Det er like greit å stå frem som Total War-tilhenger først som sist. Serien har hatt meg i sin hule hånd i mange år, og det er ikke mer enn nøyaktig ett år siden den gode blandingen av taktikk på slagmarken og storpolitikk på verdenskartet imponerte meg nok en gang med Empire: Total War.
Den gangen var sjøslagene og skytevåpnene det store nye, mens nå har vi ikke hoppet nevneverdig i tid, og fortsatt er det i det store og hele det samme det går i. Med så kort tid siden forrige spill er det kanskje ikke så overraskende at vi har med en slags utvidelse å gjøre snarere enn et helt nytt og annerledes spill.
Anmeldelse: Empire: Total War
Ambisjoner om verdensherredømme
Året er 1796. Den unge Napoleon og jeg befinner oss på sørspissen av Frankrike, og har en stor jobb foran oss med å tråkle oss gjennom et oppstykket Italia for å overta Østerrikernes hovedsete i Klagenfurt. Det første viktige steget er slaget om Torino der vår "helt" i dette tilfellet har beleiret byen med en 1000 mann sterk hær. Piemonteserne har 2300 soldater, som de til slutt blir tvunget til å flytte utenfor byen for å jage oss bort.
Jeg og min stormannsgale kamerat trekker de undertallige styrkene våre opp på en nærliggende bakketopp, der vi har ni sekspunds artillerikanoner. Våre kanoner lager store hull i fiendens rekker mens de marsjerer taktfast mot oss, men klarer likevel ikke å redusere hæren ned til vår egen størrelse før de har nådd frem.
Med sine mange soldater bestemmer fienden seg for å la krutt være krutt, og heller ta frem god gammel håndmakt. I det de spurter de siste hundre meterne mot oss for å kutte strupene på våre landsmenn bytter jeg til haglskudd istedenfor kuler i kanonene. I prosjektilregnet som følger dør en stor andel av piemonteserne, mens resten flykter i panikk.
For å gjøre en lang historie kort: dette taktikkeriet er det som fortsatt er Total Wars viktigste salgspunkt. Dette lille glimtet av min tid med spillet understreker at artilleriet er alfa og omega for å lykkes , og du vil gjerne finne ut at en liten hær med nok artilleri kan overvinne en gigantisk en uten artilleri. Å utnytte terrenget er også helt elementært.
Les også: Nytt Total War allerede i februar
Rå makt og diplomati
Napoleons kampanje ledsages av animerte filmsnutter som forteller om den lille generalens liv. Denne kampanjen er delt i tre, med henholdsvis Italia, Egypt og hele Europa som slagmark. Sistnevnte scenario kan man også spille som en av Napoleons fiender: Storbritannia, Østerrike, Russland og Prøyssen.
Siden fokuset er på å fortelle om Napoleons framferd noenlunde slik den virkelig hendte ledes man stadig riktig vei av spesifikke oppdrag som gjerne går ut på å ta over bestemte regioner.
Etter min seier i Torino går piemonteserne med på å legge sine øvrige regioner under fransk kontroll, og dermed kan vi marsjere rett gjennom de resterende piemontesiske regionene. Men veien til Østerrike er fortsatt lang. I tillegg til en rekke byer under østerriksk kontroll har venezierne også store områder mellom oss og vårt mål. Venezierne er imidlertid ikke i krig med oss i utgangspunktet, og etter noen bestikkelser og litt hektisk møtevirksomhet får vi forhandlet frem en avtale som lar oss flytte vår hær gjennom deres områder mot at vi betaler dem en betydelig sum penger.
Denne første kampanjen av spillet går over bare et par år, og i den anledning er hver tur bare to uker lang. Likevel blir det svært travelt med å nå målet. Dermed er det også et stort behov for å bruke flere midler enn rå makt. Å kjempe seg gjennom alle områdene på veien målet kan fort vise seg å bli en vanskelig, om ikke umulig oppgave å gjennomføre på så kort tid.
For oss var en god blanding av militærmakt og diplomati løsningen. Dette forteller litt om at noen av kampanjene Creative Assembly har laget denne gangen krever at man spiller på flere strenger enn krigføring, men ofrer litt frihet for å tvinge spilleren dit.
Empire 1.5
Utvalget av enheter er nesten identisk i funksjon med de enhetene som var tilgjengelige i Empire: Total War. Noen har fått nye navn, og enkelte tillegg er det jo, men i det store og det hele forandrer de ikke på spillopplevelsen overhodet.
På kampanjekartet er det derimot gjort en del små, men merkbare forandringer fra tidligere. Først og fremst er påfylling av soldater til svekkede hærer gjort betydelig enklere. Så lenge man ikke er i fiendtlig territorium fylles det på med soldater til de eksisterende troppene, slik at de blir fulltallige uten at du må slå sammen tropper. Hurtigheten bestemmes blant annet av om man har bygget forsyningsbygninger i regionen.
Å rekruttere nye generaler og admiraler kan også gjøres hvor som helst, og man får anledning til å velge fra en rekke kandidater med ulike egenskaper. En annen spennende ny mekanikk er svekkelsen av hærstyrker som blir stående i ødemarken når det er spesielt kaldt eller varm, for eksempel på den russiske tundraen eller i den egyptiske ørkenen, noe som gir en liten ekstra strategisk dimensjon på kampanjekartet.
I tillegg til kampanjene har spillet også en lineær serie med rene slag, som ender med slaget om Waterloo, der du får sjansen til å skape et annet utfall enn i historiebøkene . Disse kampene er naturligvis spennende og varierte, i og med at de er tilpasset på forhånd. De har gjerne også flere mål enn å bare utrydde en fiendehær på andre siden av kartet.
I forhold til Empire er det også færre tekniske feil i Napoleon, og finpussen er jevnt over tydelig. Men de kanskje viktigste forbedringspotensialene er ikke utnyttet. Fortsatt er den kunstige intelligensen tidvis veldig svak, noe som kan gjøre kampene i overkant lette.
Endelig flerspiller
For første gang i et Total War er det endelig mulig å spille en hel kampanje sammen med andre. Dette var en funksjon som var lovet å komme som en oppdatering til Empire: Total War, noe det aldri gjorde. I steden valgte Creative Assembly å lage et helt nytt spill og legge til den nye funksjonen der. Dette ble naturlig nok ikke like godt mottatt av alle, men hvordan er så denne omstridte flerspillerdelen blitt?
Kampanjene i flerspillerdelen er de samme tre som for Napoleons enspillerdel. Uansett hvilke land man velger er målet å kapre hovedstaden til den andre spilleren. Den eneste måten å spille på er å konkurrere om å kapre fiendens hovedstad først. Å spille på lag lar seg på sett og vis gjøre hvis man blir enige om å utrydde de andre nasjonene istedenfor, men det er ikke lagt opp til at man skal gjøre det. Hvorfor det ikke er bedre lagt opp til lagspilling for dem som ønsker det er for meg en gåte. Det burde kanskje også vært flere ulike moduser, som for eksempel å kapre et gitt antall regioner, og det kunne vært en fordel med støtte for mer enn bare to spillere.
Alle som har vært borti turbasert flerspiller før vet at det kan bli en tålmodighetsprøve. Bare en spiller kan gjøre troppeforflytninger, kamp og diplomati av gangen. Heldigvis kan man styre rekruttering og konstruksjon selv om det er den andre spillerens tur, men det blir likevel mye dødtid. På forhånd kan man begrense tidsbruken på hver tur, noe som kan være en god ide.
Kamper mot datastyrte fiender kan i utgangspunktet bare avgjøres automatisk i flerspillerdelen. Fortsatt er det slik at denne funksjonen gjenspeiler dårlig det resultatet man ville fått ved å spille kampen ut selv. Man kan dog gjøre slik at motspilleren til en hver tid styrer den datastyrte hæren man skal kjempe mot, uansett hvem den tilhører.
I korte trekk fungerer kampanje-flerspiller omtrent som ventet, men det kunne og burde vært gjort mer ut av den. Det samme kan sies om det å spille slag over nettet, som har en slags rangering av spillere, men gjør veldig lite ut av den.
Konklusjon
Napoleon: Total War er et godt tillegg til en allerede fantastisk serie, og burde appellere til både dem som ikke kjenner serien og dem som elsker den fra før. Flerspillerdelen, inkludert muligheten til å være sammen om en hel kampanje, er et kjærkomment om enn noe skuffende tillegg. Rent teknisk er det også gjort flere viktige forbedringer siden forrige spill.
Det er likevel verdt å merke seg at opplevelsen tross alt er veldig lik den vi fikk for et år siden i Empire: Total War, og at utviklingen har stått relativt stille på de fleste områder. Så bra som det i utgangspunktet var er det likevel liten grunn til å være direkte misfornøyd med det. Jeg og Napoleon har i alle fall kost oss skikkelig sammen.
Napoleon: Total War finnes bare til Windows-PCer, og er allerede på markedet.
Les også: Civilization V på vei
