I en årrekke har Electronic Arts hatt hegemoniet på sportsspill. Enten det er klassisk europeisk sport som fotball eller amerikansk fotball og ishockey, har ingen utviklere vært i nærheten av å utfordre dem i verken kvalitet eller solgte kopier.
Electronic Arts har riktignok slitt med basketballspillene sine de siste årene, og disse har ikke vært i nærheten av å holde den samme kvaliteten som deres beste franchiser. 2K Games har på sin side slitt med flesteparten av sine sportsspill en god stund, og har formelig blitt brukt til å feie gulvet med.
Dette året har de derimot lagt gullegget. Ikke bare parkerer de alle basketballspillene Electronic Arts noen gang har laget, 2K Games gir ut et sportsspill som ikke har noe problem med å stå i stil til FIFA- og NHL-seriene – de virkelig store kanonene på denne generasjons konsoller.
MJ returnerer
Det som passer ekstra godt med en god basketballspillutgivelse, er at denne sammenfaller med gjenkomsten av tidenes største basketballspiller. 2K Games har dedikert denne versjonen av spillet til Michael Jordan, som herjet USA i sin knappe tjue år lange karriere mellom 1984 og 2003.
I en egendesignet modus har du muligheten til å gjenleve mange av det som blir sett på som legendariske kamper, blant annet i feidene mellom Chicago Bulls og Los Angeles Lakers, med Jordan og Magic Johnson som de store stjernene på hver banehalvdel.
Jordan-modusen kan sees på som et tillegg til en allerede velutviklet spillstruktur. Det er tydelig at 2K Games har lært av Electronic Arts når det kommer til moduser og lignende. I tillegg til å spille hurtigkamper og hoppe rett til sluttspillet, kan man også spille både sesongmoduser og diverse mindre konkurranser som for eksempel dunking eller å skyte trepoengere.
Best på parketten
Det er ute på gulvet at NBA 2K11 virkelig skinner. Spillet ser unektelig veldig pent ut, og man har ingen problemer med å kjenne igjen kjente spillere og trenere fra kampene man kanskje ser i de sene nattetimene på TV-en. Når dette kombineres med en flott fysikk på spillerne, blir det visuelle uttrykket veldig troverdig.
Lydsiden er på sin side noe av det beste jeg har vært ute for i et sportsspill. Musikken som spilles når du navigerer i menyer eller skyter noen skudd i treningshallen er både variert og god der den flyter nærmest organisk i takt med det som skjer på skjermen. Kommentatorene er enda bedre. Ved hjelp av en klassisk amerikansk småsarkastisk snert, er de både givende og morsomme, og er med på å skape et virkelighetsnært inntrykk.
Når du i tillegg til alt dette legger på lydeffektene, som de små ynkene som parketten gjør i det skoene farer over den, eller den økende intensiteten på publikum mot slutten av tette kamper, kan man trygt si at spillet har stemning i bøttevis.
Føl at du blir bedre
Rent mekanisk handler det til syvende og sist om å få ballen i kurven, men det er en rekke forskjellige måter å gjøre dette på. Jeg simpelthen elsker den analoge tvisten på skytingen, som gjør at du ved hjelp av den høyre spaken må bestemme når ballen forlater hendene dine, og eventuelt hvordan den gjør det. Skyting er tross alt et av spillets aller viktigste aspekter. Måten 2K har fått det til her på gjør at man utvikler et forhold med spillet, og etter hvert klarer å føle på sin egen progresjon som spiller.
Det er også utviklet et sinnrikt system for pasninger og spilltaktikker, men det flotte her er at spillet ikke gjør det unødvendig vanskelig. Når du føler deg trygg på basisteknikken, kan du foreta mer avanserte pasningstyper eller bevegelsesmønstre, og dette er så definitivt med på å få deg til å merke din egen framgang.
Forsvarsspillet er kanskje det vanskeligste i hele spillet, og krever mest basketballfaglig kunnskap. Det handler om å hindre motstanderlaget fra å sette ballen i din kurv, men i starten kan det være vanskelig å demme opp for aggressive og raske lag, hvilket gjør at du ofte tyr til ulovlige midler og må avgi straffekast. Poenget er i alle tilfeller at spillet lar deg føle at du blir bedre, og det er noe av det aller viktigste i slike spill.
Taktikk lønner seg ofte
Et annet interessant aspekt jeg merket meg, er at spillet skiller ganske markant mellom ulike lag og spillere. Spillerne er en ting, der man merker forskjellen på hvordan de beveger seg og skyter. I tillegg til dette kommer de rent fysiske forutsetningene, som hvor raske, sterke og spenstige de er. Dette legger ofteføringer for hvor god spilleren for eksempel er på å dunke, ta returer og skjerme ballen.
Det som var forbausende for meg, var å oppleve at lagene rent taktisk og spillmessig er lagt opp såpass ulikt som de er. Å spille som Bolton Celtics gir en helt annen følelse enn å spille med Los Angeles Lakers. Igjen kreves det en del taktisk basketballkunnskap for å få noe reelt utbytte. Hvis man er i besittelse av det betaler spillet mye tilbake, og man føler at man lærer samtidig som man spiller.
På samme måte gjelder dette for spillerne. Basert på deres fremtreden og kvalitet i virkeligheten, tilegnes disse attributtene for spillerne i spillet. Hvis noen av de digitale spillerne er gode til å skyte, blir det betraktelig lettere for deg å score poeng hvis du velger å skyte med denne spilleren.
Rom for forbedring
Til tross for at spillet er vanvittig gøy når man spiller, kunne 2K ha vist litt mer oppfinnsomhet – spesielt i modusdesignet. Jeg husker godt at jeg samlet iherdig på basketballkort da jeg var mindre, og liker godt Ultimate Team-modusen som vi finner i FIFA-spillene. Ettersom NBA 2K11 sitter på alt av lisenser innenfor NBA, ser jeg ingen god grunn til at dette ikke skulle la seg gjennomføre.
Jeg føler også at enkelte av modusene kunne blitt finpusset bedre. Ettersom sportsspillene begynner å bli såpass avanserte, skulle jeg ønske at opplærings- og treningsmodusen var mer gjennomgående og pedagogisk. Slik den er i dag, er du nødt til å ha en ganske god innsikt i både basketball og måten disse sportsspillene fungerer på, for å unngå å bruke dager på å oppnå en positiv opplevelse.
Når vi først er inne på glipper i grunnleggende intinuitet, er ikke menynavigeringen og vekslingen mellom moduser og kamper spesielt raffinert. Det er mye prøving og feiling for å forstå hvilke knapper som gjør hva – et lite irritasjonsmoment om man skulle være blant de som liker å sjekke statistikk, tabeller og lignenede.
Avbrekk til besvær
Flerspillerdelen av spillet er også slik mange vil kjenne den fra andre sportsspill. Det er muligheter for å spille både over nettet og lokalt, men siden stemningen er så god, er det alltid de lokale kampene som blir de mest morsomme og intense.
Det er likevel et lite irritasjonsmoment å spore. Dette er egentlig et gjennomgående problem for spillet, men det kommer mye tydeligere til syne i flerspillerdelen. Det er i overkant mange pauser, lange ventetider og avbrekk i spillflyten. Litt av dette kommer av måten de amerikanske sportene er lagt opp på, med reklamepauser, time-outs og så videre.
Til tross for at enkelte av disse kan slås av, er det litt for mye videosnutter, presentasjoner og lang menynavigering å spore. Jeg vil få påpeke at dette kanskje er å spikke litt flis, men det er dessverre irriterende å må trykke seg gjennom den ene skjermen etter den andre når man befinner seg i flytsonen og bare vil tilbake ut på parketten.
Konklusjon
NBA 2K11 kom nesten fra ingensteds og presenterer seg selv som et av årets aller beste sportsspill. Det som er enda mer positivt, er at det også er det desidert beste basketballspillet jeg noen gang har spilt.
Electronic Arts er fremdeles best på menysystemer, moduser og det som er rundt, men med en gang du kommer ut på parketten og får den oransje ballen mellom hendene, merker du hvilket håndverk dette er. Kombiner en flott lære- og mestringsfølelse med NBA-lisenser og en nesten overveldende stemning, og du har et basketballspill som ingen tilhenger av sporten bør være jomfruelig for.
NBA 2K11 er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360, PC, Wii, PS2 og PSP.
