Uten mat og drikke, duger hæren ikke
Som leder for din egen gruppe soldater har du også andre ansvar enn selve krigføringen. Du må også handle (eller røve) mat for å holde sulten unna, og naturligvis vil en variert diett med pølser, ost og ferskt kjøtt ha en mer positiv innvirkning på soldatenes moral enn en diett kun bestående av hodekål og tørrfisk. Soldatene skal selvsagt også ha lønn, og jo bedre de er, jo mer penger vil de ha. Om du leder en stor styrke må du med andre ord passe på økonomien.
Om du får kontroll over landsbyer, slott og store byer, får du også nye ansvarsområder. Landsbyer gir skatteinntekter som kan være med på å brødfø hæren din, men må beskyttes mot banditter og fiender, samtidig som du kan forbedre økonomien deres ved å hjelpe dem med ulike oppdrag og bygge ulike bygninger. Slott og store byer må forsvares, helst av så store hærer som mulig, for når de griske naboene kommer på felttog i landområdene dine, tar det ikke lang tid før de oppdager svake punkt i forsvaret ditt.
Som du sikkert skjønner er det mye å ta seg til i Calradia, og det er nettopp dette som gjør Mount & Blade til en minneverdig opplevelse. De mange mulighetene sørger for at du alltid har noe nytt å gjøre, og et nytt mål å kjempe mot. Og hvis du blir lei, kan du bare starte et nytt spill, og gjøre noe helt annet med den nye figuren din.
Levende verden
Mount & Blade foregår i en levende verden, og det er ikke bare det du gjør som påvirker omgivelsene dine. De fem fraksjonene i Calradia kriger støtt og stadig mot hverandre, og grensene flytter seg etter som slag vinnes og tapes. Konger og hærledere leder styrkene sine på felttog inn i fiendens land, og om du er smart kan du alltid utnytte deg av det som skjer. Om du kommer over et slag hvor en vennligsinnet eller nøytral gruppe kjemper mot en gruppe fiender, kan du slenge deg inn i kamphandlingene, for å redde dine allierte eller sørge for at fienden går på en kraftig smell.
Personene i spillet legger merke til hva du gjør, og har god hukommelse. Om du vinner en episk seier sammen med en alliert, vil han snakke om den når du møter ham i fremtiden, og kanskje få større respekt for deg. Fiender vil også følge med, og om du gjør det godt på slagmarken vil navnet ditt bli kjent langt utenfor landets grenser. Det er tilfredsstillende å gå fra å være en ukjent bondetamp til en fryktet general, og se hvordan fienden plutselig prøver å holde seg unna deg i stedet for å angripe ved første mulighet.
Helt eller postmann?
Oppdragene er kanskje spillets svakeste ledd. Her er det få eller ingen håndlagde og unike oppdrag. I stedet finnes det en hel rekke forskjellige oppdragstyper, som alle løses på samme måte (med tilsynelatende tilfeldige individuelle variasjoner). Et typisk eksempel er de enkleste oppdragene, som går ut på noe så hverdagslig som å levere et brev fra en småkonge til en annen. Alle disse oppdragene er helt identiske, og den eneste forskjellen er hvem som er mottaker, og dermed hvor du må dra for å levere brevet.
Det er heldigvis en god del forskjellige typer oppdrag, og selv om de ikke er spesielt minneverdige får du i det minste en viss variasjon. Her må du gjøre alt fra å lede krøtter i villmarken til å prøve å skape fred mellom rivaliserende kongeriker, og de fleste oppdragene er underholdende - i alle fall de første gangene du utfører dem. Mangelen på unike oppdrag, eller unike samtaler mellom deg og viktige figurer, gjør uansett at verden føles litt upersonlig, og selv om jeg elsker Mount & Blade for hva det er, hadde jeg nok ønsket at utviklerne hadde tatt noen grep her.
Skal jeg trekke frem andre elementer hvor jeg gjerne hadde sett forbedringer, er det umulig å komme utenom angrep og forsvar av slott, som jeg synes fungerer litt for enkelt. I tillegg liker jeg ikke hvordan forsterkninger på magisk vis teleporteres inn i kampene uten forvarsel. Hvis du kjemper mot en defensiv fiende kan det godt hende at forsterkningene hans dukker opp rett foran ansiktet ditt, slik at de fanger deg. Dette skjer riktignok ikke ofte, men en bedre løsning hadde ikke vært å forakte.
Ikke perfekt, men likevel herlig
På tross av disse tingene, er Mount & Blade et herlig spill. Jeg elsker frihetsfølelsen og de mange mulighetene i spillet. Og selv om jeg synes verden til tider har et mekanisk og upersonlig preg over seg, er det ingen tvil om at den samtidig er en av de mest dynamiske og levende verdenene sett i noe rollespill til nå. Jeg vil selvsagt ha både i pose og sekk, men jeg kan ikke klage når sekken er så god som i Mount & Blade.
Jeg har sett mange klage over grafikken i Mount & Blade, og det skjønner jeg ærlig talt ikke noe av. Jeg synes spillet ser flott ut, i det store og hele. Omgivelsene virker realistiske, og spesielt byer og landsbyer har et veldig skittent og autentisk preg over seg, i motsetning til i mange andre rollespill, hvor det ser ut som du har dumpet rett inn i et eventyr.
Figurene i Mount & Blade er kanskje ikke så detaljerte, teksturene er muligens ikke alltid de beste, og det er veldig mange klonede bygninger der ute, men jeg synes likevel helhetsinntrykket er godt. Det samme gjelder lydsiden – den kan bli litt ensformig, men den fungerer, og jeg blir aldri lei lyden av hester i full galopp mot fienden.
Konklusjon
Mount & Blade tilbyr en dynamisk verden og frihet vi må tilbake til Space Rangers 2 for å finne maken til. Calradia er en middelaldersk sandkasse du kan slå deg løs i, og gjøre akkurat det du ønsker. Og om ikke det er nok, leverer spillet det som kanskje er tidenes beste simulering av middelalderkamp – både med og uten hest. Kampsystemet er rett og slett herlig, og spesielt moro er det når du befinner deg på hesteryggen. Mount & Blade er fortsatt ikke perfekt, men det er vanedannende som fy, og et PC-spill du absolutt må få med deg.
