Shujinko, som en ung og lovende kampsportsstudent i den prestisjefylte skolen til krigeren Bo'Rai Cho, er hovedpersonen i noe så sjeldent som et stort og omfattende historiemodus i et kampsportsspill. Shujinko blir tidlig kontaktet av et sendebud fra de Eldre Gudene, som vil ha ham til å reise ut i verden for å være Gudenes forkjemper. Dette innebærer å samle Kamidogu, mektige gjenstander som har blitt spredd rundt i verden, og til slutt vinne den prestisjefylte turneringen med navn "Mortal Kombat".
Shujinko takker ja, og får evnen til å absorbere enhver kampsport han får en innføring i. Etter en liten opplæring av Bo'Rai Cho, drar han ut i verden, eller verdenene, som kanskje er mer korrekt. Dette fiktive universet består av seks ulike verdener: Earthrealm, Netherrealm, Chaosrealm, Orderrealm, Outworld og Edenia. Alle har sine karakteristiske temaer, noe som gjennomsyrer både utseendet på brettet og holdningene til de som befolker den. Shujinkos historie tar deg med på fortellingen om hans liv, som ung gutt, voksen og gammel mann.
Effektiv historiefortelling
Der andre kampsportsspill har historiemodus som tar deg med på et siderullende, snorrett eventyr, er Mortal Kombat: Deception et fritt, spennende og åpent eventyr som kan gjennomføres på flere ulike måter. Kontrollene er både enkle og logiske, du springer sinssykt fort, så å komme seg fra A til B er en lek selv om verdenene du beveger deg i er ganske store. Hvis natta blir for lang og kjedelig, så kan du bare trykke på en knapp, og Shujinko setter seg ned og mediterer, noe som gjør at tiden går veldig fort.
Historien tar kanskje ikke all verdens tid å gjennomføre. Hvis man bare løper full fart dit man skal og klarer alle kampene på første forsøk, bruker man kanskje fem til sju timer. Det som tar tid er alt det som ligger utenom. Alle de seks verdenene er fulle av små oppdrag. Noen er så enkle som å finne en bøtte vann eller hente en sekk med mel til noen, mens andre krever litt mer tankearbeid. I tillegg spretter det opp et utall mynter over alt, og det er mange kister med nøkler eller penger i gjemt rundt i verdenene. Noen er godt synlige, mens andre bare er der på bestemte tidspunkt eller datoer. Personene Mortal Kombat-universet er rikt befolket med ulike karakterer. Alle passer bra inn i verdenene de hører hjemme i, og alt de sier bærer preg av stilen til deres dimensjon. I Chaosrealm, for eksempel, går alle og snakker om hvor bra det er å ikke ha orden på noe som helst, mens i Orderrealm, som er den strake motsetning, må det være orden på alt. Loven må håndheves og alle skal følge den. Noen av replikkene blir overfladiske og litt enkle, og selv om utseendet på verdenene gjenspeiler stilen som hersker veldig godt, blir en del av det karakterene sier unødvendig klisjéfylt. Replikkene blir spesielt malplasserte når du skal læres opp til en ny kampstil. Scorpion, for eksempel, påstår å være så ond at han nekter å lære deg noe, han sier han skal slå deg ned i støvlene, men det han egentlig gjør er å instruere deg, sånn som alle andre. Det virker som om store deler av befolkningen bare snakker, men ikke gjør noe som helst. Men for all del, personene er så fargerike og bidrar så mye til å gjøre dimensjoenene levende at det hadde vært veldig tomt uten dem. Pent, men ikke enestående
Det mest irriterende med historiemoduset er de stadige opplæringene du må gjennom. Hver gang du møter en ny person av noe betydning, må du gjennom det samme løpet hvor du skal mestre samtlige angrep og kombinasjoner til den kampstilen du da lærer å bruke. Hver karakter har to unike kampteknikker pluss et våpen, alle med sitt eget sett kombinasjoner av slag og spark. Det sier seg selv at dette tar sin tid når du skal "lære" så mange som 13 forskjellige personer. Svært lite av det du lærer sitter noe mer enn et par minutter, med mindre du har fotografisk hukommelse og husker alt du noen gang har sett. Fordelen med dette er selvfølgelig at du får et litt dypere innblikk i persongalleriet og historien bak spillet, som er temmelig omfattende.
Når det kommer til utseendet er dette et spill som ikke briljerer på noen spesiell måte. Animasjonene er gode og flytende, de rendrede filmsekvensene er direkte nydelige både i grafikk og koreografi, og karakterene ser bedre ut enn noen gang. Detaljnivået er stort sett ikke overvelmende, men de åpne slettene er en liten fryd for øyet, og stemningen føles bare riktig. Områdene du løper rundt i i historiemoduset er store, og selv om samtlige er kvadratiske, føles det skjelden som om det er noen stengsler. Du har nesten aldri noe behov for å dra lenger enn du kan, og det føles fritt å utforske områdene rundt deg.
