Siden lanseringen av Genshin Impact i 2020 har det gått slag i slag for de kinesiske utviklerne i MiHoYo. Ikke bare har spillet samlet en enorm fanskare, men det har også vært uhorvelig innbringende for studioet. Den ekstra kapitalen har tydelig kommet til gode, for det siste året har de lagd ikke bare ett, men to nye spill, begge under den selvoppslåtte Hoyoverse-paraplyen.
Det siste av disse er Zenless Zone Zero, et råtøft actionspill bestående av evinnelige mengder «hacking», «slashing» og slitsomme anime-stereotyper. Akkurat som forventet der, altså.
En knyttneve mot overmakta
Rent overordnet deler Zenless Zone Zero mye DNA med selskapets tidligere prosjekter: Også her blir man kastet ut i en særs sprek verden, fylt til randen av merksnodige figurer og stilisert tegneserievold. Også her er figurene spillets kjøtt og blod, og de bærer alle preg av godt design og animebaserte stereotyper.
Der dette spillet skiller seg mest, er tematikken, universet og måten man spiller på.
Zenless Zone Zero minner stadig en del om de fartsfylte kampene fra Genshin Impact, men har fjernet seg helt fra fantasifull magi og Breath of the Wild-aktig utforskning. I stedet inntar man et urbant univers hvor hackere, sabotører og motorsykkelgjenger kniver med den ærgjerrige makteliten.
Her hopper man inn i rollen til søskenparet Belle og Wise, som får i oppgave å veilede en bande rappkjeftede jyplinger gjennom «The Hollow». Dette parallelle universet er dels lukrativ ressurskilde, dels marerittdimensjon hvor uheldige sjeler forvandles til hjernedøde monstre.
Heldigvis er jyplingene godt vant og kraftig utrustet, og det er i deres sko vi fysisk løper rundt og denger de muterte fysakene.
Noe for enhver smak
Spillet gir deg tilgang på en særs eklektisk blanding figurer, og våpnene de har til rådighet er omtrent like sprikende. Cyborgen Billy Kid løper for eksempel rundt med ganske alminnelige pistoler, ungjenta Anby gjør utfall med elektrisk sverd, mens Nicole Demara svinger rundt seg med en krigshissende koffert.
Senere kan man låse opp alt fra flammekastende bjørner til magiske stuepiker, og jeg setter stor pris på variasjonen innad i rollegalleriet.
Dessverre er veldig mye også tydelig basert på litt kleine stereotyper fra japanske anime, slik som godtroende kattejenter med pipestemme, kjedsommelig kjekke ulvegutter og distraherende mengder duving og vaiing hos nesten samtlige kvinnelige figurer.
Slåssing man bare må like
I praksis føles mange av agentene nokså like, uten at det nødvendigvis er et veldig stort aber. De har alle enkle kombinasjonsangrep som kan utløses ved å hamre på actionknappen. Gjør man dette lenge nok, kan man begynne å fyre av spesialangrep som er tilpasset hver figur. Fiender blir lamslått hvis de mottar nok pryl over tid, og man kan følgelig også dukke unna når det kommer roboter og laserstråler flyvende over skjermen.
Det som skiller dette spillet fra ditt typiske actionrollespill, er det faktum at man har med seg tre figurer i kamp til enhver tid. Disse kan man fritt rullere på etter hvert som fektingen endrer karakter, men byttene kan også spares til mer taktiske tidspunkt, enten man bruker dem for å parere angrep eller «tagger» inn neste figur for å aktivere omfattende komboer.
Slåssingen er både rask og voldsom, og spillet har en uanstrengt evne til å få alt man gjør til å se rått og usedvanlig «flashy» ut. Fiendene kunne med fordel bydd på større og mer varierte utfordringer, men dette er likevel et kampsystem det er fryktelig vanskelig å ikke like.
Var vi ikke ferdig med dette?
Den samme fartsfylte råskapen gjennomsyrer også deler av spillets historieformidling: Spesielt de animerte mellomsekvensene oser produksjonsverdi, med enormt flotte effekter, storslått koreografi og noen av de mest detaljerte animasjonene jeg noensinne har sett.
Det er tydelig at miHoYo har mye penger mellom fingrene, og jeg kommer etter hvert på hvor disse pengene stammer fra.
Hvis man følger spillets historie slavisk, får man automatisk låne de figurene som er aktuelle fra oppdrag til oppdrag, mens man utenom disse duellene må belage seg på de agentene man har skaffet til veie på egenhånd. Noen låser man opp gradvis mens man spiller, mens de fleste andre må man skaffe seg på gamlemåten: ved å åpne «loot»-bokser og be til høyere makter.
Jeg kan ikke si at jeg har savnet sistnevnte, og det er en litt ekkel følelse knyttet til den for lengst foreldede gamblingen. Spesielt irriterende er det at man kan låse opp kopier av den samme figuren flere ganger i stedet for å snuble over nye. Dermed sitter jeg nå med en tredobbel Anton og en dobbel Corin, mens jeg egentlig er mest interessert i å spille som Soldier 11 og Nekomata.
Også dette er noe Zenless Zone Zero deler med Genshin Impact: «gacha»-stempelet.
Ved siden av den rulettaktige tildelingen av nye figurer, får man videre servert en daglig og ukentlig smørbrødliste med oppdrag og utfordringer som lar deg låse opp raske oppgraderinger og på sikt kanskje flere figurer.
En foreløpig konklusjon
Alt ligger altså til rette for at man skal vende tilbake til dette spillet i flere måneder framover, men jeg har ikke helt klart å la meg bite av basillen.
Dette er for all del et sjarmerende univers, og jeg liker veldig mye av det jeg får servert, men store deler av det som skjer innimellom kampene mangler både dybde og personlighet.
Rollespillmekanikkene fremstår som svært mangelfulle, den første halvdelen av kampanjen er grusomt lineær og en del av samtalene og sideoppdragene rundt omkring i verdenen føles som lastverk.
Det er ikke noe her du ikke har sett tidligere, og i motsetning til de til forveksling like Persona-spillene, kan ikke dialogen og figurene i Zenless Zone Zero bære plottet.
Spillet scorer høyt på produksjonsverdier, med flotte animasjoner, fengende musikk og fargerike stereotyper, men blir neppe en suksess på høyde med Genshin Impact – i hvert fall ikke her i gården.
Zenless Zone Zero er tilgjengelig på PlayStation 5 (testet), iOS, Android (testet) og Windows.
