Drøyt ett år etter det ble lansert i Japan er nå Naruto: Ninja Council 2 å finne i norske butikker, oppfølgeren til det ikke helt ulike Naruto: Ninja Council på GBA. Spillet er i bunn og grunn en port av GBA-spillet med samme navn, smeltet inn på DS med kun én tanke i hodet: lettjente penger.
Utenfor Europa har man forøvrig nådd så langt som Ninja Council 5 og med regionsfrihet i tankene er det derfor lett å tro at entusiastene allerede har begynt på Shippuuden-krønikene i den femte ninjaforsamlingen. Mens de kanskje i samme slengen har importert til seg sublim håndholdt action som Guilty Gear: Dust Strikers og Jump: Ultimate Stars.
Det er også lett å tro at sistnevnte utkonkurrerer Naruto: Ninja Council 2 med hendene foldet, bakbundet og det som verre er.
Små ninjaer, små muligheter
I Naruto: Ninja Council 2 får vi styre våre små favoritthelter fra et sidelengs perspektiv på begrensede arenaer. Figurgalleriet inneholder folk som Sasuke, Ino, Gai, Rock Lee, Kiba, Chouji – sånn omtrent alle de markerte figurene - pluss noen ymse strebere fra Lydens Land. Det er lagt til opp et skikkelig festslagsmål, og vel så det.
Uheldigvis blir det relativt brede figurspekteret trukket ned av et kampsystem smalere enn replikkmønsteret til Shino, og ytterligere nedfelt av latterlig simple enkeltspilleroppdrag, så vel som begredelig treffmekanikk. I Jump: Ultimate Stars, som er et spill med omtrent samme oppbygning, fungerte det strålende, men Ninja Council 2 har vitale mangler på akkurat de områdene som gjorde nettopp Jump så mye mer appellerende.
Først og fremst: hvor er angrepene? Selv om det er snakk om et håndholdt spill, betyr ikke det at vi blir tilfredsstilt av en håndfull angrep. Og jeg går langt når jeg bruker ordet «håndfull», da skal man i så fall ha oppsiktsvekkende små hender. Ninjaene kan hoppe, de kan sparke et par spark, og slå et par slag, samt lire av seg fire forskjellige superangrep.
Man føler at man gjør det samme hele tiden, uavhengig av figurvalg. Selve superangrepene kan være morsomme å utføre, da noen krever bruk av berøringsskjermen og mikrofonen, men de får man heller aldri tatt i bruk så ofte at det gjør noen forskjell. Og i det tilfelle ville det bare blitt et slit å blåse inn i maskinen hvert annet minutt. Eller prikke inn samme sekvens for ente gang.
Trivielle oppdrag
Og en ninjas hverdag er heller ikke fryktelig spennende, i hvert fall ikke for våre venner i Naruto-universet. Her skal det drepes tjue slanger, knuses femten esker og lekes gjemsel til en helst vil gjemme DS-en isteden. Disse pliktene blir gradert med bokstavkarakter, og er man virkelig i slaget, vil man selvfølgelig prøve å oppnå en S på dem alle.
Når man har oppnådd god karakter på samtlige, åpnes det et par ekstra oppdrag, hvor man da kanskje får den æren av å sparke tolv flaggermus eller finne flest skriftruller. Praktisk er det dog at man kan ta med seg to ekstra ninjaer til enhver tid, så får man i hvert fall en annerledes utseende figur å boltre seg med i ett og samme oppdrag.
Det er altså systematisk samling og ødeleggelse av saker og ting som er gjøremålene i Naruto: Ninja Council 2, og det er rett ut trettende. Den lokale dyrefaunaen får brutalt gjennomgå i Konoha, der man hamrer på en av to knapper for å se dem svinne sakte hen, samtidig som man bekymrer seg for sitt eget liv, som i selskap med Naruto: Ninja Council 2 føles å svinne like sakte hen i en sky av fruktesløshet.
Selv for den mest hardbarkede Naruto-fantast burde dette være totalt uinteressant, hvis du ikke da allerede sitter der gremmet med en amerikansk kopi i favnen.
På flerspillersiden er ikke sakene bedre, da det kun er samme monotone affære – delt på opp til fire. Og her gjelder ikke loven om at smerten døyves når smerten deles, for når min partner og jeg satte i gang matchen, oppsto det etter sigende en større enighet om at dette, dette var jammen bedrøvelig. Vi skal ikke bare sitte ubevegelige å stirre hverandre inn i øynene isteden?
Konklusjon
Naruto: Ninja Council 2 er så lettvint at det blir ensformig, så ensformig at det blir søvndyssende, og så søvndyssende at man helst vil legge det vekk og knipse frem andre håndholdte slåsspill - som for eksempel det langt bedre Bleach: The Blade of Fate eller robotfesten Custom Robo: Arena. I bunn og grunn alt annet enn dette.
Det er passe gøy å spille på bussen, hvis bussturen holder seg under minuttet, og superangrepene er litt morsomme å bevitne, men alt i alt er den andre ninjaforsamlingen en gjennomført underholdningsløs affære som selv fans av serien burde styre unna med god margin.
