LOS ANGELES (Gamer.no): – Jeg kan gjøre mye rart med deg hvis jeg føler for det, ler sidemannen før han like godt bestemmer seg for å rive ut hjertet mitt. Det gjør ikke fysisk vondt, men jeg rykker likevel til når den gode, gamle blodpumpa blir dratt fram i dagslyset og blodet spruter ut av meg i alle regnbuens rødfarger. Ugh.
Ikke at jeg ikke hadde regnet med det: bare minutter tidligere smilte han bredt idet hodeskallen min gikk i tusen knas, og rett før det hadde han brukket både nakken og ryggvirvelen min som om de var to benete fyrstikker. Jeg hadde rett og slett blitt banket helseløs midt i hjertet av Los Angeles, og det var nesten så det fristet å ringe etter sykebil. Det spørs bare om det hadde hjulpet, jeg hadde jo tross alt spilt Mortal Kombat X.
Hardt og brutalt
Det tiende spillet i den brutale slåsseserien feirer overgangen til doble siffre med brask, bram og aldri så lite blod. Sub Zero og Scorpion ryker nok en gang i tottene på hverandre, og når de ikke sparker fra seg med knyttnever og ildkuler bruker de nå omgivelsene til hjelp. Nytt av året er nemlig langt mer dynamiske slåsskamper, og som hentet rett ut av NetherRealms superhelteskapade i DC-universet kan man også her dunke fiender inn i gjenstander hentet fra bakgrunnen.
I rollen som Sub Zero bruker jeg for eksempel en snødekt gren i en mørk og dyster ulveskog for å hoppe over Scorpion, hvorpå jeg sparker av fra et tre, lander, og drar en like stor kjepp ut av bakken. Jeg veiver den fram og tilbake en stund, før jeg kyler kjeppen skjødesløst gjennom erkefiendens øye, og de som ser på skutter seg når bildet zoomer inn. Kampen sakker ned, og spillets hendige røntgenmodus overlater lite til tilfeldighetene.
Det er fryktelig brutalt og nøye detaljert, og jeg får en anelse vondt inni meg av det som vises på skjermen. Samtidig er det hele så latterlig overdrevent, og etter å ha skjært en ekkel grimase kan jeg egentlig ikke annet enn å le rått.
Sidemannen, som forøvrig jobber hos NetherRealm, denger løs på avataren min samtidig som han langer ut om hvordan animasjonskolleger har modellert et fullstendig realistisk menneske, med alt man kan ønske seg av ben, innvoller og livsviktige organer. Dette synes i det endelige resultatet, og blodbadet ser fryktelig ekte og paradoksalt vakkert ut.
Varierende kampbilde
Vi går tilbake til kampmenyen og jeg prøver meg på en ny figur, D’vorah. Hun er halvt menneske, halvt insekt, og har flere spennende angrep og stillinger som jeg kan velge mellom før jeg kaster meg ut i kamp. Hver figur har nemlig tre ulike variasjoner å velge mellom før hver kamp, og disse er overraskende ulike hverandre.
Min personlige favoritt, Sub Zero, har for eksempel én variasjon som lar ham fryse fiendene til is, mens en annen lar ham mane fram issverd og andre dødelige våpen ut fra løse luften. Sammen med de dynamiske banene danner dette et langt mer interessant kampbilde, et kampbilde som altså kan endre seg fra kamp til kamp.
Av de banene jeg fikk prøve meg på var det likevel skuffende få gjenstander å interagere med, og jeg skulle gjerne sett at det fantes flere uforsigbare elementer spredt utover. På ett tidspunkt kommer for eksempel en ulv spankulerende forbi i bakgrunnen, og der jeg selvfølgelig vil at den skal hoppe i strupen på en av figurene, blir jeg pent avslått av representanten fra NetherRealm.
Det hindrer meg likevel ikke fra å løfte en gammel dame opp etter beina og kaste henne på motstanderen min i rollen som Cassie Cage, datteren til Sonya Blade og Johnny Cage. Mortal Kombat har aldri tatt seg selv hundre prosent seriøst, og det er en fornøyelse å se at de amerikanske utviklerne fortsetter der de slapp med spill nummer ni i serien.
For under det strålende, nye utseendet, som preger alt fra figurer til baner, er dette fremdeles mye det samme slåssespillet som det vi fikk servert for tre år siden. Slag og spark sitter fortsatt som støpt, kombinasjonsangrep kan slenges mot fienden med knappetrykk og stikkevridninger i alle former og fasonger, og røntgenbildeangrep kan aktiveres med jevne mellomrom, til stor fornøyelse.
Den største synderen er fremdeles de sagnomsuste henrettelsene, som nå er (om mulig) mer brutale enn noensinne. Her skal hjerter rives ut, brystkasser gjennombores, ansikter spises opp av insekter og kropper rives i to: Volden og brutaliteten vil ingen ende ta, men så er det også nettopp dette Mortal Kombat er kjent for – noe annet hadde nesten vært skuffende.
Konklusjon
Mortal Kombat X ser ut til å være et verdig steg videre for den legendariske slåssespillserien. Utvikler NetherRealm har rukket å få god trening i det å lage interessante slåssespill, og med det tiende innslaget i Mortal Kombat-serien har de tatt det hele et steg lenger. Det er mer variasjon å spore i figurene og deres angrep, og der det allerede er store forskjeller på Scorpion og Sub Zero, er det nå også ulikheter innenfor hver figur.
Banene stiller opp med større dynamikk, og selv om jeg gjerne skulle sett flere bruksområder og enda villere bakgrunnsmuligheter er det fremdeles et spennende system. Ingen kamper blir helt like, og spillet ser fabelaktig ut på den nåværende konsollgenerasjonen.
Blod, gørr, snø og gamle damer har alle sin plass i dødens arena, og der de gamle damene for det meste brukes som kastevåpen, står blodet og gørra nok en gang i førersetet. Og det er fryktelig blodig; det er fryktelig gørrete; og det er fryktelig, fryktelig brutalt. Men det er akkurat slik et Mortal Kombat-spill skal være.
Kan du ikke vente på Mortal Kombat X? Da anbefaler vi gjerne NetherRealms foregående storspill, Mortal Kombat og Injustice: Gods Among Us.
