Motorstorm var antageligvis det Playstation 3-lanseringssspillet som det var størst forventninger til, og selv om det ikke ble noen revolusjon innenfor sjangeren, ble det generelt sett på som et vellykket og litt annerledes bilspill. Nå er etterfølgeren underveis, og utviklerne i Evolution Studios gir oss mange nyheter, samtidig som de leverer en opplevelse som ikke virker helt ukjent for de av oss som har testet forgjengeren.

Tropiske skoger og vulkanutbrudd

Det første man legger merke til, er at Motorstorm Pacific Rift ikke lenger foregår i tørre ørkenmiljøer. Handlingen er flyttet til en tropisk øy, med tette jungler, store fjelltopper og aktive vulkaner. Selv om jeg ikke har hatt muligheten til å teste mer enn en håndfull baner, føler jeg at spillet tilbyr langt større variasjon – både i forhold til grafikk og måten de individuelle løpene fungerer – enn forgjengeren gjorde.

Ta for eksempel Wildfire-banen, hvor handlingen foregår rundt en vulkan i konstant utbrudd. Ikke bare er omgivelsene her fullstendig annerledes enn den tette jungelskogen du kjører gjennom i den mer jordnære Cascade Falls-banen, men det faktum at vulkanen spyr ut en jevn strøm med lava påvirker også selve gameplayet.

Som i forgjengeren har du nemlig en rakettfunksjon som du kan bruke for å få ekstra fart, men som har den ulempen at den overoppheter bilen. I de vulkanske omgivelsene merker du dette ekstra godt, og for å avkjøle bilen er du avhengig av å kjøre gjennom spesielle «dusjer» som noen hjelpsomme sjeler har satt opp i omgivelsene.

Som i forgjengeren er det ikke slik at alle kjører samme type kjøretøy. Her får vi en mengde forskjellige typer kjøretøyer, fra motorsykler til monstertrucker, og alle befinner seg på banen samtidig. Det er opp til deg hva slags farkost du vil bruke, og de er designet slik at uansett hva du velger skal du ha like god sjanse til å vinne. Monstertrucken er fartsfestens nyeste innslag; en bred og stor farkost som brøyter seg vei gjennom motstanderne.

Monstertrucken trenger kanskje noen små justeringer i løpet av den siste fasen av spillets utvikling, for jeg synes nok den virker litt for lett i forhold til hva jeg hadde forventet. Men den er moro å kjøre, og det er spesielt tilfredsstillende å bare kjøre over motstanderne, i stedet for å kjøre forbi dem. Ellers liker jeg motorsykkelen godt – den er herlig raskt, samtidig som kontrollene er veldig responsive og nøyaktige. Ulempen er selvfølgelig at den har litt lettere for å krasje ut enn de andre kjøretøyene.

Åpne baner

Motorstorm Pacific Rift kommer med 16 baner, og mens dette kanskje ikke høres særlig mye ut, tar det lang tid å lære seg hver enkelt bane å kjenne. Utviklerne har nemlig lagt inn svært mange alternative ruter, og hvert enkelt banesegment har som regel minst to vidt forskjellige ruter som du kan bruke. Mens du i mange andre racingspill må prøve å finne den ideelle linjen gjennom en bane, må du her begynne med å finne den ideelle veien, og i tillegg er det gjerne slik at den ruten som egner seg godt for en tung bil ikke nødvendigvis fungerer like godt når du kjører motorsykkel.

Disse alternative veiene gir spillet et visst ekstra taktisk element. Hvis du for eksempel har brukt rakettfunksjonen flittig, og bilen er på vei til å overopphetes, kan det lønne seg å ta en rute som går gjennom en vanndam eller en foss for å kjøle ned motoren. Hvis du kjører motorsykkel, og ser at en haug av biler foran deg tar én rute, kan det kanskje lønne seg å ta en annen vei, og satse på å komme forbi dem uten å behøve å komme alt for nær dem, da det stort sett alltid er den på motorsykkel som lider mest når en motorsykkel og en bil braker sammen.

Samtidig føler jeg til en viss grad at de alternative rutene tar bort litt av racingfølelsen. I et bilspill der alle kjører samme rute, eller friheten i alle fall er litt mindre enn i Motorstorm Pacific Rift, får man en klarere oversikt over de andre bilene og hvordan man ligger an i felten. I Motorstorm Pacific Rift føles de andre bilene mer som «trafikk» enn motstandere, og det er bare ved å følge med på plassindikatoren du får inntrykk av hvordan du faktisk ligger an. Dessuten virker det som spillet bruker den omdiskuterte strikkbåndmekanikken, som sikrer at uansett hvor godt eller dårlig du gjør det vil motstanderne holde seg på samme nivå som deg.

En ting som virker annerledes i forhold til originalen er at det ikke lenger fokuseres særlig mye på sporene som lages av kjøretøyene. I originalen ble underlagene stadig forandret, etter som den ville bilkjøringen satte sine spor. Dette gav deg en ekstra utfordring, da det gjerne var smart å unngå de dypeste sporene. I de banene jeg har testet, er de fleste underlagene såpass harde at selv om bilsporene ofte er veldig tydelige, påvirker de ikke kjørefølelsen i noen særlig stor grad. Om dette er en negativ utvikling eller ikke får vi vente til fullversjonen dukker opp med å avgjøre, men det endrer i alle fall fokuset litt.

Jeg er forresten ikke veldig begeistret over hvordan spillet behandler den tidvis svært hyppige krasjingen. Aggressive motstandere og villmarksbaner fører til at det ofte smeller, og da skiftes kameravinkelen mens du får se krasjet i sakte film. Dette skaper unødvendige pause i moroa; vi er kommet forbi det stadiet der det er moro å se krasj i sakte film (hei på deg, Burnout Paradise), spesielt så lenge krasjene ikke er visuelt slående. Forhåpentligvis kommer fullversjonen med en mulighet for å skru dette av, for det er den herlige kjøringen vi vil fokusere på i dette spillet.

Konklusjon

Motorstorm Pacific Rift er allerede nå veldig moro å spille. Den versjonen jeg har testet skal være 80% ferdigutviklet, og selv om det fortsatt er noen ting jeg ikke er helt fornøyd med, er det tydelig at utviklerne har lagt et veldig godt fundament for fullversjonen. Med mindre de sover seg gjennom de neste tjue prosentene av utviklingen blir dette et spill vel verd å se frem til. Her får vi massevis av spektakulær racing, lekre jungelomgivelser og varierte baner hvor det også er mulig å tenke litt taktisk midt i all moroa.