Hva driver NBA-spillerne med når sesongen er over? Man skulle tro de tok seg en lengre ferie, kanskje til Las Vegas for å gamble litt av den enorme lønna de håver inn. Eller kanskje besøke slekt og familie eller kose seg med kona? Neida, NBA-spillerne gjør ikke noe av dette. De fortsetter å spille basket i kampen om å bli den utvalgte. Her snakker vi om et mylder av ulike øvelser på spektakulære baner med et publikum som er hentet rett fra amerikanske TV-shop-programmer. Midt oppi alt dette står du: utfordreren. Kan du tukte stjernene på veien til berømmelse?

Lag deg selv

Opplegget i Chosen One er at du selv lager din egen spiller. Valgene her er ikke spesielt mange, men du kan i hvert fall skape en spiller som skiller seg litt ut i fra mengden. Du må også fordele ferdighetspoeng på en rekke ulike attributter, slik sett bestemmer du selv hvilken type spiller du skal være (center, forward, guard). Du tjener flere ferdighetspoeng ved å prestere i historiemodusen, og her låser du også opp nytt utstyr og spesialbevegelser du kan bruke på motstanderen ute på banen.

Historiemodusen gir deg en rekke utfordringer fordelt over kapitler og episoder. I starten er det spennende å kunne tukte de store stjernene på unike baner, men opplevelsen blir raskt slitt og småkjedelig. Det er flere grunner til dette, men først og fremst går det på mangelen i variasjon og en rekke spilltekniske svakheter.

Man forsøker å lesse på med øvelser i historiemodusen for å skape en viss variasjon i spillopplevelsen, men det går ikke lange tiden før du merker at spillet gjentar seg selv i alt for stor grad. Ja, motstanderne blir bedre og mer berømte, men det endrer ikke at Chosen One er en ensporet opplevelse. Du klarer deg ganske fint med å bruke skyteknappen og blokkering-/hoppeknappen spillet gjennom. Det er betenkelig for en tittel som gjerne vil vise frem finesse og fantastiske scoringer.

Nå skal det sies at det kan være uhyre kult å få til herlige kombinasjoner og dunker som nærmest får TV-bordet til å riste, men slike gulløyeblikk klarer ikke å veie opp for de mange irritasjonsmomentene i Chosen One. Elendig kunstig intelligens er en av disse. Både med- og motspillere lider av å være idioter. Det er litt irriterende å se toppspillere bomme på åpenbare sjanser, spesielt når en av disse er på ditt lag i kamp to mot to. Heldigvis kan du be tosken om å kaste ballen til deg, men det er litt blodfattig at du må gjøre alt selv i det som skal være et lagspill.

Flere av øvelsene gjør heller ikke annet enn å frembringe det totale kaos. Alle mot alle er et godt eksempel her. I denne øvelsen er du en av tre spillere som alle spiller mot samme kurv. Det er aldri pauser eller stopp i spillet, selv når noen scorer. Det resulterer i at alle tre bare står under kurven og hopper vilt kampen gjennom – latterlig. En litt morsommere modus er skyting, der du får ulike poengsummer fra ulike steder på banen. Men denne modusen er såpass begrenset og lett å mestre at du raskt går over på noe annet.

Lite moro

Problemet er at det ikke er så mye annet å ta seg til. Foruten historiemodusen har du diverse småøvelser du kan kjøre mot kompiser, og da blir det straks litt bedre. Likevel flyter spillet her mer på konkurranseinstinkt enn underholdningsverdi, og det hadde helt sikkert vært like moro å se hvem som kunne pisse lengst i motvind.

Lisensene, draktene og spillerlikhetene er i hvert fall på plass. Rammen rundt Chosen One er småsexy. Siden vi har med stjerner å gjøre skal de også frontes skikkelig, og det gjør man gjerne midt under kamp. Når motstanderen tar en spesialfinte får vi se en liten filmsnutt og diverse statistikker på spilleren. Ja, du leste riktig – midt under kampen! Dette stykker opp en spillopplevelse som fra før ikke var av den heftigste og det bidrar til at Chosen One fremstår mer som noe harry enn noe som er tøft og heftig.

Man har forsøkt å levere en arkadeopplevelse med dette spillet, ikke ulikt det FIFA Street-spillene gjør innen fotballspill. Mange av øvelsene lider imidlertid av at utvikleren ikke har maktet å slippe helt opp på reglene. Det at du ofte må ut av kurvsonen for å kunne score er greit, men «goaltending» burde ikke vært med i det hele tatt. Hvis du tar ballen på vei ned mot kurven resulterer det i straffepoeng, og det bidrar ikke akkurat til actionfylte kamper.

Det samme kan sies om de øvelsene der du faktisk kan lage straffekast. Alt dette er greit i vanlige basketspill, men i Chosen One er ikke realisme et mål – da burde disse reglene vært fullstendig borte.

Flotte baner

Visuelt sett er det de spektakulære banene som overbeviser mest. Variasjonen her er god, og flere av miljøene er både morsomme og detaljrike. Spillerlikheten er også akseptabel, selv om man aldri blir sjokkert over hvor solid arbeid man har gjort for å etterligne stjerner som Kobe Bryant og Tim Duncan.

Svake animasjoner er noe av det som trekker mest ned, og skriptede bevegelser tar bort tempo fra banespillet. Det ser rett og slett litt dumt ut når de små datafigurene løper rundt på banen, og det er bare ved skikkelig superdunker animasjonene er gjort skikkelig. En feil som at du kan skyte i kurven gjennom målplata når du er bak streken er også latterlig, selv i et arkadespill.

Musikken i Chosen One er av det søvndyssende slaget. Her har man valgt bort alt av vokaler og serverer toner som aldri makter å engasjere. Kulhetsfaktoren går igjen inn i høygir, noe som resulterer i en uinteressant overdose. Innslagene til studiovert Chuch D. er greit fremført, men kanskje en stemme underveis i kampene også hadde gjort seg? Jeg tenker for eksempel på DJ Atomica fra SSX-spillene og Burnout Paradise. En som kan understreke at det fantastiske er fantastisk.

Flerspillerbiten er helt grei lokalt, og du og kompisene dine kan slå i hjel noen minutter med å utfordre hverandre i diverse øvelser. Også her blir det raskt like frustrerende som morsomt, siden mange av feilene i enspillerdelen også blir med på flyttetlasset når det skal spilles sosialt.

Live-biten er en fattig trøst. Her kan du velge mellom å spille rangerte eller ikke-rangerte kamper – og det er det. Hvis du er så heldig å i det hele tatt finne noen å spille mot varer ikke moroa veldig lenge. Det sier litt om varigheten at han som leder verdensrangeringen i skrivende stund har åtte seiere og null tap. Han har stått på, gitt!

Konklusjon

NBA Ballers: Chosen One har en tøff og heftig innpakning, men viser seg raskt å ikke kunne tilby noe annet enn en relativt uengasjerende spillopplevelse. Noen av øvelsene er helt kurante, og det er tidvis morsomt å utfordre venner, men ellers er det lite å skrive hjem om etter å ha spilt Chosen One.

Banespillet er oppstykket og preges ofte av idiotiske motstandere og teite regler. Hvis man skal ha et arkadespill får man kjøre det fullt ut, ikke «krydre» med NBA-reglementet her og der. Om du ønsker deg lettfattelig sportsunderholding er FIFA Street 3 et mye bedre valg, men der er dessverre kasting av ball ute på banen forbeholdt målvakten.