Skrekksjangerens største utfordring er forutsigbarhet. Hvis handlingen ikke overrasker, fiendene ikke skremmer og handlingen repeterer seg selv venner man seg til det, og spenningen synker radikalt.
Utviklerne i Zombie Studios har forsøkt å gjøre noe med dette i Daylight. Med vilkårlig genererte områder ville de beholde spenningen og utfordringen i å utforske alt flere ganger, og oppfordre til flere gjennomspillinger. En god tanke som de ikke helt har greid å fullføre.
Skummelt hus
Jeg benket meg ned en sen kveld, slik at det skulle være både mørkt og stille rundt meg. Fuglene kvitret ikke utenfor vinduet mer, det eneste jeg såvidt kunne høre var en ugle som tutet nå og da. Jeg slo av alt lyset rundt meg, og la alt til rette for å virkelig skremme livskiten av meg selv.
De første 45 minuttene med Daylight var ekle. Historien starter i et nedlagt og forfallent sinnsykehus. Hovedfiguren heter Sarah, en dame som av uviss grunn befinner seg her, tilsynelatende helt alene. Med kun en mobiltelefon som lys begynner man å utforske det skumle bygget.
Til tross for at jeg ikke møtte på noen monstre, spøkelser eller andre ekle ting begynte ubehaget å kravle nederst i føttene. Jeg satt frosset i en stilling, styrte figuren sakte og metodisk gjennom de ekle gangene. Hver eneste gang det knirket i bygget, eller jeg trodde jeg hørte noe, krøp ubehaget lenger og lenger oppover leggene. Jeg vil ikke kalle meg en lettskremt type, men det var noe med stemningen og omgivelsene som fikk hårene til å reise seg.
Da er det befriende når man endelig finner lyspinner og nødbluss som kan hjelpe til på ferden. Lyspinnene er ikke bare for å belyse område rundt deg, de markerer også de boksene, pultene eller skapene man kan utforske. Nødblussene kan fyres opp når en av husets beboere bestemmer seg for at besøket har pågått lenge nok.
Null forsvar
Man har ingen våpen i Daylight. Når det skyggesvøpte, gapende og lite fantasifulle skrømtet dukker opp har man to valg: Enten ta beina fatt og løpe til det gir seg eller fyre opp et nødbluss. Da forsvinner monsteret for en periode.
Da skikkelsen først dukket opp var det skummelt. Jeg tok en Flintstone og spant med beina i håp om at det gjorde at figuren løp fortere. Etterhvert blir det imidlertid hverken ekkelt eller spennende. Det er ikke vanskelig å unngå fiendene, du mangler aldri nødbluss og mystikken forsvinner veldig fort. Utover i spillet følte jeg meg aldri veldig truet, og kom meg gjennom hele historien uten å måtte starte på nytt en eneste gang.
I tillegg til de skumle skikkelsene er fortellingen med å sette den uhyggelige stemningen. Gjennom små lapper, avisutklipp og bilder får man små glimt av en historie rundt bygget og hva som har skjedd der. I tillegg er det en mannstemme som kommer med obskure linjer nå og da som beretter litt om din egen historie. Satt sammen med et godt lydspor og en god, men variert visuell stil, er det gøy å prøve å nøste opp i hva som egentlig har skjedd og skjer på sykehuset.
Daylights største svakhet, både når det gjelder fortellerteknikk og spillmekanikk, er at det er gjentakende. Dermed når man aldri de store skrekkhøyder i løpet av de tre timene det varer. Man kommer seg inn i et nytt område, må finne seks gjenstander, noe som gjør at man kan plukke opp en gjenstand som åpner en portal til neste område. Den samme oppskriften følges gang etter gang, og det blir fort kjedelig. Lappene man trenger å finne henger på veggene, er gjemt bak en kasse eller lignende, og jeg hadde aldri store problemer med å finne dem. Det er noen få gåter underveis, men de er så enkle at de nesten ikke teller som en utfordring.
Konklusjon
Når mystikken blir borte og repetisjonen tar over blir Daylight veldig lite spennende. Den gode første timen er pakket med ekkel stemning og undring over hva som lurer seg rundt neste hjørnet. Kriblingen stiger gradvis oppover beina, men på et eller annet tidspunkt mister Daylight undringen og ubehaget. Det blir for mye av det samme, og etter rundt tre timer er det hele over.
Historien er ganske god, men det er ingenting som gjør at man har behov for å gå igjennom det samme en gang til. Til det er det altfor lite variasjon i områdene, oppgavene og skrømtene man møter på.
Dette er første spill ut med grafikkmotoren Unreal Engine 4. Vi får et pent spill med fine lys- og skyggeeffekter, men det er på ingen måter revolusjonerende. Områdene blir for lite varierte og for kjedelige til at dette blir noe visuelt mesterverk. Gjenbruk av gjenstander demper også helhetsinntrykket.
Daylight står igjen som et halvgodt skrekkspill. Det starter bra, men mister seg selv på veien og ender opp som en kjedelig transportetappe.
Hvis Daylight ikke er skremmende nok kan kanskje Year Walk være noe for deg. Spillet fåes både på iOS og PC. Er du interessert i å lære mer om sjangeren har Bjarte skrevet en fyldig artikkel om den her.
