«Alle» kjenner historien om Frodo, ringen og ringskrømtene (Nazgûl) som var på jakt etter ham. Har du noen gang tenkt på hvorfor det er var så vanskelig for ringskrømtene å spore og til slutt fange Frodo? Det virker så lett, spesielt når de nærmest kan lukte ringen. Brettspillet «Hunt for the Ring» prøver å la deg erfare jakten på egenhånd.
Dette er et én-mot-alle-spill, det vil si at én spiller er alene mot resten, som da er på lag. Den enes oppgave er å komme fra A til B usett. I dette tilfellet skal han flytte seg rundt på et kart, i typisk «Scotland Yard»-stil, hvor bevegelsene kun skrives ned på et ark, skjult fra de andre spillerne. Opptil fire spillere tar roller som en ringskrømt, og de skal flytte rundt på kartet med hver sin figur. Kartet viser et lite utsnitt av verden, med Hobbitun-området i vest og Bri som østligste punkt. Frodo starter på vestsiden av kartet, mens skrømtene starter på østsiden.
Hvis man er kjent med fortellingen om Ringenes Herre, er det mye å ta tak i her for å leve seg inn i temaet, fra stilige figurer, tegninger fra John Howe, til hendelser du gjerne har kjennskap til. Hver skrømt har sin egen skumle figur, eller byste, montert på en kjegle i forskjellige farger for enklere å differensiere dem. Frodo får også bare en byste med gul kjegle. Bystene er et rart valg, da normen i moderne brettspill er fullstendige figurer. Hvis det handler om rettigheter og hva som skiller en miniatyr fra ikke-miniatyr, så er det et valid kompromiss.
Dit, men ikke tilbake igjen
Etter bare 16 turer må Frodo ha kommet seg til Bri. Før den tid, skal skrømtene prøve å fange Frodo. For å oppnå dette målet må Frodos sarte hjerte bli korrumpert av ringen, og jo flere skrømt som er i nærheten, jo enklere er det. Hvis Frodo blir korrumpert, er spillet over og historien vi kjenner vil få en helt annen slutt.
Dersom Frodo kommer seg til Bri, er det kun en halvveis seier for ham. Nå må han ta ferden videre fra Bri til Kløvendal, og først når han er i Kløvendal er den intense jakten endelig over og seieren i boks. Herfra tar Ringens brorskap over og følger Frodo veien videre, men det er utenfor rammene til «Hunt for the Ring».
Jakten er i gang
Alt starter så forsiktig. Frodo har med seg vennene Sam og Peregrin, og etter hvert kan det hende de møter på Muntiadok. Sammen støtter de hverandre og gir Frodo-spilleren viktige egenskaper underveis. De kan splitte lag dersom de er i en skikkelig knipe, men de vil aldri møtes igjen i løpet av spillet. Frodo har utgangspunkt i én av tre plasser, noe som velges tilfeldig. Skrømtene velger hvor de vil starte, begrenset til et utvalg plasser.
I første runde eller to er avstanden mellom skrømtene og Frodo så stor at ingenting vil skje, og Frodo står ganske fritt til å velge vei uten umiddelbare konsekvenser. Det er allerede vanskelig for skrømtene å gjette seg til hvor Frodo kan ha gått, og de bør spre sine vinger for å saumfare områdene.
Underveis får både Frodo og skrømtene tilgang til hemmelig hjelp fra kort som representerer magiske egenskaper eller hendelser. Det er ukjent hva slags kort motstanden sitter med, og uønskede overraskelser kan fort komme fra begge kanter. Kortene er også kilde til mange referanser fra Midgard, samtidig som effekten henger i tråd med referansen.
Valgene går deg rett på nervene
Frodos tur er enkel. Marker ett nytt skritt på arket sitt, kanskje spille et kort, og så går turen videre til skrømt-spillerne. Man skulle tro det var enkelt, men det er svært mye å vurdere. Hvor har skrømtene tenkt seg? Skal jeg bruke dette kortet nå eller spare det? Skal jeg ta sjansen på at de gikk på bløffen min? Er jeg trygg denne veien?
Skrømtene har tilgang til flere handlinger enn Frodo og trenger ikke bekymre seg over å holde seg skjult, men deres valg er langt fra enkle. En skrømt gjør to ting på turen sin: en handling og et flytt. Med kun én handling per tur, må det prioriteres rett. De kan søke, jakte, eller sanse etter Frodo, eller de kan spille et kort eller gå et ekstra skritt, om du vil. Så mange valg, og alle kan være like viktige.
Hva slags handlinger som er tilgjengelig hver runde bestemmes av seks terninger. En runde består av tolv turer for skrømtene til sammen, og når en terning er brukt blir den utilgjengelig. De fleste handlingene krever en terning, derfor er det viktig at skrømtene koordinerer godt.
Et søk vil avsløre om Frodo har vært en plass, men ikke om han fortsatt er der. En jakt vil avsløre begge deler, men krever en av disse terningene. En sansing kan avsløre et geografisk område som Frodo befinner seg på, men nok en terning kreves. Hver handling kan gi informasjon, men hvor og hvordan de brukes har veldig mye å si.
Det er med andre ord ganske frustrerende å kjenne på presset som skrømtene har på seg for på finne Frodo. Tiden er knapp, ressursene få og ukjente faktorer gjør det aldeles ikke enklere. Dette er en fantastisk følelse å ha i slike spill. Det skal nemlig være vanskelig å finne den skjulte spilleren. Det skal føles som tiden er mot deg.
Trangt, men likevel romslig
Kartet har ikke veldig mange punkter å gå til, hvis man sammenligner med andre spill i samme sjanger. Skrømtene kan fort omringe Frodo, men på grunn av en meget finurlig spillmekanikk, er det mange veier for Frodo å stikke av på, og da er undertegnede glad for at det finnes bilder som kan hjelpe til med forklaringen.
Rundt omkring er det nummererte områder som Frodo og skrømtene kan dra til. Det er kun på disse plassene at skrømtene kan finne hobbiten. Mellom disse plassene finnes det mellom null til mange punkter som ikke har tall. Her kommer det brilliante inn.
Si at Frodo står på plass nummer 12. Herfra er det fire veier. Den ene leder direkte til 16, mens de tre andre leder til en prikk, som igjen fører veien videre. Hvis Frodo skriver en prikk på arket sitt, står han fremdeles på plass nummer 12 etter alle spillets regler å dømme. Det som er viktig å merke seg, er at prikken ikke sier noe om hvilken av de tre veiene han har valgt.
Neste gang han beveger seg, kan han skrive nok en prikk, eller en nummerert plass som er etter den forrige prikken. Prikker er et meget sterkt virkemiddel for Frodo og gir veldig mye rom for manøvrering. I tillegg er det vanskelig for skrømtene å vite nøyaktig hvor du er til enhver tid.
Hvordan man skal bruke denne egenskapen, og samtidig være klar over skrømtenes egenskaper ved hjelp av terninger, tar litt tilvenning, men når man er inneforstått med hvordan ting henger sammen, blir spillet noe helt magisk.
«Hunt for the Ring» klarer virkelig å fremheve vanskelighetene ringskrømtene hadde ved å finne Frodo. Det er lett å sette seg inn i deres situasjon og forstå hvorfor de ikke klarte det, men i dette spillet er alt mulig.
Hvor blir det av Gandalf og Aragorn?
Når Frodo kommer seg til Bri er det dags for del to. «Når» er riktig, for spillet virker designet for at Frodo skal komme seg til Bri, men selve tilstanden han kommer frem på er opp til spillerne. Det har hendt at Frodo ikke har kommet til mål, men det tilhører sjeldenheten.
I del to snur vi brettet opp ned, og et nytt kartutsnitt kommer frem, denne gangen med Bri i vest og Kløvendal i øst. Nå forandrer også spillereglene seg ganske betraktelig.
I stedet for å styre Frodo, skal du nå styre Gandalf. Frodo styres ut fra et kort som er tilfeldig trukket i starten av spillet, og Gandalf må gjøre sitt for å lure ringskrømtene i feil retning. Gandalf er meget kjapp på foten, men Frodo blir nå ledsaget av Aragorn, og deres ferd blir ikke endret.
At Frodo ikke kan reagere på hva ringskrømtene gjør i del to, er svært utfordrende for Gandalf. Han må brukes vettugt, men skrømtene har mange triks i ermene sine og ringen fortsetter å korrumpere Frodo i større grad enn før.
Gandalf må få skrømtene til å tro at han er Frodo, da leter de forhåpentligvis feil plass. Ulempen er at de vet at Gandalf har denne egenskapen og kan ta informasjonen deretter. Hvis skrømtene er virkelig heldige, får de hjelp av selve Heksekongen av Angmar. Han klarer å sanse forskjellen, og korrumperer Frodo ekstra mye dersom han er med på å finne ham.
Ikke nok med at man har mindre kontroll over Frodo, men kartet består nesten bare av nummererte plasser, slik at skrømtene har lettere for å finne Frodo. Og når Frodo er funnet, er det mye enklere å finne ut hvor veien videre har gått.
Del to er ganske mye vanskeligere for Frodo, derfor er det ekstra viktig å gjøre det så godt som mulig i den første delen. Skrømtene kan også velge å ignorere Frodo i den første delen til fordel for andre ting, som tilgang til flere typer handlinger i del to.
Spillet har en felles tråd om valgmuligheter. Det finnes tilfeldigheter med hva slags terningresultat man får fra runde til runde, men begge sidene må tilpasse seg dette og det jevner seg godt ut i løpet av spillets gang.
Som å lese Ringenes Herre på nytt
Historien Ringenes Herre er uten tvil meget spennende. Det som mindre spennende er, er fortellermåten til Tolkien. Det er ikke enkelt å få med seg alt som skjer, der du blir overøst med personer, bakgrunnshistorier, sanger og anekdoter som ikke er vesentlige for historien. Å lese reglene til «Hunt for the Ring» bærer mye preg av det samme.
Selve reglene er ganske lettfattelige, men reglene gjør det ikke enkelt, ved å overforklare elementer slik at det plutselig blir uoversiktlig. Det er noe som heter «for mye informasjon», hvor man får med seg uviktige ting, men overser andre viktigheter. Det anbefales å lese reglene og ta en testrunde i spillet, for å avdekke spørsmål som kan dukke opp underveis.
Når reglene sitter, er spillets gang som å lese Ringenes Herre på nytt. Man får en spennende fortelling som man aldri helt kan forutse, og både ringbæreren Frodo og ringskrømtene vil få en erfaring man sent vil glemme.
Antall medlemmer i Ringens brorskap.
Spillet hevder å være for to til fem spillere. Det vil alltid være en spiller som styrer Frodo, mens skrømtene blir fordelt på andre spillere. Dette fungerer ganske godt, og det er regler som tilpasser situasjonen. Med fire spillere kan det bli litt kleint. Én spiller er Frodo, mens to spillere har hver sin skrømt, og den fjerde spilleren har to skrømt. Det blir ikke jevnt fordelt og reglene støtter ikke godt at det siste skrømtet deles på av flere spillere.
I andre spill, som Fury of Dracula og Specter Ops, er det ofte en av «mange»-spillerne som blir låst til en oppgave. «Stå her og hold vakt», som egentlig betyr at man ikke får gjort noe. Dette skjer svært sjeldent i «Hunt for the Ring». Stort sett har skrømtene alltid noe spennende å foreta seg og det er et stort pluss i min bok.
Spillet er meget godt gjennomtenkt og er alltid spennende. Man skulle tro at gjenspillbarheten er lav, med tanke på begrenset med kart, men det er langt fra sannheten. På grunn av terninger som bestemmer handlinger og kort som bestemmer hendelser, vil det aldri bli to like spill. Alle spillerne har alltid mulighet til å reagere på andres handlinger, og identiske situasjoner oppstår ikke.
«Hunt for the Ring» er et strålende spill med skjult bevegelse som kjerne. Tematikken er virkelig tatt godt vare på, og det er uten tvil at skaperne bak har en forkjærlighet til kildematerialet. For de som har spillet «War of the Ring» fra det samme selskapet, kan de bruke bruke utfallet fra dette spillet til å bestemme starten av det andre, siden «War of the Ring» plukker opp tråden fra Kløvendal og fortsetter derfra.
Den største innvendingen er altså reglene, som ikke er enkle å komme gjennom. Å lese gjennom reglene i seg selv er ikke vanskelig, men på grunn av mengden informasjon, er det mye som vil gå i glemmeboka.
Spillet går fra to til fem spillere og tar omtrent 90 minutter å spille per del. Det finnes ingen digital verson av spillet.
