Å lage en oppfølger er ikke bare lett. På én måte vet utvikleren at man ikke kan gå for langt unna det som har trukket spillere mot serien i utgangspunktet – ellers ender man opp med illsinte fans. Beveger man seg for langt unna det som forventes, er det en stor sjanse for at spillere føler seg snytt. Samtidig må det likevel være noe nytt, noe som gjør at spilleren ikke føler at spillet kun er «mer av det samme».
Uncharted 4: A Thief's End er tydelig laget med denne balansegangen i bakhodet. Dette akkurat det vi har sett fra utvikler Naughty Dogs flaggskipserie tidligere, men samtidig er det akkurat nok nytt her til å pirre interessen for en siste heisatur med Nathan Drake og gjengen.
Adjø, Nathan Drake
Ja, dette er faktisk – om vi skal tro utviklerne selv – siste gang vi reiser ut på eventyr med kjekkasen Nathan Drake. En god stund etter begivenhetene i Uncharted 3: Drake's Deception har eventyreren slått seg til ro med kona Elena Fisher, med en «normal» jobb og en monoton hverdag. Alt endres likevel idet Nathan plutselig får besøk av broren han trodde døde 15 år tidligere, Sam Drake. Sammen legger de ut på et siste eventyr – på jakt etter piraten Henry Averys tapte skatt.
Slik Naughty Dog har gjort tidligere i serien, trekkes det opp paralleller mellom de små bitene som Nathan finner ut om Avery underveis, og det mer umiddelbare dramaet mellom Nathan og hans følgesvenner. Uten å gå i detalj er det et finfint fortellergrep som gir begge delene mer kjøtt på beinet, uten at utviklerne selv trekker for mye oppmerksomhet mot det. Til syvende og sist blir de to fortellingene likevel aldri så sammenvevde med paralleller at de ender opp med å lande på de samme poengene, men det gir akkurat nok til at spilleren blir sittende og gjette på hvor likhetene begynner og slutter.
Når det er sagt virker fortellingen mer enhetlig og sammenvevd enn i den noe rotete forgjengeren, Uncharted 3: Drake's Deception. Figurgalleriet er litt innskrenket, og dermed blir alt mer fokusert. Jeg savner likevel litt mer graving i forholdet til Nathan og Sam – de to har tross alt vært adskilt i 15 år, og tilbringer mesteparten av spillet sammen, og selv om dette er et tema som tas opp, blir tidsgapet og alt det måtte bringe med seg aldri godt utforsket.
Finslipt spillmodell
Særlig dyp blir fortellingen uansett aldri, og det er nok også meningen. Uncharted 4: A Thief's End er i likhet med de foregående spillene et heidundrande eventyr som er konstruert for å by på en finslipt drakamp mellom storslagne spetakkel-sekvenser, nedplaffing av ansiktsløse soldater, enkle omgivelsesgåter og hoppe-spretting-tjo-og-hei langs fjellvegger og hustak i vakre, eksotiske områder.
Mens denne vekslingen mellom de forskjellige delene har vært lik i de tidligere spillene også, virker det mer finslipt enn før. Naughty Dog har blitt flinkere til å porsjonere gjøremålene utover på en måte som gjør at man sjelden mister engasjementet. Dette gjør de ved å bygge og løse opp spenning – ikke bare mellom scene- og omgivelsesskiftene, men også helt ned til hvert eneste nesten-mislykkede hopp over dødelige avgrunner.
For eksempel kan man gå fra en lang mellomsekvens som gir litt av fortellingen, til en utforskning av et nytt område, før man havner i en skuddveksling. I alle disse delene bygges det opp en spenning, som løses opp. Dette kan brytes ned i mindre deler også – til og med det å skli ned en skrent, hoppe over et juv når man er i ferd med å skli over kanten, og såvidt klare å få et håndgrep på klippekanten bygger og slipper en spenning i seg selv.
De få omgivelsesgåtene som er her drar spenningskurven ned igjen. De går som regel ut på slike ting som å rotere lyspunkt eller kryssjekke navn med symboler for å åpne dører. Disse er i samme stil som forgjengerne, og fungerer mer som pauseøyeblikk enn noe annet. De bryter opp spenningen litt, men tilbyr et velplassert pust i bakken mellom slagene – alt kan jo ikke være på høygir alltid.
Nye ferdigheter
De nye tilleggene til Nathan Drakes ferdigheter – bilkjøring og en hendig gripekrok med tau – åpner også for nye måter å bygge spenning på. I noen deler av fortellingen kjører man rundt i en jeep eller en båt, og kan dermed oppleve større områder enn vi har sett fra serien tidligere. Når som helst kan vi hoppe ut av bilen for å utforske noen ruiner på veien, eller til og med meie ned fiendesoldater som skulle dukke opp. Selve kjørefølelsen er helt tolererbar, men det er ikke snakk om noe som er direkte nappet ut av racing-sjangeren. Heldigvis er ikke kjøretøyene brukt nok til at spillopplevelsen hemmes av det.
Gripekroken gjør det mulig å hekte seg fast til, og slenge seg fra, overhengende greiner eller bjelker, men på samme måte som resten av klatringen i Uncharted-serien kan du kun bruke den på forhåndsdefinerte punkter i omgivelsene. Mest av alt brukes kroken for å gi et durabelig magesug når man henger flere hundre meter over bakken, mens man tar en «Tarzan» fra den ene siden av en fjellskrent til den andre. I noen kampsekvenser byr gripekroken likevel på alternative tilnærmingsmetoder, der man kan kaste seg rundt en bygning og hoppe på en stakkars leiesoldatfjott før han skjønner hva som skjer.
Faktisk er det å tilnærme seg kampsekvensene på forskjellige måter noe av det Uncharted 4: A Thief's End mestrer bedre enn tidligere. Potensialet for å snike seg usett gjennom fiendene er større enn noen gang, mest hjulpet av muligheten til å «spotte» fiender, slik at man ikke plutselig på irriterende vis blir oppdaget av en leiesoldat som har plassert seg i blindsonen.
Du må likevel belage deg på en del lengre skuddvekslinger, der du må bykse fra dekning til dekning for å ikke bli sprengt ihjel av granater. At områdene er hakket mer omfangsrike gjør uansett sitt for å la deg improvisere nedplaffingen, med muligheter for å bruke en skarpskyterrifle fra et tårn, til å snike seg rundt i høyt gress for å ta leiesoldatene ut, én etter én.
Å faktisk havne i nevekamp er ikke like spennende, og selv om det er et typisk kontringssystem på plass, er det for enkelt å falle tilbake på villmannstrykking for å komme seg gjennom basketakene. Når alt flyter på sitt beste, er det uansett lett å leve seg inn i rollen som soldatslakter og skattejeger, selv med håndgemengskløning.
Pent, som vanlig
Innlevelsen blir ikke dårligere av at Naughty Dogs tekniske og estetiske flotterier er på plass: sømløse overganger fra mellomsekvenser til spilling, noen av de mest detaljerte animasjonene og figurmodellene i bransjen, stemmeskuespill av ypperste kaliber og omgivelser fylt av folkemengder og fauna, gjør sin del for opplevelsen.
Nykommerkomponisten Henry Jackman tar også over stafettpinnen fra Greg Edmonson på flott vis, og leverer god, dynamisk musikk som glir inn og ut sammen sammen med tempoendringene i spillet. Han gjør det i samme stil som forgjengeren, men med sin egen personlige vri.
Alt sammen kommer særlig til sin rett i de mer intense action-sekvensene, for eksempel der bygninger raser rundt deg, mens kameraet, musikken og stemmeskuespillet gir deg illusjonen av at du bare såvidt klarte å unngå døden – selvfølgelig kun om du lar deg rive med i øyeblikket.
Flerspillerdel som forventet
Å sette flomlyset på flerspillerdelen i et spill som er så preget av sin spetakkel-historie er kanskje ikke på toppen av lista hos mange, men å ignorere den hadde vært en feiltagelse. Serien har nemlig hatt en middels-pluss vellykket flerspillerdel helt siden Uncharted 2: Among Thieves, der mye av særpreget ligger på muligheten til å tilnærme seg konkurransen på en vertikal måte som var ganske uvanlig i 2009.
Nå, 7 år etterpå, er det å bevege seg opp langs vegger og opp i høye tårn relativt vanlig, kanskje mest popularisert av spill som Titanfall og de nyeste Call of Duty-innslagene. Heldigvis har Uncharted 4: A Thief's End greid å snappe opp en del annet snadder på veien for å sementere en nok så unik flerspilleropplevelse, men noe av piffen er litt borte. Det er fremdeles gøy, bare ikke like unikt lenger.
Vante modi som «Team Deathmatch» og en variant av «Domination» kalt «Command» er på plass, og seriefavoritt «Plunder» – der begge lag prøver å få en statue til basen sin – gjør også sin retur. Førstnevnte modus har også en rangert variant for de som ønsker å stige i gradene.
I løpet av flerspillerkampene kan man skaffe seg penger ved å gjøre det bra, eller ved å plukke opp skatter som plopper opp på kartet. Disse kan brukes når som helst til å kjøpe granater, ekstra våpen eller spesialferdigheter og overnaturlige ferdigheter kalt «Mystic». Det er ikke snakk om et utvalg på størrelse med Counter-Strike her – man er låst til å kjøpe det man velger før kampen begynner.
Flerspillerdelen er egentlig en ren oppussing av det vi så i de to forrige spillene, og fungerer fremdeles like godt. Å jobbe sammen med laget er som alltid opp til deg, men systemet og lagfinningssystemet virket feilfritt i vår testperiode før lansering. Enkelt og greit: Liker du grunnmekanikkene i enspillerdelen, vil du også finne noe å like i flerspillerdelen.
Naughty Dog lover å oppdatere denne delen kontinuerlig og gratis, med nye kart og modi, samt annet innhold i løpet av året – det er tydelig at de håper å få hektet en spillerbase her. Mest spennende er lovnaden om en egen samarbeidsdel, som skal komme på høsten en gang.
Konklusjon
Med Uncharted 4: A Thief's End har Naughty Dog greid å skape nok et fantastisk spill i en serie som allerede er preget av minst ett annet fantastisk innslag (ja, jeg snakker om Uncharted 2: Among Thieves). Nesten alt er hakket mer finslipt og ferdigspikket enn tidligere, med en bedre flyt og et bedre utvalg av tilnærmingsmåter på alt fra kampsekvenser til utforskning.
De store formel-revolusjonene uteblir, noe som gjør at du vet sånn omlag hva du får i denne pakken. Om det er positivt eller negativt er nok veldig avhengig av om du er møkk lei trynet på Drake og spillene hans eller ikke, men for en som ikke har rørt Uncharted-spillene siden rulleteksten på Uncharted 3: Drake's Deception rullet ferdig i 2011 var jeg godt klar for mer eventyrmoro nå.
Balansegangen mellom å by på noe nytt, og det å ikke gå for langt unna Uncharted-kjernen, mestres på godt vis. Ja, vi har sett det meste før, men ikke like velsmurt og blankpolert som dette.
Likevel, når Nathan Drake nå slukker lyset bak seg med Uncharted 4: A Thief's End, er det egentlig helt greit. Det er bedre å gi seg nå enn å kjøre på med spill etter spill med inkrementelle endringer.
Håpet nå er at en eventuelt Nathan Drake-løs fortsettelse av serien vil se og føles helt annerledes ut. Inntil det kanskje skjer kan vi sette pris på en storflott avslutning på en tetralogi av spill som nok vil bli husket i lang tid fremover.
Er du nysgjerrig på andre dekningsbaserte skytere kan vi anbefale å ta en titt på Quantum Break.
Uncharted 4: A Thief's End slippes til PlayStation 4 den 10. mai. Vi har ikke hatt anledning til å bruke egne bilder, men ser på de Sony-leverte bildene i teksten som representative for opplevelsen.
