Begge trives best på gatenivå, begge er springbrett for fattige afroamerikanere, begge fører til superberømmelse og rikdom for noen få utvalgte og begge er i ferd med å ta over populærkulturen på global skala. Dessuten møtes begge i siste utgivelse i NBA Live-serien. Som komp til harde blokkeringer og spenstige dunks leverer artister som Snoop Dogg, Busta Rhymes, Fabolous og Just Blaze steintøffe tekster med en undertone av horeri og sell-out, men hva kan du forvente av folk som gladelig skifter ut tanngarden sin med glitrende kopier i 24 karat gull.
Full og null kontroll
NBA Live-serien har vært i omløp en god del år. Faktisk er dette den niende utgaven, og første eksemplar av arten kom ut helt tilbake i 1990. I så måte er det merkelig at EA enda ikke har klart å spikre ballfølelsen - eller kanskje det bare er sportens natur som gjør den så vanskelig å overføre til TV-skjermen? EA Sports har ofte en tendens til å prioritere fart og lettvinn action over genuin ballfølelse og krav til taktisk tankevirksomhet (bare se på FIFA-serien), og dette er også litt av problemet med NBA Live 2003. Det går alt for fort, spesielt når du spiller forsvar. Det er lett å miste styring mens du forsvarer kurven fordi spillerne beveger seg så hurtig at de forsvinner ut av synsbildet hvis du er for ivrig med gamepaden. Arkadefølelsen sniker seg også inn på straffeskuddene, hvor du skal trykke pinlig riktig to ganger på en grafisk måler for at ballen skal gå inn. Her finnes det ikke slingringsmonn eller rom for tilfeldigheter, noe som kanskje ikke er så veldig passende for ballsport?
På samme måte er det lett å score overdrevent visuelt og som en supermann. Når du står under motstanderens kurv har du ikke all verdens kontroll med hvordan du skal dundre ballen i kurven - et knappetrykk er nok til å hente frem en imponerende dunk, og det kan til tider føles litt lite tilfredsstillende. Hvorfor ikke stille større krav til ferdighetene våre? Heldigvis har du tilsvarende stor kontroll på resten av banen. Presise pasninger og finter er enkle og intuitive å gjennomføre, og skaper et mer spennende og ekte spill. Selv om hastigheten til tider er halsbrekkende er det fullt mulig å drive et vakkert lagspill og bryte seg gjennom forsvarsrekkene med sleipe pasninger og raske finter.
Denne graden av styring skyldes en ny og revolusjonerende idé, noe EA kaller Freestyle Control. Kort sagt betyr det at mens venstre analogstikke kontrollerer spillerens løperetning og hastighet, bestemmer høyre analogstikke hvordan han skal drible ballen og oppføre seg i forsvar. Eksempel: Mens spilleren raser oppover banen kan du raskt dra høyre stikke mot venstre, spilleren reagerer med å dra ballen mot venstre uten å endre retning; Han utfører en enkel finte. Hvis du beveger stikka venstre - høyre, trikser han ballen mellom beina. Hvis han står i forsvar og dekker opp en motspiller kan du også bruke høyrestikka for å kontrollere hvilken hånd spilleren skal bruke for å forsøke å stjele ballen, eller om han skal strekke armene været for å sperre for motstanderens pasningsmuligheter. Freestyle-systemet er en genial oppfinnelse som gjør det enkelt å sy sammen kompliserte ballbevegelser og som vokser over tid. Nær sagt alt av snacks som basketgutta gjør på Sportsrevyen kan utføres i NBA Live 2003.
Live from PlayStation Stadium
Spill fra EA Sports handler i stor grad om presentasjon, og Live er ikke noe unntak. TV-mediet er det visuelle forbildet med stemningsskapende kuttscener, myk kameraføring og spesialeffekter på reprisene. Det er supertøft og veldig amerikansk. Baneunderlaget er like skinnende blankt, spillerne har like mange tatoveringer og trenerne er like sinte som i det virkelig NBA. Det kanskje mest imponerende ved grafikken er spilleranimasjonene. Alle bevegelser er livaktige og overbevisende - helt fra spilleren henter opp en pasning, drar med seg ballen over midtbanen, kjører en 360 grader innenfor 3-meteren, tar sats og hopper, løfter bena for ekstra luft, dunker ballen knallhardt i kurven, griper tak i kurvkanten for å dempe fallet og lander kattemykt (Nike Air) med knekk i knærne.
Basketball er et dramatisk spill med mye personlige føleri og en stor dose teater for galleriet. EA forsøker også å vise dette i en rekke kuttscener blant annet fra trenerbenken - disse er ganske morsomme første og andre gang, men blir fort offer for spoleknappen. Det er ikke lagt inn stor nok variasjon og snuttene blir til slutt irriterende. Produsentene hevder at alle spillerne (og til og med trenerne) er identiske med de virkelige motstykkene, noe jeg ikke er kompetent nok til å bedømme. Det er også kanskje derfor jeg sitter igjen med en følelse av at mange av dem er dusinvare. Selvfølgelig har de skiftende kroppsbygning, hårfrisyre og hudfarge, men det er ingen av dem som har brent seg inn i minnet. De forblir primært datafigurer, men det betyr jo ikke at de ser dårlige ut. Gratulerer med uttrykksfulle ansikter, kule tattiser og imponerende biceps. Dessuten er det kult at høyden har en del å si for spillbarheten. Store tunge fyrer er for eksempel mye tregere, men geniale ved kurven - mens lavere spillere fungerer godt som hurtige ballførere.
