Motorstorm-serien begynte i den nordamerikanske ødemarka, gikk så videre til tropiske strøk i oppfølgeren Pacific Rift, og i denne PSP-utgaven får vi villmannskjøre i Alaskas iskledte landskap. Oppdraget er enkelt: Motorstorm-festivalen arrangerer en lang rekke halsbrekkende løp hvor bare de tøffeste har en sjanse. Så: Hvor tøff er du?
Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff
«Tøff» er i det hele tatt et nøkkelord for Arctic Edge. Motstanderne dine har navn som kunne vært tatt fra et utall hardrockgrupper på åttitallet, og selv de minst krevende løpene i spillet er spekket med enorme hopp, fallgruver og helsefarlige veisperringer. I tillegg består musikken stort sett av mer eller mindre kjent sinna rock og bråkete klubbmusikk, så det er ingen tvil om at utviklerne Bigbig har gått inn for å levere en fartsfylt og spennende opplevelse. Spørsmålet er bare hvor dypt det stikker.
Det begynner iallfall bra. Utvalget av kjøretøy er ganske magert innledningsvis, men du låser kjapt opp noen nye kjerrer. Etter noen få løp har du fått prøvd både lette og tunge farkoster på glattisen. De letteste doningene omfatter ATV-er, snøscootere, motorsykler og buggyer, de tyngste er løypemaskiner(!) og lastebiler, mens et sted midt i mellom har vi rallybiler og terrengbiler.
Hver kjøretøyklasse har særegne egenskaper, men den viktigste er hvilket underlag de takler best. Dyp snø og gjørme er kos for de grove beltene og hjulene i den tyngste klassen, mens de lette farkostene hører hjemme på fastere underlag.
På hver bane er det mange forskjellige løyper, og hovedregelen er at gjørma og dypsnøen ligger på de nedre løypene, mens den harde isen og tettpakkede grusen ligger øverst. Dermed har du til enhver tid oversikt over hvor du bør kjøre for optimalt grep med doningen din.
Konstant i hundre-og-hælvete
Valg av farkost og valg av løype er de to første grunnelementene i Arctic Edge, og kjøreferdigheter er så klart det tredje. Kjørefølelsen i Motorstorm har alltid vært nærmere det overdrevne og spektakulære enn det realistiske, og Arctic Edge gjør ingen store endringer i denne formelen.
Nøkkelen er å holde dampen oppe, unngå kræsj og ikke minst å bruke turboen riktig. Ti sekunder etter startskuddet lades turboen opp, og etter det kan du køle på med ekstrafart så mye du orker – iallfall inntil motoren overopphetes og hele kjerra di sprenger i lufta.
Turbo-eksplosjonene er et godt eksempel på hvor lite realistisk Arctic Edge er. Spillet oppfordrer deg faktisk til å dra en slik manøver hvis du ligger litt bak lederen like før mål; eksplosjonen slynger kjerra di opp i lufta og framover, slik at hvis du har råflaks kan du stjele seieren ved å sprenge deg selv på riktig tidspunkt.
Turbomekanikken og tilhørende eksplosjoner er kjærkomne elementer i en kjøreopplevelse som aldri føles spesielt variert. Det pussigste med kjøringa i Arctic Edge er nemlig at den mangler egenart. Det er merkelig – med tanke på det brede utvalget av kjøretøy – at alle farkostene håndteres ganske likt.
At ATV-ene og motorsyklene føles veldig lette og sladder rundt for et godt ord er akkurat slik man forventer, men selv de tyngste kjerrene later til å veie veldig lite. Selv en lastebil spretter rundt nesten like lett som en snøscooter, og dermed føles selve hjertet i spillet – kjøringen – lite variert.
Begredelig baneutvalg
Mangelen på variasjon dukker dessverre også opp andre steder i spillet. Det er knakende moro å kjøre de innledende løpene, men en rekke merkelige problemer legger raskt en demper på stemningen. For det første begrenses ofte kjøretøyutvalget ditt for hvert løp – uten at jeg helt skjønner hvorfor.
De datastyrte motstanderne stiller opp i hva det skal være, men ofte får du selv bare velge mellom enten lette eller tunge kjøretøy. Det føles temmelig urettferdig når du er pukka nødt til å kjøre snøscooter eller ATV mens de andre raser rundt i lastebil.
Poenget er antageligvis at du skal bli nødt til å mestre hver enkelt kjøretøytype, men dette undergraves av at banene alltid er de samme uansett hva man kjører. Dermed er du låst til noen få løyper gjennom hver bane, mens motstanderne kan brøyte seg gjennom akkurat hvor det skal være.
