Sammen med SSX-serien var NBA Street i sine glansdager selve kronjuvelen i EA Sports' BIG-franchise. De første spillene sto for en frisk og freidig basketballtilnærming som fikk NBA-serien til å se ut som en byråkratisk dinosaur med øverste knapp i skjorten kneppet igjen. Som med mange andre serier er det svært vanskelig å holde kontinuitet og sørge for en viss grad av nyskapning. Med tittel nummer tre, fire og fem føles ofte det som før var spennende, brått mer hverdagslig og kjedsommelig.
NBA Street er en serie som sliter i akkurat det dalsøkket. Med konkurranse fra FIFA Street begynner det å bli lite som ikke er gjort på den lille asfaltløkka. EA Sports har denne gangen ladet kanonen med den tradisjonelle, amerikanske drømmen – om det å skape seg selv ut av to tomme hender, en Spalding-ball og bøttevis av svette.
Det glade budskap
I motsetning til drapene, volden og obskønitetene mange suksesspill i dag baserer seg på, finner vi i NBA Street: Homecourt et miljø så herlig og puritansk at det nesten er rørende. Som en ung mann skal du bringe ære til din hjemmebane ved å nå helt til toppen, og på denne måten inspirere ungdommen derfra og gi dem håp om at også de kan bli hva de vil, så lenge de går hardt nok inn for det. Hørte jeg noen mumle noe om sponsing fra det amerikanske justisdepartementet?
I karrieremodusen, som må sies å være spillets hoveddel, lager du deg en egen spiller som du skal ta med fra din egen "hjemmeløkke" og ut i den store verden – for å bli noe. Det administrative med denne karrieremodusen faller litt i fisk ettersom måten du utvikler deg på er noe kjedelig: Du samler opp respektpoeng for hver kamp du spiller, og ved hjelp av disse blir du stadig bedre.
Mye av problemet her er at karrieren rett og slett er for kort. Det er ikke spesielt vanskelig og tar ikke lange tiden å komme seg fra start til slutt. Det eneste man kjemper for, ved siden av å oppnå respektpoeng, er å åpne for bruken av sko og drakter, sjarmerende nok med navn som Air Jordan I, Air Jordan II, Air Jordan III, Air Jordan IV. Air Jordan er stort sett den eneste merkevaren som får plass i spillet, og romertall og et par ulike farger til tross, det blir veldig monotont.
Ved å ikle seg det ulike Jordan-utstyret som låses opp underveis, vil du få utdelt stadig flere respektpoeng for hver kamp du spiller. Problemet er at utstyrets eneste funksjon er å gi deg flere slike poeng. Hva er vitsen med å få låst opp den skjorta som gir mest respektpoeng kampen før du når det høyeste erfaringsnivået uansett? Til og med gamle Amiga-spill hadde mer avanserte og innbydende erfaringsnivåmodeller enn dette, og jeg savner både engasjement og kreativitet. Ikke for det, mange kommer nok til å spille seg igjennom, det ligger tross alt tilnærmet gratis 360-spillpoeng hele veien.
Morsomt i flerspiller
I tillegg til karrieremodusen, eller "Homecourt Challenge" som den heter, er også de klassiske modusene og en treningsmodus inkludert. I disse kan du spille med NBA-stjerner fra alle lagene i den populære serien. NBA Street: Homecourt er et morsomt spill når du skal spille med flere, men det er spesielt synd at nettspill later til å være såpass lavt prioritert. Menyene er kjedelige, og grensesnittet for spilling over Xbox Live er særdeles uoversiktlig og kronglete. Det hjelper heller ikke på at spillet tidvis lugger uholdbart mye, med mindre du spiller med naboen.
Noe av det kvalmeste med hele spillet er måten det romantiserer spesielt to spillere: Carmelo Anthony og Rip Hamilton. Gjennom mellomsekvenser får du stadig høre Anthony og Hamilton og se uthevede sitater av deres visdomsord. Jeg driter loddrett i hvor du kommer fra, hva du har gjort og hvor mange penger du har gitt til byggingen av en baskethall der du kom fra. Nå, se til pokker å få denne dårlig kamuflerte lasteskjermen ut av trynet mitt før jeg slår av hele boksen!
Poenget mitt er at NBA Street: Homecourt ikke fungerer som ønsket i en norsk kontekst. Ja, det er selvfølgelig noen som tror at basket er stort, hipt og altomspennende her til lands, men navn som Kongsberg Penguins og Fjellhamar Stallions sier meg noe helt annet. Vi har ingen stor etnisk gruppe som ble brakt hit som slaver, og hvor flere hundre års påfølgende og til tider grusom undertrykking har gitt dem egen identitet. Det nærmeste vi kommer ville vært om noen gav ut Karasjok Valley: Hjemmeløypa, hvor man måtte bygge seg opp å slå andre finnmarkskommuner i reinsdyrkjøring. Resultatet? Halvparten av NBA Street: Homecourt oppleves som meningsløst så raskt det krysser den store fjorden i vest.
Nå skal ikke jeg male fanden ut over hele banen, for resten av spillet er faktisk ganske godt.
Spillets tekniske presentasjon fungerer med unntak av et noe døllt menysystem riktig så bra. Ser vi bort fra at de ikke gir meg så mye som et lite gnist, er scenene med Hamilton og Anthony godt utformet. I tillegg går det igjen en kul kalligrafisk tvist i det grafiske designet. Homecourt er dessuten seriens debut på nestegenerasjonskonsoll, og grafikken er mange hakk hvassere enn i det forrige spillet i serien, med flott og variert lysetting, masse detaljer og glattere kanter.
Electronic Arts gjør som oftest en svært god jobb når det gjelder musikk, og Homecourt er intet unntak. De varierte, men likevel rolige og modne hip-hop-låtene gjør seg flott sammen med det livlige lydbildet fra selve kampene. Dette til tross er det verken presentasjon, grafikk eller lyd som skal ha hovedæren for spillets underholdningsverdi; denne tilfaller selve basketspillingen.
Lett og ledig
Gameplayet i NBA Street-spillene har alltid vært bedre enn i den noe tyngre NBA-serien. De har et luftig arkadepreg, og er ikke så oppbundet i regler som den opprinnelige sporten er. Det du får er et basketballspill med mindre bane, tre spillere på hvert lag og fysiske lover som, om ikke brytes, så i alle fall bøyes. Spillet varierer hurtig fra forsvar til angrep, og et nytt og mye enklere kontrolloppsett gjør spillet mer levelig for dem som lett blir frustrert.
I forsvar handler det, som alltid, om å prøve å stjele ballen eller blokkere motstanderens skudd. I tillegg kan man, om man handler i rett øyeblikk, også kroppstakle spillere som kommer i et luftig svev for å dunke. Angrepsspillet er noe morsommere, og svært spektakulære kombinasjoner som fører til både dobbel- og trippeldunk, er alltid velsmakende.
I tillegg til å sette ballen i kurven, må en også trikse for å fylle opp "Gamebreaker"-måleren sin. Triksingen er herlig når den sitter, og dreier seg om å dumme ut motstanderen ved å kaste ballen i hodet på ham, mellom beina på ham og så videre. Når du aktiverer en "Gamebreaker", balanserer virkelig spillets gang på en knivegg. Hvis du gjør alt rett kan du oppnå hele seks poeng under en slik, det eneste problemet er at motstanderen når som helst kan ta ballen fra deg og gjøre det samme. En "Gamebreaker" avsluttes ikke før noen har fått ballen i kurven, og med så mange poeng på spill, er det lett å se at dette er en herlig og nervepirrende balansegang mellom risiko og vinning.
I løpet av karrieremodusen vil du også møte på kamper hvor du bare får poeng ved å skyte eller ved å dunke. Dette er spillets to måter å få poeng på, og mens du i den ene helst skal holde deg på avstand og håpe at motstanderen ikke blokkerer, må du i den andre helt inn på kurven og håpe at du slipper en kroppstakling som gjør at du mister ballen. Når du dunker kommer det opp en måler som fyller seg opp så lenge du holder inne dunkeknappen. Hvis du slipper på rett tidspunkt vil du gjøre en tøff dobbeldunk, og dermed skaffe deg to poeng. Dette er et morsomt aspekt, som til tross for sin overenkle håndtering blant stjernespillere, ofte skiller en vinner fra en taper.
Konklusjon
NBA Street: Homecourt er et spill som helhetlig ikke gjør seg spesielt bra i en norsk kontekst. For å kunne trykke spillets fulle budskap til sitt bryst må man nok skjønne den amerikanske samfunns- og basketballkulturen. Alt det til side er spillet en enspillermessig kort affære ettersom læringskurven er bratt og ender forholdsvis raskt. Blant flere er det mer livlig, og sportsspill med så god mekanikk som dette slår sjelden feil i flerspiller.
Alt i alt et nokså godt spill som gir lite nytt til de som kjenner serien fra før, og som lett kunne vært bedre med en dypere enspillermodus og litt mer variasjon i spillmekanikken.
