Det er en deilig dag på Perfection Island. Sjøen skvulper rolig i solsteika og mellom trærne og buskene i skogen som farger hele øya grønn, finner vi en rekke små, koselige hus. Her holder en koselig liten gjeng med teddybjørner til. De har bygget opp et nærmest utopisk samfunn der alle er snille med hverandre og alt er søtt og fint.
I dag er det bursdagen til en av bjørnene, Daddles. Men helt i utkanten av skogen, ligger ei liten hytte som ikke er så velstelt som resten av husene på øya. Her holder Naughty Bear til. Han er ikke invitert til det store bursdagsselskapet fordi han har vært slem mot Daddles. Naughty Bear er ikke så søt som de andre bjørnene heller. Han har et stort arr i ansiktet og mangler deler av det ene øret sitt. Men i bursdagsselskapet skal de ha kake. Naughty Bear liker kake, og bestemmer seg for å snike seg bort til selskapet.
Barne-tv med ond vri
Gjennom buskene kan han skimte Giggles, og sniker seg inn bak ham. I det Giggles skal til å snu seg, brøler Naughty Bear et skummelt skremmeskrik så den uforberedte bjørnen får helt sjokk og blir lamslått. Mens Giggles prøver å komme seg til hektene tar Naughty frem en skarp kniv og med en rask bevegelse skjærer han av hodet til stakkaren. Nå har de andre bjørnene oppdaget Naughty og slår alarm. Etter utallige øksehogg og pistolskudd ser bursdagsfesten ut som en slagmark. Overalt ligger halshuggede og skamferte bjørner, og igjen står bare Naughty. Nå kan han nyte bursdagskaken i ro og mak, mens bursdagsbarnet ligger partert og dupper i sjøen.
Som du kanskje skjønner er ikke Naughty Bear et spill for små barn som vanligvis koser seg med drømmehagen. Dette er et oppdragsbasert sandkassespill hvor du kontrollerer teddybjørnen Naughty, og målet er å være så slem som overhodet mulig. Perfection Island er nesten kvalmende koselig. Med sine sterke farger og nusselige skapninger får man øyeblikkelig følelsen av å ha ramlet inn i barne-tv. Spillet har også en god forteller som fullfører illusjonen. Førsteinntrykket er at spillet har en snedig idé og at det glimter til med god humor.
Ensformig og kronglete
Det er først når du begynner å spille at du oppdager alle begrensningene og problemene som finnes i spillet. Først og fremst er Perfection Island en veldig liten øy, spesielt hvis man sammenlikner med andre sandkassespill som har kommet ut i nyere tid. Det er også svært begrenset hva man kan gjøre. Det finnes et par typer feller du kan legge ut og en håndfull forskjellige våpen som byr på ulike animasjoner når du denger livskiten ut av øyas innbyggere. Du kan også ødelegge deler av omgivelsene. Og det er nesten alt du kan gjøre.
Bjørnene kjemper riktig nok tilbake, men kampsystemet tillater ikke mer sofistikert kamp en vill trykking på kontrolleren. Er du en tilhenger av skytevåpen blir det ikke noe lettere. Det er kronglete å skifte mellom sikte-modus og standard kameravinkel, og det virker ikke som om utviklerne i kanadiske Artificial Mind and Movement har hatt noe særlig erfaring med skytespill fra før. Det er vanskelig å treffe bjørnene med skytevåpen, men det er heller ikke nødvendig. Det er nemlig enkelt nok å denge dem med ei klubbe.
Poenggiving mot sin hensikt
Spillet er delt opp i oppdrag, og gjennom disse får du presentert en historie som blant annet inkluderer invasjon av zombiebjørner, robotbjørner og romvesen. Dette er tidvis ganske morsomt, men den meget begrensede spillbarheten gjør at selv om du får nye fiender føles spillet utrolig repetitivt. Et av de største problemene er godt integrert i hovedspillmekanikken, nemlig oppsamling av naughtypoints. Hver gang du gjør noe slemt får du poeng, og jo slemmere handlinger, jo mer poeng får du. Problemet er bare at du har en "multiplier" som stadig tikker ned. Dermed blir du mer belønnet for å springe hodeløst rundt og denge bjørner i stor hastighet, enn det du gjør ved godt planlagt skremming – noe som er trist fordi det kan være underholdende å gjennomføre et ordentlig bakholdsangrep.
Man kan alltids forsøke å trekke ut noen filosofiske bemerkninger fra spillet. Er det slik at utviklerne ønsker å fortelle en historie om hvordan samfunnet vi lever i ikke passer for alle? Handler det kanskje om arbeiderklassens kamp mot proletariatet, eller hvordan de rike benytter samfunnets etablerte spilleregler til å holde de fattige nede? Er det kanskje ment som en krass kritikk mot dagens barne-tv-serier? Teoriene kan være mange, men til syvende og sist virker det vel ikke som om det ligger de dypeste tankene bak. Trolig har utviklerne bare sett for seg at det ville være underholdende med søte og kosete skapninger som gikk i strupen på hverandre. En besnærende idé, om ikke helt original, men som så mange ganger før blir en god idé ødelagt av dårlig gameplay.
Konklusjon
Naughty Bear er en morsom idé som bør appellere til alle som noen gang har følt kvalme over i overkant idylliske barne-tv-serier. Idéen er også gjennomført i det du virkelig har muligheten til å få ut dine voldelige tendenser gjennom både fysisk og psykisk tortur av søte teddybjørner. Grafikken, enn så søt, virker litt billig, og spillet fremstår som Disney Playhouse på syre.
De store begrensningene gjør at du ikke får brukt noe særlig kreativitet i å pønske ut nye måter å skremme bjørnene på. Dette er synd fordi det kunne i prinsippet ha vært veldig morsomt. Nå blir spillet i stedet veldig gjentakende og du føler at du må gjenta det samme handlingsmønsteret igjen og igjen for å få oppleve de korte, men morsomme videosnuttene med historie.
Spillet har tidvis morsomme tendenser, og er basert på en grunnleggende god idé, men det blir vanskelig å anbefale dette spillet. Det har for få muligheter, et for lite område og spillinga blir for lite variert. Jeg likte godt noen av tankene bak spillet, men gjennomføringen var rett og slett ikke bra nok.
Spillet finnes til Playstation 3 og Xbox 360. Denne anmeldelsen er basert på PS3-utgaven.
Les også:Anmeldelse: Lego Harry Potter.
Les også:Anmeldelse: Poképark Wii - Pikachu's Adventure.
Les også: Anmeldelse: No More Heroes 2.
