Å bygge opp noe fra bunnen av er kanskje noe av det jeg liker best i spill. Du starter på et grunnleggende nivå hvor du har begrenset tilgang til ressurser. Etter hvert som du anskaffer deg verdier, vil du finne det enklere å få ressurser, men ofte vil også helt nye muligheter åpne seg for deg.
En slik mekanisme i brettspill ofte referert til som en motor. Du begynner med blanke ark mens du gradvis skaffer deg deler til motoren, som etter hvert begynner å svive av seg selv og gjøre ting for deg. Dermed kan du fokusere på viktigere ting mens motoren gjør det «kjedelige» arbeidet.
I Splendor tar du rollen som en handelsmann for juveler. Som i mange andre spill må du begynne i bunn og jobbe deg opp i verden, men det er én ting som skiller Splendor fra andre spill: det handler om selve oppbyggingen.
Enkle regler
Reglene er utrolig enkle og passer på ett ark. Det er svært sjeldent spill kommer med så få regler, men når de gjør det kan du være ganske sikker på at spillet ikke tilbyr særlig mye underholdning. Splendor er heldigvis et forfriskende unntak. På en spillrunde får alle spillerne muligheten til å gjøre én ting. Når det er din tur, må du i grove trekk velge mellom å skaffe deg juveler eller et kort fra kortmenyen på bordet.
Juvelene er store brikker som kommer i rødt, grønt, gult, hvitt og blått og representerer mange forskjellige typer juveler (diamant, safir, rubin, onyx og smaragd). Selve brikkene er av tung keramikk og ypperlig kvalitet. Det føles godt bare å holde dem i hånda. Til vanlig brukes det pappmarkører for slike formål, men her har man virkelig slått på stortromma og gjort litt ekstra ut av det. Til å begynne med vil du kanskje bare sitte og fikle med dem, så kule er de.
På midten av bordet ligger det hele tiden tolv kort tilgjengelig for kjøp. Kortene har en kostnad i form av juveler (farger) i forskjellige kombinasjoner og du betaler med de du har.
Hvorfor vil du ha disse kortene? For å vinne spillet trenger du 15 poeng og det er kun via kort du skaffer deg poeng. Ikke alle kort gir poeng, men hvert eneste kort kommer med en permanent rabatt på en type juvel for alle fremtidige kjøp. Hvis kortet var rødt, vil du i resten av spillet betale én rød juvel mindre når du kjøper deg nye kort. For hvert kort du har, får du tilsvarende rabatt. Etter hvert vil du ha så mange kort foran deg at du kan skaffe deg nye kort uten å måtte betale en eneste brikke for dem. Motoren har virkelig blitt effektiv.
Hvert kort har altså både kostpris og bonus. Dette fungerer godt for hvert enkelt kort, men kommer også med en liten pris. Med en kortmeny der tolv kort er tilgjengelig for kjøp samtidig, kan spillet virke noe overveldende. Du vil gjerne bruke litt tid på å få et godt overblikk over kortmenyen som er ute. Ikke at dette nødvendigvis er et problem, men det kan bli litt slitsomt til tider, spesielt om mange kjøper fra kortmenyen i midten før det blir din tur igjen. Hver gang noen kjøper et kort, vil et nytt kort erstatte det gamle, slik at kortmenyen endrer seg. Selv om jeg har spilt Splendor en god del, er det alltid litt tungt å få oversikten helt i begynnelsen av hvert spill.
Flott grafikk
Blant nyttig informasjon på kortene vil du også finne fantastisk grafikk. Grafikken representerer hvordan juvelene utvinnes, med alt fra gruvedrift og karavaner til juvelforhandlere. Grafikken er meget god det er ganske artig å legge merke til hvordan de har tilpasset kortenes verdi til tegningene.
Jeg har ikke noe å utsette på det grafiske, men spillet er neppe godt egnet for fargeblinde. Selve juvelene er enkle å skille fra hverandre siden de har forskjellige form, men kostprisen er en annen sak. Prisen er representert av sirkler med forskjellig tall, mens bakgrunnen til sirkelen er i en farge som indikerer hvilken type juvel det er. Dette kan være et stort hinder for deg hvis du har problemer med å skille farger.
Jeg syns det er merkelig at de har forskjellig form på juvelene, og at de bruker sirkler for å formidle kostpris. Det er dessverre mange spill som lider av samme problem, og jeg har valgt å ikke la dette påvirke konklusjonen av anmeldelsen.
Om du velger å skaffe deg nye juveler, er det selvsagt visse regler du må følge. Du må enten ta tre forskjellige juveler eller to av samme juvel, hvor sistnevnte har et krav for hvor mange som må være igjen på lageret etterpå. Du kan aldri ha mer enn ti juveler foran deg, da må du levere tilbake det overflødige. Denne regelen er ytterst viktig og gir et ekstra dybdelag du må vurdere når du gjør handlingen. Hvilke brikker trenger du mest? Hva satser du egentlig på? Hjelper det deg mer enn motstanderen? Tar du inn brikker kun for å blokkere motstanderen? Alle disse spørsmålene og mange flere blir en sentral del i spillet. Det er rett og slett mange interessante valg her.
Hva du velger, og når du velger det, betyr mye og du kan hele tiden se hvilke ressurser motstanderne har tilgjengelig. Ofte vil du se deg ut et kort du vil ha uten å ha råd til det med en gang. Samtidig vet du at en motstander sannsynligvis ønsker seg og har råd til det samme kortet. Da er det godt at du kan velge å reservere et kort til hånden bare til deg. Det betyr at det blir umulig for andre å kjøpe dette kortet. Du kan også ta kort som andre vil ha, bare for å ødelegge, uten å få minuspoeng for det. Ikke tro at du bare kan ta inn så mange kort du vi – du kan bare ha opptil tre kort på hånd og det er ingen måte å bytte dem ut på annet enn å kjøpe dem først. Det er mye du kan gjøre for å sikre egen seier og sabotere for andre, og det føles godt.
Tematikk til hulter og bulter
Jeg liker spill med et flott tema som passer godt med mekanismen. Tema er ikke der bare for å hjelpe til med å huske på regler, men også for å sende deg inn i en egen verden og engasjere deg. Splendor er ikke et slik spill. Tematisk sett gir ikke reglene særlig mening, annet enn selve kjøpet og betalingen. Du skaffer deg juveler i løpet av din tur bare ved å ta forskjellige brikker.
Tenk om hverdagen var slik; i dag trenger jeg en hundrelapp, en femhundrelapp og en tusenlapp. I morgen tar jeg tre tusenlapper, siden det er så mange igjen. Dette er et helt abstrakt spill med et påklistret tema, men det er pent å se på og det fungerer. Det gir absolutt ingen følelse av å være på et stort marked hvor du forhandler i juveler. Det som derimot fungerer, er følelsen av konkurranse mot de andre spillerne og det er jo det handel egentlig dreier seg om.
Strategien i spillet kommer når du begynner å se på hva motstanderne dine foretar seg. Du ser hvilke brikker de samler på, hvilke rabatter de har og hvilke kort som ligger tilgjengelig på midten.
En siste ting jeg ikke har nevnt ennå er aristokratene, som kanskje passer bedre inn i tematikken enn noe annet. En aristokrat er representert som en poengbrikke – en poengbrikke som kommer i spill når en spiller får et gitt antall kort i gitte juveler. Eksempelvis krever en av aristokratene at du må ha fire røde og fire sorte kort. Førstemann som oppfyller dette kravet vil få et aristokratbesøk og motta tre seierspoeng som belønning.
All informasjon på bordet er åpent for alle, med unntak av tidligere reserverte kort. Hvis noen tar det du trenger rett foran nesen på deg, vil du fort merke stressnivået øke. Når du tar et kort og hører et «Nei, ikke det!» over bordet, vet du at du har gjort noe riktig.
Spillet slutter når noen oppnår 15 poeng eller mer. Hvis en spiller ender opp med mange rabatter er det ingenting du kan gjøre med situasjonen, annet enn å prøve å innhente ledelsen. Det kan vise seg å være svært vanskelig. Det finnes ingen innhentingsmekanisme i spillet. Her må alle være på tå hev og følge med i svingene. Hvis du gjør flere grove feil, vil du få svi for det senere. Den eneste flaksen i spillet kommer i form av hvilke kort som dukker opp når kjøpte kort skal erstattes. Av og til kan dette være perfekt for nestemann, men flaks er absolutt ikke en strategi å gå for i dette spillet.
Fra jeg spilte det for første gang og ikke visste hva jeg gjorde, til jeg begynte å lese hele bordet og legge en plan, har ikke mye endret seg for min del. Jeg syns det kan bli for mye venting mellom turene. Når det endelig blir min tur, er alt over veldig fort, så gjentar ventingen seg. Kanskje det bare er jeg som er for kjapp? Ventingen avhenger selvsagt av hvem du spiller med.
Ventetiden er ikke reell, det er gjerne følelsen av tid som virker lang. Jeg planlegger ofte runden min godt, og da forventer jeg kanskje at andre spillere burde handle like fort som meg. Av og til er det faktisk jeg som må tenke litt, spesielt om noen tar et kort jeg vil ha rett før det blir min tur. Et spill kan vare alt fra 20 minutter til en time. Hvis det tar en time, vil det være veldig mye dødtid for enkelte.
Mestringsfølelsen kommer godt frem, spesielt siden det nesten ikke finnes flaks i spillet. Når hele spillet tas i betraktning blir problemene bare bagateller. Dette er et spill jeg godt kan spille dersom noen blir med, spesielt om det er noen som er litt ferske innen moderne brettspill. Temaet har ingen praktisk betydning, men det er noe for alle og enhver og det grafiske arbeidet er forseggjort. Dette er et solid spill med med bred apell, med et regelsett det er lett å sette seg inn i.
Spillet tar vanligvis 45 minutter å spille og passer godt for to til fire spillere. Spillet finnes både for iOS og Android fra utvikler Days of Wonder.
