Spillets belønninger er bare mer arbeid. Å innrede er ingen lek, siden det er så få stilarter og så lite spennende design på tingene du har slavet for å få råd til. Du får dessuten kanskje litt mye belønning, siden spillet hiver mengder av penger etter deg. Dermed får du ikke noen følelse av eierskap, av å ha fortjent belønningene. Når innredningen og moteshowene til syvende og sist er tomme og du ikke får noen endelig vurdering, ikke får noen belønning for å ha danset etter spillets lur, ender spillet opp uten noen drivende motivasjon. Du føler, kort sagt, at du har brukt all tiden din forgjeves.
Og derfor hater jeg MySims
MySims oppsummerer i det hele tatt veldig mye av det som er galt med spill generelt om dagen: oppgavene du blir tildelt er ikke interessante. Det er ikke underholdning, det er bare tidsfordriv. Det er små stykker med elendighet du blir glad for å legge bak deg. Du føler et bittelite rush av triumf når du innser at du kanskje aldri trenger å gjøre den spesifikke oppgaven igjen, men triumfen erstattes raskt av kjedsomhet og ambivalens når belønningen din er å måtte gjøre noe tilsvarende kjedelig, bare med et nytt sett forutsigbare eller ugjennomtrengelige mekanikker.
MySims har egentlig like mye til felles med Oblivions endeløse rekke meningsløse oppgaver, som med Animal Crossing. Et perfekt eksempel er det ufordragelig hjerneskadde prate-minispillet, en litt mer lettfattelig versjon av Oblivions sektordiagrams-samtaler. Det er stadig en dårlig idé.
Hver dag møter du en håndfull sytete turister som synes det er helt uutholdelig å være på ferie i palmeparadiset du har brukt innmari lang tid på å gjøre så attraktivt som mulig. Prat med dem, og du blir presentert med en generisk trist- eller sinnaanimasjon. Hvis de er sinte kan du gråte, så blir de glade. Hvis de er lei seg kan du oppmuntre dem, slik at de blir glade. Bare bruk et av de stemningsendrende snakkeikonene (oppmuntre, trøste, gråte, kjefte) avhengig av sinnsstemningen til det aktuelle hinderet (du oppfatter dem som hindre, ikke feriegjester), og gjør det samme til de er i godt humør.
Deretter prater og lytter du om hverandre til de enten blir blide eller stiller spørsmålstegn ved inderligheten din. Da svarer du, fullstendig arbitrært, ja eller nei. Etterhvert skjønner du tegninga, og det blir fullstendig mekanisk og sinnsykt repetetivt. Hvis du gjør noen blide, får du en god slump penger og en fornøyd feriegjest. Jeg har fortsatt ikke skjønt hva de egentlig gjør, annet enn å være misfornøyde, vandrende sparegriser.
De minner om oppdragsgiverne i MMO-er: de er tilpasset spillets kontekst visuelt og konseptuelt, men mekanisk er de nærmest antitesen til det spillet ønsker å oppnå. I MMO-ers tilfelle bekjemper de lineære oppdragene hele hensikten med MMO-er ved å gjøre dem til enspilleraffærer, mens turistene i MySims gjør spillet veldig målorientert når det er helt tydelig at spillet helst skal være et blankt lerret du kan drodle litt på når du har fem minutter å slå ihjel. Det er schizofrent og får spillet til å virke enda mer ufokusert og sprikende enn det allerede er: du gleder deg stort til å stenge lokket på lommeparadiset og håper du klarer å fylle resten av dagen din med noe mer spennende slik at du slipper å åpne det på nytt.
Som en fornøyelsespark. For amøber.
Samtidig er det merkelig vanedannende, om enn kanskje helst fra et akademisk perspektiv: Det er ikke mange spill der ute som gjør det samme som MySims. Det er en veldig massemarkedsvennlig blanding av digitalt kjæledyr (på veldig stor skala) og sandkasse drevet av dine egne motivasjoner. Slik sett er det progressivt, og absolutt midt i blinken for den nylig identifiserte nisjen som ikke er interessert i roboter og romvesener. Det er rett og slett ikke et spill for Gamer.nos lesere, og det er egentlig ikke et spill for meg heller, samme hvor lei jeg måtte finne på å være av tradisjonelle, målorienterte og etterhvert stadig mer gjennomskuelige og uspennende videospill.
Det er et spill for folk som ellers ikke ville gjort noenting. Det er et spill for kjedelige mennesker uten egentlige interesser. Det er et spill for YouTube-generasjonen: substans er irrelevant, siden vi er så overstimulerte at vi ikke vet hva vi skal bruke tiden vår på. Formen har erstattet innholdet: MySims er ikke gøy, det bare prøver å se slik ut.
Det er en samling småting noen har slengt sammen for å oppfylle en produktspesifikasjon, og det er gjort til punkt og prikke. Mange mennesker vil sikkert finne dette sjelløse mølet småfestlig og uprovoserende. MySims skilter med massevis av muligheter, og med mindre du er flasket opp på spill og kan se seremoni/ritual-baserte spillsystemer blottet for faktiske risikoer og belønninger for hva de er, kan det virke som et hundre prosent kompetent nesten-spill. Det er i samme klasse som Brain Training, Nintendogs, Animal Crossing og helt sikkert kommende Wii Fit. Men det mangler den selvsikkerheten og iboende sjarmen som Nintendos nesten-spill formelig bugner av.
Nintendos oppskrift på suksess er maksimal belønning for minimal innsats. EA har ikke fersket dette helt, og har dermed klart å subversere hele filosofien bak Nintendos nye melkeku ved å gjøre det platt og intetsigende samtidig som det er mekanisk uengasjerende. Det er et kjedelig spill for en kjedelig tid. Det er et helvetes nedslående og beinondt stykke programvare hvis ideologisk underliggende agenda er så forkastelig at jeg ikke helt vet hva jeg skal si om det. Det dreier seg utelukkende om materialisme, alle gjerninger belønnes med varer eller penger. EA later ikke til å se noen problemer med denne påtrengende og usympatiske kapitalismen. Men det gjør jeg.
MySims er et lite hyggelig prosjekt. Det er et gledesløst, uinspirert og glatt produkt. Det minner om en MTV-vignett: Profesjonelt gjennomført, passe tidsriktig og fullstendig intetsigende utover sin oppfordring til å løpe i konsumsamfunnets hamsterhjul. Det er et forferdelig nedtrykkende spill, som du likevel ikke helt klarer å slutte å spille. Jeg har ikke lidd noen direkte nød i mine timer sammen med MySims, og samboeren min sitter og fisker i det mens jeg skriver dette. Hun ser ikke ut som hun har det gøy, men tiden går og av og til får hun en liten belønning som til syvende og sist er komplett overflødig. Innenfor spillets kontekst har det såvidt betydning, i den virkelige verden er det et lite stykke tid du aldri får tilbake.
Konklusjon
Det er ingenting galt med MySims, bortsett fra at det er tomt og sjelløst og margstjelende intetsigende. Det er nedslående og vanedannende. Det er digitalt prozac, lett tilgjengelig mangel på følelsesmessig engasjement. Det er spillverdenens Web 2.0: Du får igjen mindre enn du legger i det, og likevel er det merkelig interessant, som å dissikere et dyr du aldri har sett før og kanskje aldri vil se igjen.
Men det er ikke til å komme bort fra: MySims ødelegger tiden din, tid du kunne brukt til uendelig mye mer oppbyggende og interessante ting. Det er et blendende klart speil på underholdningssamtiden vår, og om dette er fremtiden har underholdningsbransjen mørke tider i vente. All verdens uinspirerte lisenstitler og hypede krigsmaskiner er mer sympatisk enn dette. For MySims klarer ikke engang late som om det bryr seg om spilleren, det er ikke noe ønske om å glede eller underholde. Det er et tvers igjennom kynisk og foraktelig produkt, og når en genres appell baserer seg på at det er personlig og nært, holder det ikke at det er overfladisk vennlig slik MySims er.
Hvis du absolutt vil slå ihjel dødtiden din med virtuell interiørdesign og landskapsarkitektur, kjøp Animal Crossing istedet.
