Samlemani?
MTDB ville ikke vært et Nintendospill uten muligheten for å samle. Under spillets gang plukker du med deg Soul Power som brukes til å låse opp nye sverd som igjen krever at du er på et visst nivå for å få brukt. Disse deles opp i Long Blade- og Blade-kategorier, hvorav den førstnevnte er treg og kraftig, og sistnevnte motsatt. Hvilke du velger å låse opp påvirker i tillegg hvilke andre sverd du får mulighet til å låse opp senere – omtrent som Final Fantasy X sitt Sphere Grid-system. Andre sverd igjen får du kun ved å jobbe deg gjennom historien og slakte hovedkjemper. 
Den åpne verdenen i spillet gjør at du etter hvert kan gå frem og tilbake stort sett hvor du vil. Enkelte områder er sperret av med fargekodede låser, og trenger ett visst sverd for å åpnes – noe som kan ligne litt på en forenklet utgave av Metroid-spillene. Heldigvis får vi med oss et kart med en liten blinkende pil til å lede oss på rett vei for å unngå for mye trasking og dødtid på reisen.
Nå blir det veldig mye ros, men noe må da en kald og kynisk spillanmelder klare å pirke på?
Konklusjon
Det aller meste av det MTDB leverer er svært godt polert og gjennomført, men jeg blir sittende igjen med en følelse av at noe mangler. Her har vi muligheten til å spille oss gjennom to forskjellige historier med Kisuke og Momohime (som for øvrig har samme angrep), men ikke muligheten til å spille to sammen?! I disse coop-dager er det nesten uhørt å ikke i det minste ha en liten mulighet for samarbeid på siden av enspillerdelen.
Jeg har og skrytt stort av hvordan kampmekanikken er implementert, og jeg står helt og fullt for at flyten og og kontrollen i kampene er tilnærmet perfekt. Men allikevel er det ikke til å komme unna at mangelen på større dybde ikke gagner spillet i lengden. Etter fem-seks timer har man god kontroll på angrepene, og så er det på en måte ikke så mye mer å hente, og gleden avtar noe.
Muramasa: The Demon Blade sprenger ingen grenser i spillverdenen. Det har ingen graverende feil eller mangler, men gjør en jevnt over god jobb. Det mangler allikevel det lille ekstra som gjør det til et virkelig godt spill som får oss til å komme tilbake gang på gang. Men er du en av de som har en Wii støvende ned i kroken, så ser jeg virkelig ingen grunn til å hoppe over denne lille perlen, som kan by på ti blanke timer med god moro, og brutale angrep!
