Fem.
Du står fast. Du har forsøkt det meste, men du står ugjenkallelig fast. Du kan ikke for ditt bare liv få kreasjonen foran deg til å fungere slik du vil, og du orker snart ikke mer.
Det er da du plutselig får øye på en papirlapp bak deg. Har den vært der hele tiden? Hvorfor så du den ikke da du først gjennomsøkte stedet? Med dirrende fingre ruller du den ut, og skjønner med ett sammenhengen mellom alle de små detaljer og hint du alt har samlet inn, navngitt og tatt bilde av.
Snart er du videre. Dyp tilfredsstillelse runger i brystet.
Fire.
Det er deler av skuespillet her som er litt vanskeligere å tro på enn det burde. Replikkene ligger av og til nevneverdig under filmnivå, og enkelte scener får deg til å riste litt på hodet. Men så har du resten, med den unge piken som vil være venner med deg, og din gamle venn Atrus, som har helt reell tillit til at du skal kunne gjøre noe med den fastlåste situasjonen. Det er ganske enkelt ikke lett å være misfornøyd med noe som tross alt er det nærmeste vi har vært en virkelig interaktiv film på mange år.
Bøkene du får lest opp, er interessant lesning, og bygger opp om en historie som til slutt faller helt på plass, og som du ikke kan annet enn å engasjere deg i. Det ligger nok litt under sjangerens aller ypperste dette, men det ligger samtidig foran det aller meste av nye og gamle eventyrtitler. For ikke å snakke om titler i andre sjangre.
Tre.
Ørene dine har det stadig behagelig. Om det er skrikende maskineri og enorme metallkonstruksjoner som flytter på seg, eller duvende, sullende rytmer og melodiføringer, synes ikke å ha innvirkning på kvaliteten. Audiobølgene frembringes av komponisten Jack Wall, og med et lite orkester og kor til å legemliggjøre musikken blir resultatet ingenting annet enn strålende.
Alt rundt deg har sin lyd. Dunk litt på stangen der borte, og du vil høre stålmolekylene klinge, men kjenner du heller på skrivefjæren på bordet her, blir lyden myk og litt papiraktig. Er dette ekte? Du opplever ikke det som så viktig. Det føles slik.
To.
Du har knapt rukket å ta inn over deg hvor praktisk alt er lagt opp. For å bevege deg raskt mellom steder du alt har besøkt, kan du velge mellom fire-fem sentrale plasser i denne Alderen i en liten meny. Ønsker du å ta bilde av en viktig oppdagelse, er det bare å finne frem kameraet, sikte og skyte. Hvis du vil, kan du ta notater til bildene - eller du kan holde deg til gamlemåten, og føre viktige momenter ned på papir.
Skulle du bli sittende fast for godt, finnes det til og med et innebygget hint-system for å dytte deg videre. Og viktigst; gjennom flere nivåer på hjelpen får du det lille ekstra du trenger for å prøve litt til med nytt mot, snarere enn å få listet opp løsningen i sin helhet, og derved ødelegge gleden over å løse oppgaven.
Det begynner å demre for deg; Du har overgitt deg nå.
En.
Her er eventyrgleden. Her er et eventyrspill som gir deg noe du aldri tidligere har sett maken til.
Null.
Myst IV: Revelation er etter alt å dømme det nærmeste vi kommer eventyrspillmessig perfeksjon dette året. Selv når du så smått begynner å vende deg til den deilige kvaliteten på lyd og bilde, og når det overveldende førsteinntrykket begynner å legge seg slik at man igjen ser at dette tross alt fortsatt er et spill, er det her masse å hente. Spillet er fylt med strålende og varierte gåter som gradvis blir vanskeligere og mer komplekse, men som samtidig absolutt aldri går over i det tilfeldige eller ulogiske. Historien er av slaget du vil bli interessert i å se slutten på, og det er ingenting annet enn en stadig fryd å avdekke nye hemmeligheter. Vi kunne naturligvis ønsket oss at det var enda større, på tross av at det her er gode tyve timer å hente, og vi kan håpe at budsjettet neste gang åpner for enda skarpere manus og skuespill, men dette er likevel for bagateller å regne i et spill som gjør så og si alt riktig.
Du bør rett og slett gi Myst IV: Revelation en sjanse, selv om du ikke vanligvis er interessert i denne typen spill, eller for den saks skyld, spill i det hele tatt.
La drømmen fortsette.
