Historien om Myst sin suksess er velkjent for de fleste som har spilt spill en stund: Da CD-ROM fortsatt var en heit teknologi på begynnelsen av nittitallet var det ikke minst fordi den hadde støtte i to av datidens mest omtalte spill: The 7th Guest og selvfølgelig Myst. Spillets popularitet sammenfalt tett med den økende utbredelsen av CD-ROM-er på hjemmemaskiner, og hadde det kommet enten litt før eller litt etter, er det langt fra sikkert det ville blitt like populært.
Det er kanskje vanskelig å forstå i dag, men i 1993 var Myst alt en teknologigonzo kunne ønske seg. Det tilbød alt det som multimediadrømmen lovet: "fotorealistisk" grafikk, "CD-kvalitet" på lyden, og massevis av små filmer som levendegjorde den mystiske verden spilleren trådte inn i.
Tåler sollys
Teknologien var altså en uhyre viktig del av den massive hypen rundt spillet, men i ettertid har teknologien bleknet, og det som gjenstår er fortsatt utrolig solid. Myst er et pent dandert, atmosfærisk gåteeventyr – noe som betyr at det du bruker mest tid på, er å forstå omgivelsene rundt deg, på å forstå mekanikken som ligger bak maskinene du omgir deg med, og deretter å lage en plan for hvordan du kan manipulere disse omgivelsene til din fordel.
Som med ethvert gåteeventyr må det imidlertid mer til enn å fylle kartet med maskiner med knapper å trykke på. Mysts storhet ligger i den konsekvente logikken, i måten spillet alltid sørger for å gi deg klare hint, klare symboler og klare regler å forholde deg til, selv om disse reglene ofte er noe du må finne ut selv gjennom litt prøving og feiling. Og det er denne konsekvensen som gjør at spillet fortsatt er en flott opplevelse i dag, 13 år etter at spillet opprinnelig kom ut på PC og Macintosh.
Det er rett og slett noe litt magisk over opplevelsen av å løse innfløkte gåter, skjønne systemene, og så bli premiert med helt nye verdener å få utforske – verdener som igjen er fylt med nye nøtter. Det første Myst-spillet er ikke en gang spesielt komplisert, og få av gåtene består av mer enn et par-tre deler du må sette i sammenheng – men det er komplisert nok til at du får et deilig lite adrenalinrush ilende gjennom ryggraden når du endelig skjønner hva som skal til.
Kvaliteten skinner med andre ord lett gjennom, selv om Myst er blitt overgått av mange spill seinere når det kommer til ekstravagante filmer og flotte premier for innsatsen, ikke minst blant sine egne etterfølgere.
I tillegg til at gåtene var og er svært habile var det imidlertid et annet element som gjorde den ellers ganske statiske verdenen i originalspillet til en fryd å navigere: Kontrollene var enkle, og det å bevege seg rundt krevde bare at du klikket deg videre fra skjerm til skjerm, i den retningen du ønsket. Det gikk fort å utforske hvert skjermbilde, siden alt du behøvde å gjøre var å bevege musa rundt for å finne ut hva som kunne dras i, klikkes på og så videre. Og når du klikket deg videre, dukket neste bilde opp ganske umiddelbart, slik at det å bevege seg fra en del av øya til en annen gikk raskt og smertefritt.
Sommerfuggel i vinterland
Som du kanskje skjønner, er det nettopp her PSP-versjonen av Myst feiler. Det er i utgangspunktet snakk om en rein kopi av originalspillet, men selv om forskjellene er få, er de fullstendig avgjørende for hvor morsomt det er å leke detektiv.
PSP-en har selvsagt ingen mus – i stedet styrer du her "musepekeren" rundt på skjermen ved hjelp av den analoge styreskiva. Det går selvfølgelig alt for sakte, og resultatet er at alt du gjør i spillet blir to hakk mer omstendelig - ikke minst når du skal bevege deg raskt fra et område til et annet.
Langt mer alvorlig er det imidlertid at spillet overhodet ikke er optimalisert for maskinen. Nesten hver gang du klikker deg videre fra et skjermbilde må du derfor vente på at PSP-en skal spinne i gang spilldisken, lese en knøttliten snutt, og roe ned spilldisken igjen. Det tar kanskje tre sekunder i gjennomsnitt, men det dreper effektivt ikke bare følelsen av eleganse og rask navigasjon, men også en del av lysten du måtte ha til å løpe fram og tilbake for å finne spor til å løse gåteoppgavene.
Dette er hva spillet hovedsaklig dreier seg om, og det fungerer altså ikke spesielt godt. Hørte jeg noen si "brøler"?
For all del: Jeg har ingen illusjoner om hva som er årsaken. Jeg går ut fra at dette rett og slett dreier seg om at Myst fortsatt selger, mer eller mindre uansett. Og siden det neppe ville hatt noen særlig innvirkning på salget om utviklerne hadde tatt seg bryet med å fikse problemene, så kunne de jo like godt la dem være.
Resultatet er uansett at et spill som i utgangspunktet ville inntatt plassen som PSP-ens soleklart beste gåteeventyr (har maskinen noen alternativer egentlig?) er redusert til en skygge av seg selv.
Sjarmerende og tilfredsstillende
Det er ikke dermed sagt at det ikke går an å finne glede i Myst for PSP. Selv om originalutviklerne Cyan overgikk seg selv med klar margin i mange av de seinere spillene i serien, er det liten grunn til å bestride at Myst har en helt spesiell sjarm, ikke minst fordi universet du utforsker er verd å fordype seg i.
Spillet er spredt over det terminologien kaller "Aldre": selvoppholdte verdener skapt gjennom en særskilt skrivekunst hvor spesielt begavede forfattere spiller skaperrollen. Hver slik alder er bygget rundt et sentralt konsept, og inneholder gåter du løser etter tur før du får vende tilbake til selve navet: Myst-øya. For å reise fra en alder til en ny åpner du en bok som "lenker" til den nye alderen, og snart blunker du mot lyset fra en helt annen sol, et helt annet sted.
Det første Myst-spillet tar ikke dette konseptet like langt som seinere spill i serien, og på grunn av grafiske begrensninger er ikke verdenene like levende som i for eksempel Myst IV, men det er likevel spennende å oppdage disse forlatte plassene – også fordi de har vært bebodd nylig, og historien nettopp dreier rundt hva det var som skjedde rett før du ankom.
Grafikken ser ikke spesielt imponerende ut lenger, men universet, stemningene, musikken og gåtedesignen er alle uhyre kompetente saker – og ingenting av dette har endret seg de siste 13 årene. Det skal dog sies at det har skjedd en hel del teknisk sett. Lydbildet i Myst er relativt godt, men den tekniske kvaliteten grenser til fryktelig hørt med dagens ører – hvor musikkbiter ikke glir over i hverandre, men snarere avbrytes brått for å gi rom for en ny type bakgrunnsmusikk. Det var kanskje slik det behøvde å være i 1993, men i 2006, og på en så massivt mye kraftigere maskin som PSP-en, er dette bare nok et tegn på at spillet er en kjapp port laget for å sope inn enda litt penger på den gamle kassasuksessen.
Konklusjon
Størsteparten av Myst på PSP er akkurat like deilig som det var for 13 år siden: Musikken er magisk, gåteoppgavene intelligente og gjennomførte, og konseptet om å reise gjennom magiske bøker til nye, uutforskede verdener blir aldri gammelt for min del. De to bommertene det gjør er imidlertid mer enn nok til å dra det ned fra en solid syver til en knapp treer: Å bevege "musepekeren" rundt med styreskiva er krøkkete, og de stadige to-tre-sekunders lastepausene dreper mye av gleden og pågangsmotet.
Har du god tålmodighet er det absolutt glede å finne i å løse de tilfredsstillende oppgavene her, men hvis du i det hele tatt eier en PC er originalutgaven og samtlige etterfølgere mye, mye bedre valg – og til en langt billigere penge.
