Jeg var ikke alene i å ønske Playtonic Games velkommen til verden da de annonserte sin Kickstarter-kampanje i 2015. Selskapet bestod da av den kreative kjernen bak klassiske Rare-utviklede spill som Banjo Kazooie, Donkey Kong 64 og Conker's Bad Fur Day. Med Yooka-Laylee viet Playtonic seg til å servere en åndelig oppfølger til nettopp disse og resten av den store «collectathon»-bølgen de så til de grader var en viktig del av på nittitallet.
Det faktum at de legendariske komponistene David Wise (Donkey Kong Country m.m.) og Grant Kirkhope (Banjo Kazooie m.m.) var om bord, var det som virkelig tente et håp i meg. Etter om lag 26 timer med plattform-hopping, innsanking av ymse samlegjenstander og samhandling med humoristiske figurer – hvis dialog kryr av seksuelle undertoner – føler jeg spillet kun lykkes på et fåtall områder.
Bøker og bier
Eventyret starter med et innblikk i den onde business-bien Capital Bs planer om å samle inn alle bøker i verden for å finne The One Book, en bok som kan omskrive hele universet. Boken ble funnet av Laylee, den lilla flaggermus-kumpanen til øglen Yooka, som planlegger å tjene penger på boken.
Capital B iverksetter sine planer mens Yooka og Laylee ligger i sola og prater om oppussingen av skuta de bor i. Plutselig flyr The One Book opp i lufta og blir sugd av sted til Capital Bs fabrikk, Hivory Towers. Alle sidene i boken blir revet ut i prosessen, og det blir opp til Yooka og Laylee å samle dem inn igjen.
Slik starter Yooka-Laylee. Jeg klarer ikke unngå å se paralleller til Banjo-Kazooie: I likhet med Bjørn-og-fugl-duoen bor Yooka og Laylee omtrent én introduksjons-bane unna hovedskurkens store område.
Musikken bruker ett sekund på å ta meg rett tilbake til nittitallet. Grant Kirkhopes muntre toner i startnivået legger seg som et varmt teppe over meg.
Inne i Hivory Towers er nedbrytingen av bøker i full sving. Grønne slimpøler av nedsmeltede bøker ryker av bokstaver som svever opp i intet. Noen bøker har blitt ivaretatt, såkalte Grand Tomes. Dette er eventyrbøker Yooka og Laylee hopper inn i for å dra til de ulike verdenene i spillet. Det er så klart disse verdenene som er hovedattraksjonen i spillet.
Samme gamle samlemanien
Hver verden i Yooka-Laylee har en rekke forskjellige samleobjekter. Hovedmålet er å samle inn Paigies – sidene som ble revet ut at The One Book. Disse bruker man for å låse opp nye verdener, eller for å utvide størrelsen og innholdet i verdener man allerede har besøkt.
I tillegg har du Quills. Små fjær tilsvarende noter i Banjo Kazooie eller mynter i Mario. Disse bruker man for å kjøpe nye evner og kampferdigheter hos slangen Trowzer. Trowzer er en luguber type, og et vandrende innuendo.
Utover det kan man samle inn oppgradering av liv og energi-meteret man bruker til forskjellige evner. Videre er det én gjenstand man må finne i hver verden før man i kjent stil kan transformere duoen. Her har Playtonic vært kreativ med hvilke skapninger blekkspruten Dr. Puzz transformerer deg til, fra brøytebil i Glitterglaze Glacier, til helikopter med raketter i Capital Cashino.
Rextro’s Arcade er en minispill-samling du kan låse opp ved å finne den polygoniske dinosauren Rextro og hans gamle arkademaskin i hver verden. Her er det også – du gjettet det – en gjenstand å samle før du får tilgang til arkademaskinen.
Det er med andre ord mange ting å samle på, og en rekke figurer du omgår når du skal jakte, som jo er hele poenget med Yooka-Laylee. Men hvordan er selve spillingen?
Mye frustrasjon av feil årsaker
Som nevnt var det deilig å høre Kirkhopes toner da jeg satte i gang med eventyret. Hvordan Yooka-Laylee føles å spille er derimot den rake motsetningen. Her er det mye rusk.
Kameraføringen er helt merkelig. Hvis du snur kameraet til siden for å se deg rundt mens du går, dras kameraet sakte tilbake til nøytral posisjon om du slipper høyrespaken. Jeg tenkte først dette kom til å bli en vanesak, men det irriterte gjennom hele spillet, spesielt i de mer kompliserte plattform-segmentene.
Noen gåter og plattformsekvenser er veldig gode, andre er direkte dårlig. Ekempelvis har du Ghost Writers, små skapninger som tilsvarer Banjo Kazooies Jinjo-er. Ghost Writers er i seg selv små utfordringer. Én Ghost Writer er for eksempel aggressiv, og du må sloss mot ham før han kan bli plukket opp. Jeg skjønte ikke helt hvordan dette skulle gjøres først, og det var ingen god indikasjon på hva som var riktig femgangsmåte. En annen Ghost Writer tar form som et spøkelse som er nærmest umulig å fange hvis du ikke skjønner den spesifikke måten å gjøre det på. I motsetning til Korok Seeds i The Legend of Zelda: Breath of the Wild er ikke Ghost Writers intuitive eller morsomme å samle inn i det hele tatt. Det er noe som skurrer når innsamling blir irriterende i et «collectathon»-spill.
Slåsskampene i spillet er ensformede. Det er et begrenset antall fiendetyper: en som flyr, en som tas med ett slag, en som tas med to slag, og en kjempevanskelig type som tar deg på to slag. Jeg unngår heller kamper enn å møte dem da det ikke er noen belønning, med mindre du gjør en oppgave for å få en Paigie hvor slåssing er del av oppgaven.
Når du hopper, går og slåss er styringen av Yooka og Laylee grei, sett bort fra kameraføringen. Med noen evner derimot, skjønner jeg ikke helt hva utvikleren tenkte på. Når du for eksempel transformeres til en lastebil i Glitterglaze Glacier, kan noen fiender være knotete å passere på grunn av svært dårlig svingradius. Det er også for enkelt å svinge utenfor et stup og dø.
Etter hvert låser du opp evnen til å fly. Flygingen er rett og slett ustyrlig. Det er bare å glemme og finjustere hvor du skal, og små Quills som henger i lufta skal få lov til å være der så lenge de bare vil. Når du flyr tapper du energi-meteret, og faller ned på bakken om denne går tom. Den eneste måten å frivillig slutte å fly på, er ved å gjøre et «ground pound», som sender deg ned mot bakken i en høy fart du uten tvil vil ta skade av med mindre du er veldig nære bakkenivå.
Rextros arkadespill er heller ikke særlig morsomme. Igjen er det kontrollene som er problemet. Styringen er ujevn over hele linja, og gleden du hører i musikken er ikke-eksisterende i selve spillingen.
Som et tilbakeblikk har Playtonic inkludert noen gode, gamle gruvevogn-baner i Donkey Kong Countrys ånd. Disse er i grunn bare «gamle», ikke det spor «gode». Her det om å gjøre og samle diamanter for å oppnå en viss poengsum før togsporet tar slutt. Hindre som tønner og fiender må overkommes, men dette er også vanskelig av helt feil grunn. Hoppingen er alt for luftig og upresis, noe som resulterer i at du kræsjer enten i det du prøver å unngå, eller neste hinder du så vidt har oppfattet til høyre på skjermen.
Sjefskampene varierer fra å være helt greie til unødvendig lange og knotete. Uten å si for mye om siste sjefsfiende, er denne også kun en lang, frustrerende sekvens. Kampen er delt inn i forskjellige nivåer, og hver gang du dør må du starte helt på nytt med kampen. Dette er i grunn greit, problemet er bare at det tar utrolig lang tid å jobbe seg mot de vanskeligere delene, og det skal en del prøving og feiling til før du får det til. Igjen, det blir vanskelig av helt feil grunn.
Jeg liker vanskelige spill, så lenge vanskelighetsgraden er diktert av spilldesignet, ikke i hvor stor grad de grunnleggende mekanikkene fungerer.
Litt som å komme hjem
Det er trist at selve spillingen er så full av frustrerende øyeblikk. For innholdet ellers er fornøyelig. Det tekniske ved grafikken kunne vært skarpere, og der er definitivt noen stopp i bildefrekvensen fra tid til annen, men den fargerike kunststilen og sjarmen i spillet imponerer.
Her er det mye barnslig og britisk humor, akkurat som det skal være i et spill fra skaperne av Banjo og Conker’s Bad Fur Day. Spillet har veldig mange morsomme, fjerde mur-brytende kommentarer og stikk til moderne spill. Humoren sitter godt, kanskje spesielt for oss som husker spillene fra nittitallet godt.
Å komme til en ny verden er alltid spennende, selv om totalinntrykket av nivåene ikke er like minneverdig som i Banjo Kazooie. Det er morsomt å samle Paigies, og belønningen du får av å utvide et verdensområde er god. Jeg skjønner bare ikke hvorfor verdenene ikke var utvidet fra første stund. Det virker som de prøver å appellere til folk som likte de mindre verdenene i Kazooie med de uutvidede banene, uten at disse helt tilfredsstiller. Mange gode figurer og gåter gjemmer seg i de utvidede banene, så her anbefaler jeg å gjøre dette først som sist.
Musikk og lyddesign sitter
Bak den klønete spillingen ligger det et fantastisk lydspor. Kirkhopes musikk i hovedverdenene er svært stemningssettende. Åpningsverdenen Tribalstack Tropics setter stemningen for hele spillet, med et lydspor som er så slående likt Banjo Kazooie at jeg et øyeblikk lurte på om det var gjenbruk. Det var det altså ikke, men det sier for min del at skotten fortsatt kan skape magi. Glitterglaze Glacier har en roligere melodi, som gir meg julestemning, litt som Freezeezy Peak i Banjo.
David Wise sine bidrag på gruvebanene og arkade-minispillene er en fryd å høre på. Begge komponistene har virkelig klart å fange stemningen fra sine egne åndsverk fra tjue år tilbake. Derfor er det veldig synd at spillingen av nivåene til spesielt Wise er så lite givende.
Steve Burke (Kameo: Elements of Power) har også bidratt med noen kule lydspor, som passer godt inn i universet de to andre komponistene har skapt.
Lydeffektene i spillet er svært gode, om forventningen er at de skal være lik Banjo Kazooie. Dialog-stemmene er særegne for hver figur, og lydene ellers er av samme tegnefilm-aktige natur. Selv dialogteksten er i samme font, og små detaljer som lyden når et dialogvindu forsvinner er som tatt ut av bjørnen og fuglens eventyr.
Merkelige designvalg
Spillet er fullt av ujevnt nivådesign. Man låser som nevnt opp evner, og noen av dem gjør senere evner unødvendige. Du får noen evner som gjør at du kan «gå rundt» en rekke gåter på måter det ikke virker som utvikleren har tatt høyde for. Flyging gjør det for eksempel unødvendig å bruke en skjold-evne du «trenger» for å klatre opp en høyde. Det gir deg mer frihet, men ikke på riktig måte. Jeg føler ikke jeg oppnår noe ved å kjøpe nye evner når de ikke har en god funksjon.
Er du høyt oppe i en verden og skal gjøre en utfordring, kan du risikere å falle ned. Da er det stor sjanse for at du ikke dør og må klatre hele veien opp igjen. Dette kan ta svært lang tid, og gjør ikke spillet noen tjeneste.
En ting jeg liker godt derimot, er måten spillet sikrer seg at du har spilt de tilgjengelige banene i den delen av Hivory Towers du er i før du går videre. Capital Bs lakei, Dr. Quack, har nemlig satt sammen en quiz til deg mellom hvert område, hvor du må svare riktig på spørsmål om detaljer rundt hver bane. Dette er et segment hvor de klarer å fange ånden av Grunty’s Furnace Fun-quiz i Banjo Kazooie, både spillmekanisk og musikalsk, i mindre bruddstykker spredd utover spillet.
Utenfor hovedspillet kan du gjenspille Rextro's Arcade-minispill du har låst opp i spillet. Hvorfor du skulle ønske å gjøre det, annet enn for å høre den herlige musikken, er for meg et mysterium.
Flerspilleren Playtonic har skrytt sånn av er dessverre også skuffende. Her har de tatt brettene i Rextro’s Arcade, og gjort det mulig for flere å spille disse sammen. Det er de samme minispillene du har i hovedspillet, bare at du konkurrerer mot én til tre andre om høyest poengsum. Det er de samme dårlige kontrollene, bare at du kan gjøre det med venner. Min andrespiller her var for øvrig enig i at dette ikke var særlig morsomt.
Konklusjon
Yooka-Laylee er en frustrerende nostalgi-trip. Musikken er genuint herlig. Jeg har omtrent en tredjedel igjen å samle før jeg har gjort alt som er å gjøre i spillet, men jeg tror ikke jeg har motivasjonen til å gjøre dette.
Her er mange gode figurer og områder – spillet har definitivt sine «wow, dette føles riktig»-øyeblikk – men mellom disse tilfellene er det mye som skurrer. Jeg syns de utvidede banene er slik banene burde vært i utgangspunktet. Når de er uutvidet føles de halvgjort: Hvorfor ha «begrensede» baner når de ikke er det spor tilfredsstillende? Spillet holder rett og slett ikke mål i dag, spesielt ikke mellom de enormt godt designede opplevelsene vi får servert i disse dager.
Yooka-Laylee spiller på nostalgi, men lite annet. Ikke misforstå, jeg er glad for at dette spillet eksisterer, og angrer ikke på at jeg brukte tiden min på det. Nå er håpet mitt at utvikleren ser på tilbakemeldingene de får, og gjør seg mer kjent med hvordan å polere flyten og stramme inn styringen, slik at de kan komme tilbake i storform med sitt neste prosjekt. Hvis det blir et neste prosjekt.
Er du glad i samlespill med gode spillmekanikker kan vi anbefale Gravity Rush 2. Vil du helst holde deg til Nintendo, er kanskje The Legend of Zelda: Breath of the Wild noe for deg.
