Det er ikke til å legge skjul på at Steams Early Access-program er et omdiskutert tema, og der enkelte stiller seg skeptisk til å måtte betale for uferdige spill, ser andre svært positivt på mulighetene finansieringsmodellen tilbyr. Uavhengig av hva man synes om Early Access er det likevel alltid hyggelig når fullførte spill får se dagens lys, da spesielt etter flere måneder i beta- og alfastadiet.
Sist i rekken av disse finner vi det snodige kortspillet Hand of Fate. Her går Batman-inspirerte kamper hånd i hånd med «roguelike»-elementer og valgfrihet fra Dungeons & Dragons’ glansdager, og resultatet er en av de mest unike spillopplevelsene på lenge.
Kortenes hjerte
Ved eventyrets kjerne står du og dine mange reiser gjennom spillets magiske verden, og dette er et univers hvor fantasy skrives med stor F. Hekser, skjeletter og dragemenn er således blant skapningene man risikerer å støte på, og selv om settingen gjør lite for å skille seg fra sine respektive sjangerfrender, er det likevel noe sjarmerende og unikt ved spillets grafiske fremtoning.
Mest interessant forblir likevel hvordan det hele faktisk bringes til live, via de titulære spillkortene. Alt som skjer i løpet av spillets gang er nemlig bare en del av noe så søkt som et levende kortspill, og litt som en middelaldersk utgave av Yu-Gi-Oh!, spretter både du, din figur og deres respektive fiender ut fra ulike kort.
Dukkefører og dealer for anledningen er en mystisk trollmann, og det er han som står bak alt som skjer på spillbrettet. Med stoisk ro, fløyelsmyk stemme og et knirkefritt manus lokker han deg stadig dypere inn i sitt univers – det er vanskelig å ikke bli revet med av trollmannen, og som like deler venn og fiende er han med deg fra start til slutt, hele tiden på motsatt side av bordet.
Bordet er for øvrig arenaen hvor det meste av spillet utspiller seg, og det er her, i form av en liten gullfigur, man gledelig hopper fra kort til kort, stadig uvitende og på leting etter nøkkelen til å mestre den aktuelle utfordringen. Målet med Hand of Fate er nemlig det å nå fram til trollmannen, og den eneste veien er ved å bryne seg på tolv stadig vanskeligere sammenstøt: Hver utfordring er forhåndsbestemt, og går stort sett bare ut på å bekjempe sterkere og sterkere sjefsfiender.
Veien fram til hver boss er likevel alltid unik, strødd med ulike kort som alle krever et eller annet fra spilleren før man kan passere. Hvordan man vil spille er stort sett opp til hver og en, i den forstand at spillet lar deg velge din egen kortstokk, som så sorteres og tas i bruk for den aktuelle runden. Enkelte kort er låst avhengig av hvilken utfordring man møter, men utenom dette er friheten stor når man skal sette sammen sin egen bunke.
Kortene er også spennende i og for seg selv, ikke bare på grunn av den herlige innsatsen som er lagt ned i hvert enkelt kort og dets utseende, men også fordi de har så mange ulike effekter og funksjoner. Noen kort gir deg ressurser – mat, gull eller helsepoeng – for å gjennomføre enkle oppgaver, andre kaster deg ut i nevekamp med monstre av alle mulige slag, mens andre igjen lar deg prøve deg på sjansespill eller gir deg nye våpen og magiske krefter.
Det ligger i teknikken
Det samtlige kort har til felles er derimot hvordan alle sammen får deg til å ta ulike valg, både store og små. Det kan enten være snakk om hvordan du vil håndtere en prest som trenger penger til den lokale kirken i eventyrland; hva skal du gjøre når djevelen utfordrer til duell i skogen; hvordan reagerer du når du får øye på et våpen i bunnen av en livsfarlig dal – valgene er mange.
Valgmulighetene er på sin side få, og det er tydelig at utviklerne ønsker å ha en viss kontroll over hvor eventyret bærer deg hen. Poenget er uansett det at man faktisk får lov til å stake ut sin egen kurs: man får føle eierskap over figuren sin og må også ta konsekvenser for sine handlinger, lik det man ville gjort hvis man bega seg ut på en runde Dungeons & Dragons.
Det at man ofte må spille gjennom samme utfordring flere ganger før man klarer å beseire sjefsfienden (slik «roguelike»-spill har for vane med å gjøre) fører selvfølgelig til at denne følelsen falmer noe, men heldigvis ikke for mye. Det å bryne seg på spillets endeløse variant blir dog fort i kjedeligste laget – jeg savner et mål med reisen min, og da er det fryktelig synd at det bare finnes tolv hovedoppdrag.
Samtidig frister det ikke akkurat å vende tilbake til spillets kampsystem. Her har de australske utviklerne i Defiant Development like så godt forsøkt å stille Batman til veggs, med varierende resultater. Mange har prøvd seg tidligere, og med unntak av fjorårets Shadow of Mordor, er det egentlig svært få spill som har klart å etterape slåssingen fra Arkham Asylum.
Hand of Fate når heller ikke opp til flaggermusmannen, selv om likhetene mellom de to spillestilene er svært mange. Slag, spark, kontring, dukking og prosjektiler må veies opp mot hverandre, men der Batman flyr fra fiende til fiende med kattemyke bevegelser, er vår helt en stivpinn, som ikke bare sliter med småklønete styring, men også manglende tekniske ferdigheter.
Så fort spillet kaster deg ut i kamp skjer det nemlig noe uggent med Hand of Fate, både på PC og PlayStation 4. Alt går liksom plutselig mye saktere, med frekvente innslag av god gammeldags «lag», eller stotring om du vil, irriterende fiendemønstre og ubehagelig treg respons fra vår helt. Det fungerer helt greit til sitt bruk, litt som i The Amazing Spider-Man 2, men når man støtt og stadig må ut i brytekamp med ekle beist, blir det rett og slett litt for mye av det dårlige.
Konklusjon
Når alt kommer til stykket er det forståelig at utviklerne bak Hand of Fate ville piffe opp spillet sitt med slåsskamper av ulike slag, og det å herme etter Batman: Arkham Asylum virket da som et fornuftig valg. Det å gå i strupen på flaggermusmannen på sitt aller beste er derimot en skummel bedrift, spesielt når det tekniske svikter og fiendene irriterer.
Og det er synd at det måtte gå slik, for Hand of Fate er i realiteten et av de mest unike spillene på lang, lang tid. Her får man leke seg med Dungeons & Dragons-aktige valg og konsekvenser, i et univers som ikke gjør mye nytt, men likevel sjarmerer. På den annen side har spillet investert mye i de mange kortene som preger spillbrettet, og det å lære disse å kjenne er alltid like spennende.
Det hele blandes sammen med et par elementer hentet rett fra den store læreboken om «roguelike»-spill, og selv om dette aldri oppnår den samme gjenspilbarheten som for eksempel Rogue Legacy eller FTL: Faster Than Light, er det likevel noe i meg som vil spille mer av Hand of Fate.
Da er det bare synd at de tolv hovedutfordringene blir noe spett i lengden, samtidig som spillets endeløse variant aldri fenger helt. Jeg merker at jeg må ha et mål og en mening for å virkelig kose meg med Hand of Fate, og til tider er dette dessverre fraværende.
Har du lyst på spill med bedre slåssing er både Middle-earth: Shadow of Mordor og Batman: Arkham City solide alternativer. For de som ønsker noe som ligner mer på Hand of Fates kortdel, har vi tidligere anmeldt brettspillet Alchemists.
