Og dermed er vi framme ved det mest alvorlige problemet: Spillet har for få baner, og dermed blir det raskt veldig ensformig. Innimellom kommer det noen løp med spesielle regler, hvor man for eksempel må ligge i tet for å unngå å bli eliminert fra løpet, eller kjøre gjennom spesielt oppmerkede porter med en streng tidsfrist.
Disse spesielle løpene må låses opp ved å vinne gullstjerner i enkelte vanlige løp; stjernene sikres ved at man oppfyller bestemte mål som å lede løpet i ti sekunder (kjempelett) eller slå en fastsatt løpstid (ikke alltid like lett).
Spesialløpene er det altfor få av, og det er for mange ensformige løp mellom hvert av dem. Det andre variasjonsmomentet er at ettersom du tjener poeng fra løp stiger du i gradene, og låser opp vanskeligere runder av turneringen. Løpene er likevel akkurat de samme, selv om motstanderne blir mer aggressive og kjappe av seg.
Festlig flerspillermodus
Det er fryktelig synd, for denne ensformigheten kunne vært unngått med et bredere baneutvalg. Bortsett fra de lite varierte bilene og banene, er det mye bra her. Teknisk sett har jeg lite å utsette på Arctic Edge. Grafikken klarer å være både detaljert og tydelig, og grafikken er jevn selv når det skjer mye på skjermen. En flerspillermodus er også inkludert; inntil seks spillere kan konkurrere over lokalt nettverk, eller over den solide internettspillmodusen.
Det eneste aberet her er at grafikken senker bildeoppdateringen når du spiller over nett; enspillermodusen kjører seksti bilder i sekundet, mens nettmodusen halverer dette til tredve. Det er likevel ikke noe stort problem at spillet ikke går like jevnt, og antageligvis er det et nødvendig onde for å kunne takle det ekstra arbeidet flerspillermodusen medfører.
Uansett er det mye moro å hente ved å kjøre mot andre på nett, og internettløp har også et eget graderingssystem, slik at du får håndplukket motstandere på omtrent samme ferdighetsnivå som deg selv.
Konklusjon
Dette kunne vært et essensielt kjøp for racingglade PSP-eiere. Teknisk sett har spillet tapt seg svært lite i overgangen fra PS3 til PSP, selv om detaljnivået selvfølgelig er lavere og man har færre motstandere på banen i denne utgaven (Arctic Edge er begrenset til totalt åtte deltakere i hvert enspillerløp). Det som delvis torpederer spillet er at de ulike kjøretøyene i grunn ikke er så veldig ulike, og at baneutvalget er så begrenset.
Likevel er det vanskelig å ikke komme med en betinget anbefaling av Arctic Edge. Løpene er alltid hektiske og fartsfylte, og det er noe magisk ved å kunne rase og brekksladde rundt på en snøscooter (hvordan går det egentlig an?). Arctic Edge ender opp som veldig mange andre kjørespill: Det er mye moro i starten, og du vil neppe ha problemer med å kjøre noen få løp en gang i blant, men opplevelsen er ikke så spesiell at interessen vil holde seg over tid.
