Utgivelsen av nye Cities: Skylines 2 minnet meg igjen på hvordan spillmekanikk og -narrativ fungerer inn som politikk. Forskjellige spill takler dette på forskjellige måter, men noen av dem flagger det tydeligere enn andre.
Democracy er et spill som først og fremst handler om politikk. Gjennom å opparbeide deg politisk kapital kan du innføre ulike policies med ulike effekter på landets problemer, og ulike effekter på landets politiske fraksjoner, fra sosialistene til de militært eller religiøst anlagt. Spillet blir stadig anklaget for å være ubalansert i en eller annen politisk retning, men jeg tror utviklerne nok er komfortable med at det er klager fra alle hold her.
Landene speiler ganske godt virkelighetens problemer om du spør nasjonale politikere og internasjonal statistikk. Som et eksempel kan vi ta Frankrike, som lider av et alkoholproblem. Storbritannia som har et fattigdoms- og kriminalitetsproblem (som henger godt sammen), etc. Og la oss si at det koster ganske mye politisk kapital å sette inn restriktive alkohol-lovgivninger og skatt på drekk i Frankrike.
Democracy er det aller beste og reneste eksempelet på spillmekanikk som politikk. Effekten av legalisering av narkotiske stoffer på kriminalitet etc. er en effekt det er drastiske politiske uenigheter om i store deler av verden. Men spillskaperne har tatt et valg: negativ effekt på helse, lavere konsum av alkohol og om man smeller på en fet skatt – god inntektskilde.
I Rimworld er det et narkotisk stoff som øker produktiviteten til dine karakterer drastisk. Bare synd kostnaden er livsvarig avhengighet og dødelig utfall om du går tom. Mens «smokeleaf» ikke kommer med noen særlig stor negativ effekt i det hele tatt.
Noen ganger ender kritikken av politiske valg det i det parodiske:
De av oss som er minoriteter ble en smule lei en stund av at eksistensen vår i spill ble beskrevet som «politisk» av en del bråkmakere på fløyer (i motsetning til det helt politisk nøytrale «ikke fins»). Men å ikke speile befolkningen, utelate grupper eller lignende er også et valg. En personlig favoritt innen «mener du virkelig dette» var klagene over at Wolfenstein hadde valgt side ved å drepe nazister. Spillserien som for det meste har handlet om å drepe nazister siden 1981.
Men det er noe her også: Det er et valg at det ikke er noen som helst slags politisk eller moralsk ambiguitet her. Det er svarthvitt. Ond mot god. De onde er en dehumanisert masse det er helt greit å slakte ned for fote, årsakene til fascismens suksess tas ikke tak i. Og det er jo ikke rart. Det ville ikke vært like gøy da. Det finnes en tid og et sted for nyanser og sosiologiske og historiske forelesninger om autoritære bevegelser. Wolfenstein er ikke dette stedet. Wolfenstein har Hitler på månen.
Det er heller ikke tilfeldig hvem som er skurken i skytespill, rent landbakgrunnsmessig. Det var litt flere kommunister under den kalde krigen for å si det sånn.
Call of Duty: Modern Warfare 2 (som muligens burde hatt to ulike aldersgrenser, med høyere aldersgrense for storyline enn flerspillerdelen) fikk enormt mye kritikk for «No Russian», en historiebit som lot spilleren være en CIA-agent som infiltrerte en russisk terror-organisasjon. Segmentet hadde en avslutning der du deltok på en masseskyting på en flyplass. Sjokkverdien var for stor. Men «hvor langt kan du gå for å ta ned terrorister» er et urixpolitisk tema. Dette er et trolley-problem, og segmentet har fått ufortjent lite ros som vokseninnhold som speiler verden.
Bybyggespill, la oss sammenligne Sim City og Cities: Skylines (henholdsvis amerikansk og finsk) er fantastiske eksempler på at nasjonale forhold påvirker utviklernes antagelser. I det USA-sentriske spillet er det vanskelig å få rike folk til å ta kollektiv. En løsning er å skattlegge dem så de ikke har råd til bil lenger.
Det finske spillet har derimot nær ingen grense for hvor villige folk er til å sykle til og fra t-banestasjoner om man bare bygger nok sykkelvei. Og noen av de mest effektive måtene å lage veinett er å spre rundt deg med enveiskjøringer og tungtransportforbud uten hemninger. Cities: Skylines gjør for øvrig også antagelser om legaliserings effekt på ulike deler av samfunnet. Det virker som om muligens gamedevs verden over burde roan litt på røykinga.
Det er et bevisst valg at arealene som kreves for parkering og infrastruktur i en ellers forsøksvis virkelighetsnær sim er enormt underdrevet. Ingen turistattraksjoner eller flyplasser har større parkeringsplass enn selve attraksjonen.
Begge spillseriene gir deg en sandkasse å boltre deg i, men likevel. Du er styrt i en retning. Under der ligger det en forventning om at målet er vekst og tetthet. Ikke noe senterpartistisk spredt boligbygging her.
Noen ganger er det ganske så eksplisitt for de som tar referansen. Bioshock handler om en undervannsby stiftet av Andrew Ryan for å unnslippe restriksjoner fra samfunnet som skattlegging og religiøse skrupler. Her skulle overmennesket bygges ved hjelp av genetisk modifikasjon og det frie mennesket. Det gikk ikke så bra. Alle som har lest litt Ayn Rand merker satiren. Resten av oss syns det er gøy med superkrefter. Evolve today!
Det nyeste spillet i serien tar for seg et lignende scenario, men et teokrati. Som tar oss til Frostpunk, dystopien i kulda der du blir stilt overfor stadige valg: Samfunnet er på randen av kollaps. Skal du velge autoritært eller teokratisk styresett for å fikse dette? Og hvor verdifulle er egentlig barn?
Spillmekanikk kan også understreke poenget rent fysisk: Det er et segment i What Remains of Edith Finch der du som spiller må sløye fisk. Igjen og igjen i en mørk fabrikk. Bevegelsene dine er monotone, hele livet ditt er fiskesløying nå. Det gikk ikke bra for dette medlemmet av Finch-familien. I likhet med alle de andre familiemedlemmene.
Fremmedgjøringen i fabrikkarbeide er altså ikke et nytt tema i politisk debatt, men dukker opp igjen med jevne mellomrom. Hvor greit er det egentlig i Amazon-varehusene?
Man får kanskje noen øyeåpnere: På slutten av Far Cry 5 satt jeg litt igjen med følelsen av at den religiøse fanatikeren kanskje hadde rett. Og muligens skal jeg la franskmenna få ha vinen sin i fred så jeg unngår å forlate statslederjobben ved å bli skutt av en radikalisert sjampisprodusent.
