Min første datamaskin så jeg hos min onkel i Harstad. I hjørnet av kjellerstua stod en Texas Instruments-maskin med en håndfull enkle spill. Min onkel var ikke spesielt spillinteressert og jeg aner ikke hva han brukte maskinen til.
For meg som barn var maskinen et vindu inn til fantastiske verdener. For min onkel var den en måte å leve ut en drøm på. Han drømte nemlig om å bli flyver. I dag er han pensjonist, men flyr ennå på datamaskinen sin. Han har flydd i over 30 år, fulgt Flight Simulator-serien fra starten på 80-tallet, og mestrer de fleste flytyper. Barndomsdrømmen om å bli pilot ble knust da han fikk påvist feil i fargesynet på flyskolen for femti år siden. Via datamaskinen har han kunnet leve ut drømmen sin i voksen alder.
Onkelen min er bare en av mange menn i godt voksen alder som liker å fly virtuelle fly. I Oslo sentrum en solfylt søndag formiddag møter jeg en gjeng middelaldrende menn i nærheten av Børsen. De er medlemmer av Oslo Flysimklubb, en klubb som har møttes månedlig de siste ti årene for å fly virtuelle fly sammen, dele flyopplevelser og diskutere fly. De er alle godt voksne menn med en over gjennomsnittlig interesse for fly og simulatorer.
– Vi var en gjeng i 2004 som drev med det her og tenkte at vi kunne starte en klubb for å prøve å skape et miljø, forteller Einar Halvorsen, som grunnla Oslo Flysimklybb.
Jeg har fått lov til å være med på søndagsmøtet deres fordi jeg er nysgjerrig. Jeg er nysgjerrig på hva som får menn (for vi snakker nesten utelukkende om menn her) til å bruke mange timer i virtuelle cockpiter og førerseter. Voksne menn som sitter foran en skjerm og ser på en virtuell radarskjem og snakker med andre voksne menn som later som de flyr et fly.
– Mange onlinespillere er medlemmer i forskjellige virtuelle flyselskap. Så da flyr de flyene til selskapene på de aktuelle flytidene selskapene bruker, forteller Halvorsen.
Via nettsiden Vatsim flyr 250 000 mennesker virtuelle fly. Vatsim er verdens største nettsamfunn for virtuelle piloter. Her kan man trene seg opp til å bli flyveleder eller pilot, melde seg inn i flyselskaper og fly i sanntid sammen med hundrevis av andre piloter på nett. Realisme er nøkkelordet: radioprat, forberedelser og flyving skal foregå akkurat som i virkeligheten.
Jeg sitter og ser på en video av YouTube-brukeren Musicalaviator der han skal fly fra Frankfurt til Rotterdam. De fire første minuttene legger han inn flydata i flyets datamaskin manuelt. Deretter er det seks minutters ventetid der han kommuniserer med tårnet, så nesten femten minuttter med venting og taxing på flyplassen, før vi endelig etter 27 minutter suser nedover rullebanen og endelig tar av. Detaljnivået er høyt hele veien, alt fra radioprat til instrumenter til flyplassen ser ekstremt virkelighetstro ut.
Det kunne nesten vært et opptak fra en ekte cockpit. Det kunne vært en ekte flytur. Og det er nettopp dette simulatorspillerne trakter etter, ektehet. Å gjenskape virkeligheten mest mulig realistisk. Jeg skjønner fort at det er det autentiske som er attraksjonen her, det er hverdagslivet til piloter og flygeledere som skal gjenskapes, ikke de ekstreme situasjonene som fører til nødlandinger eller spektakulære manøvre. Spillegleden kommer av å leve seg inn i en gjenskapelse av en ekte hverdagsopplevelse for en pilot. Å kommunisere riktig og behandle flymaskinen korrekt er kriteriene for en lykkelig spillopplevelse.
Mens Vatsim-samfunnet har strenge flyveregler finnes det også andre måter for virtuelle piloter å utfolde seg på. Har det vært en flyulykke synes noen entusiaster det er interessant å gjenskape forholdene under ulykkene og forsøke å fly den samme ruta for å kanskje få litt innsikt i hva som har skjedd.
– En annen populær aktivitet er såkalt bushflyving, forteller Halvorsen meg.
– Da møtes en gjeng et sted i verden med småfly og flyr rundt. Alaska og Canada er svært populære steder for slikt. Man flyr online med de andre og kan se hverandres fly.
Det handler om å besøke andre deler av verden virtuelt og via realistiske og naturtro rammer. Leve seg inn i en virtuell virkelighet skapt som et speilbilde av vår egen verden. Innlevelsen virker til tider total. Flyturer på 10-11 timer spilles i sanntid. Det er ikke snakk om å spole over lange pauseetapper mellom lettingen og landingen av flyet, det bryter med illusjonen av å fly et ekte fly. Dører stenges, familiemedlemmer må holde seg unna. Når far flyr til Los Angeles er han utilgjengelig for resten av familien i timesvis. Man går inn i sin egen lille verden.
Felles for gjengen i Oslo Flysimklubb er en fascinasjon for fly som har eksistert helt siden barndommen. Et medlem husker søndagsturer med sin far til Fornebu i barndommen der de så flyene ta av og lette. Flere i klubben søkte flyskolen i ungdomstiden men kom ikke inn og oppdaget en mulighet til å realisere barndomsdrømmen da de første flysimulatorene kom på markedet. I gruppa er det kun Halvorsen som har tatt flysertifikat i virkeligheten. Det gjorde han i 2003. Med erfaring fra å fly selv fikk han et nytt syn på simulatorspillene.
– Jeg ser enda mer nytten i flysimulatorene. Da jeg tok flysertifikat brukte jeg simulatorer til å trene på instrumenter, prosedyrer og lignende. Jeg gikk ofte gjennom leksjoner, øvelser og navigering i simulatoren før jeg gjorde det i virkeligheten. Så for meg var simulatorene et veldig viktig hjelpemiddel, forklarer Halvorsen.
For de aller fleste simulatorspillere blir det dog med den virtuelle flyvingen og leke piloter. Men det blir ikke godt mottat at jeg bruker ordet lek i forsamlingen.
– Det er mye alvor i det vi gjør, sier Halvorsen litt lattermild.
– Da jeg koblet meg på nett for å ta meg en tur fra Tokyo til København så var det det som gjaldt. Døren ble lukket og ingen snakket med meg. Men for å være litt alvorlig, de aller fleste forsøker å følge rutiner og gjøre det mest realistisk så det er stor grad av seriøsitet i det vi holder på meg.
Forsamlingen stemmer i. Simulatorspillingen er mer enn hobby enn lek, mener de. Ikke minst er det en lærerik hobby. De snakker om scenarioer som de har spilt før, der de skal frakte nødhjelp til områder i Afrika via fly, liksom for å understreke at dette er seriøst.
Flyklubben går i en aldri så liten forsvarsposisjon når jeg insisterer på at det de holder på med er bare lek. Jeg aner en misforståelse basert på alder. Selv er jeg komfortabel med å leke i voksen alder, jeg ser på lek som et vidt begrep som favner om mange aktiviteter, og ikke noe man bør skamme seg over å holde på med som voksen. Gruppa, som nok har et litt høyere alderssnitt enn min alder, er ikke like komfortabel med å innrømme at de leker piloter foran en skjerm.
For mange simulatorspillere er simulatoren åpenbart blodig alvor. Men ut over flyinteressen de har hatt siden barndommen får jeg ikke noe godt svar på hvorfor de liker å spille simulatorspill.
Det svaret kan vi kanskje få i Japan, hjemlandet til mange sære simulatorspill. Densha De Go var en svært populær spillserie for noen år siden. Spillet gikk ut på å kjøre japanske tog fra stasjon til stasjon. Spilleautomaten - og konsollversjonen - kom med et komplett instrumentpanel hentet fra japanske tog. Spaker, knapper og alt man trenger for å gjenskape hverdagen til en togsjåfør.
Det viste seg at slike spill slo godt an blandt forretningsmenn. Folk med stressende jobber med et behov for å koble av slappet av som virtuell togfører der alt de trengte å fokusere på var å holde rutetabellen. Noen ble bonde i Harvest Moon, der dagene går med til å vanne åkre og stelle dyr. Å simulere et enklere liv kan fungere som en slags stressterapi. Det finnes mange godt voksne Pokémon- eller Monster Hunter-spillere i Japan, som gjerne drar på monsterjakt mellom møter for å koble av.
Men nå føler du kanskje at vi er ute på viddene her. Hvordan bevegde vi oss fra Flight Simulator til Pokémon i en håndvending? Enkelt, det handler om mestring innenfor faste rammeverk. Et dataspill er et sett med regler du kan interagere med og lære deg. Blir du flink nok kan du mestre spillereglene og spillet. Sånn sett er det de samme mekanismene i hjernen som stimuleres enten man forsøker å mestre den intrikate monstersamlingen i Pokémon eller de realistiske flyhåndteringene i Flight Simulator. Forskjellen er at det ene spillet er basert på en fantasi mens det andre forsøker å gjenskape virkeligheten. Men mestringsfølelsen spillerne av de to trakter etter er den samme.
Nettopp derfor fungerer spill som en fin avkobling i hverdagen, eller til og med som stressterapi. I en kaotisk, stressende og uoversiktlig hverdag er det avslappende å kunne rømme inn i en spillverden med oversiktlige spilleregler, klart definerte målsettinger og avgrensede muligheter. Mestrer man spillet står man bedre rustet til å mestre hverdagen.
Et simulatorspill mange liker å slappe av med er Euro Truck Simulator 2, en lastebilsimulator der du skal frakte varer på kryss og tvers av Europa. Her finner jeg ikke noe etablert miljø, slik som for flysimulatorspillerne, men jeg kommer i kontakt med flere spillere som bruker mye tid i førersetet på sine virtuelle lastebiler. En av disse er Andreas Bernhardsen fra Trondheim. Bernhardsen spiller mange typer spill, deriblant simulatorspill.
– Simulatorspill er annerledes enn vanlige spill. Det handler mer om at man slapper av og lever seg inn i rollen som lastebilsjåfør enn at man bare prøver å vinne. Det handler om stemningen og innlevelsen. Jeg spiller med ratt og pedaler, setter gjerne på litt bilkjøringsmusikk, tar på meg caps og prøver å leve meg mest mulig inn i rollen, humrer Bernhardsen.
I motsetning til flysimulatorspillerne er ikke Bernhardsen spesielt interessert i biler eller lastebiler i utgangspunktet. Han synes dog det er viktig at spillene er realistiske.
– Jeg har alltid likt alle typer simulatorspill, og realismen er viktig. Det skal gå litt tregt om jeg sleper flere tonn med varer opp en bakke med lastebilen min, forklarer han.
Avslapping er en av hovedgrunnene til at Bernhardsen liker Euro Truck Simulator.
– Det kan fort forsvinne mange timer når man spiller. I Euro Truck Simulator 2 gjør man ikke så mye annet enn å følge med på veien og høre på musikk. Det er godt å kunne sitte stille og det er litt hjernedødt arbeid å styre bilen. Det gir en tid til å tenke på noe annet, man får sittet og kost seg med tankene sine i noen timer, mener Bernhardsen.
Lek eller alvor, avkobling eller opplæring – simulatorspillene trykker tydeligvis på flere knapper samtidig hos mange spillere. Og det finnes nok av simuleringer å velge blant. Man kan kjøre lastebil i Euro Truck Simulator eller drive gårdsbruk i Farming Simulator. Begge to er store salgssuksesser, men ikke tradisjonelle gamerspill. Steam er stappfull av simulatorer, alt fra taubilsimulatorer, brobygginssimulatorer, gravemaskinsimulatorer og bilmekanikersimulatorer. Det finnes fraktskipsimulatorer og togsimulatorer. Fellesnevneren synes å være en fascinasjon for store maskiner og mekanikk, rutinearbeid og mannsdominerte yrker. Det er litt av den samme fascinasjonen jeg ser i de minste barna mine hver gang de ser en gravemaskin, et tog, en byggeplass eller et fly.
Og kanskje er nettopp dette hjertet av simulatorspill, muligheten til å leve ut maskuline barndomsdrømmer om å leke med store maskiner? Et nostalgisk vindu tilbake til da vi var uskyldige og naive og drømte om å bli voksne så vi kunne kjøre brannbil, tog eller fly.
Simulatorspill er en spillsjanger som gjør at voksne våger å være barn igjen. Voksne som gjerne skyr de tradisjonelle spillene med høyt tempo og abstraherte spilleregler men som ikke har noe problem med å leve seg inn i en fantasi idet de inntar pilotsetet og og takser ut på rullebanen og realiserer drømmen de har bært på siden de var seks år gammel. Vi ble kanskje aldri piloter, men vi er aldri for gamle til å leke piloter.
Norske Tore Stranden jobber med en etterlengtet utvidelse for Flight Simulator: Slik gjenskaper han Narvik i Flight Simulator.
