene som mulig, og den korte demonstrasjonen vi fikk vitnet om at dette var tilfelle.
Konklusjon
For fartsdilettanter som meg er Need for Speed: Most Wanted i bunn og grunn ett steg videre mot den naturlige utviklingen av bilspill i Internett-æraen. Mantraet er at alt er en konkurranse, og alt skal vinnes. Den videre utviklingen av auto-log-systemet sørger for at denne tankegangen gjennomsyrer opplevelsen.
Kjørefølelsen er som vanlig på Criterion-nivå. De lettkjørte bilene suser av gårde på høyoktan bensin, og fartsfølelsen gir et adrenalinkick som vanligvis er forbeholdt ekstremsportutøvere. Med litt tid vil man sikkert venne seg til det slik at spenningen avtar en smule, men så langt tyder alt på at den britiske utvikleren fremdeles gjør det de kan best godt.
Det er litt vanskeligere å få noe ordentlig grep om Fairhaven City er en by det er verdt å besøke. De korte spillsesjonene virker lovende, men om Fairhaven blir like karakteristisk som Paradise City får vi nok ikke vite før i begynnelsen av november.
Les også: Anmeldelse: Need for Speed: Hot Pursuit Les også: De 5 beste racingspillene akkurat nå
