Det er alltid hyggelig når norske spilldesignere ender opp med kommersielle utgivelser, og kanskje spesielt morsomt når det dreier seg om et brettspill! Kristian Amundsen Østby står bak denne utgivelsen fra Queen Games, og plasserer spillerene i et forhekset Mayatempel – som, upassende nok, er i ferd med å rase sammen.
Escape tilhører sjangeren samarbeidsspill, der spillerene konkurrerer mot selve brettspillet og ikke mot hverandre. Målet er å få alle trygt ut fra tempelets klamme vegger, før steintaket gir deg og vennene dine en begravelse ingen vil misunne dere. Her gjelder det gamle mottoet fra De tre musketerer, «En for alle og alle for en», noe som betyr at dersom ikke alle spillerne har kommet seg i sikkerhet før spillet er over, har dere alle tapt.
Et av de mer interessante elementene med Escape er at det foregår i sanntid. Det betyr at det ikke er noen inndelte runder eller venting på tur, her spiller alle samtidig. For å unngå en kamp på bare nevene om hvem som skal få kaste terningene har heldigvis alle hvert sitt sett. Dine fem trofaste følgesterninger er alt du får å rutte med på ferden gjennom tempelet, og så fort startskuddet går er det bare å kaste terningene av hjertets egen lyst.
Terningene er dekket av ulike symboler, og det å bevege seg rundt på spillbrettet, oppdage nye rom, plassere ut Mayakrystaller og til slutt komme deg ut av det kollapsende tempelet, gjøres ved å kaste forskjellige symbolkombinasjoner. Skulle du være uheldig å ende opp med en sort maske på terningene dine er terningen låst fram til du, eller en medspiller i samme rute, kaster en gullmaske og får låst opp terningene igjen.
Dette er gode eksempler på de tingene som gjør Escape til et underholdende og kaotisk spill, der du er mer eller mindre avhengig av hjelp fra medspillerene dine underveis. Det bygges ut tempeldeler i alle himmelens retninger, det plasseres ut krystaller og folk roper om hjelp etter hvert som terningene deres forsvinner fra spillet og de blir sittende fast i rom langt unna medspillerene. Alle innser at det gjelder å få spillerne tilbake på brettet og sørge for at de igjen kan være bidragsytere til endelig suksess, men samtidig er det ineffektivt om alle skal hjelpe til samtidig. Rask koordinering av hjelpestyrker og hvem som skal gjøre hva er nøkkelelementer for å komme seg gjennom spillet uten å bli begravd i en haug med stein.
Rask koordinering av hjelpestyrker og hvem som skal gjøre hva er nøkkelelementer for å komme seg gjennom spillet uten å bli begravd i en haug med stein.
For å sette rammen rundt tiden spillerne har til rådighet for å komme seg ut av tempelgangene kommer spillet med et eget lydspor på en teknologi som kan være ukjent for de ferskeste av leserne våre, en såkalt «CD» (hvis du ikke har en CD-spiller tilgjengelig kan du enten laste ned lyden som MP3-filer fra spillets hjemmeside eller bruke timeglasset som følger med). Lydsporet har også to nøkkeløyeblikk underveis, der spillerne må komme seg tilbake til startrommet før tidsfristen er ute. Klarer de det ikke fjernes en terning for resten av spillet. Straffen er mer brutal enn man skulle tro, og skaper hektiske øyeblikk der alle spillerne desperat prøver å komme seg tilbake til utgangsposisjonen sin før tiden ubønnhørlig renner ut.
Flere ganger opplever vi at enkelte av spillere ender opp i situasjoner der vi må ta valget: skal vi forsøke å redde en som har fått låst for mange terninger før gongongen jomer i tempelgangene, eller er tiden i ferd med å renne ut og det gjelder å berge sitt eget skinn? Den som blir sittende igjen utenfor startrommet når tiden er ute mister en terning permanent for resten av spillet, og har med det sørget for at det blir vanskeligere å lykkes for alle.
I løpet av den siste sekvensen i lydsporet er det en ting som gjelder: få alle spillerne ut av tempelet. Avslutningsvis ender du opp med en terningkamp mot antallet gjenværende Mayakrystaller, og jo flinkere dere har vært med å få utplassert krystallene underveis, jo mer overkommelig blir avslutningen på eventyret. Dette gir et direkte utbytte av å være flinke til å løse utfordringene dere møter underveis i spillet, og sammen sørge for å få plassert ut flest mulig krystaller i rommene som åpner for krystallsamarbeid.
Escape er som nevnt et kaotisk og ikke minst morsomt spill, der det hoies, skrikes, frustreres og jubles om hverandre, uten at du nødvendigvis får med deg så veldig mye mer av hva som skjer enn akkurat hva spillfiguren din gjør akkurat nå. Samtidig er det et spill med en svært rigid tidsstruktur, der du vet allerede i det du begynner spillomgangen akkurat hvor lang tid det kommer til å ta: lydsporet kommer ikke til å være noe kortere eller lengre denne gangen.
Disse to styrkene er dessverre også Escapes to svakheter. Det er et kort spill der hver runde er over etter drøye ti minutter, og samtidig bruker du mesteparten av tiden på å se på dine egne terninger. Du ender opp med å spille spillet for deg selv, og så samarbeide med andre spillere i nøkkeløyeblikk underveis. Fokuset på din egen spillsituasjon der du selv håndterer terninger og legger opp nye brettdeler kan også gjøre det vanskelig å oppdage når spillere gjør feil, noe som garantert kommer til å skje i kaoset som oppstår når alle prøver å snakke med hverandre samtidig.
Du ender opp med å spille spillet for deg selv, og så samarbeide med andre spillere i nøkkeløyeblikk underveis.
Spillet kommer også med to mer avanserte spillelementer (med tilhørende avanserte tempeldeler) du kan legge til etter hvert som basisreglene begynner å sitte, der du kan ende opp med en forbannelse (for eksempel å ikke kunne prate før forbannelsen er brutt) eller bonusegenskaper underveis (teleportering, og så videre). Dette legger raskt på en ekstra dimensjon i spillet og sørger for en del ekstra latter – og gjør spillet vanskeligere. Ettersom det er helt valgfritt om dere ønsker å ha med disse to ekstradelene, er det lett å tilpasse spillet til nye spillere og den vanskelighetsgraden som dere selv ønsker.
Konklusjon
Dersom du er på utkikk etter et spill som kan fylle de lange påskenettene med fundering og strategisering, er nok ikke Escape det du er ute etter. Er du derimot på markedet etter et enkelt, hektisk og kaotisk spill som avgjøres på ti minutter er Escape absolutt noe for deg. Det er lett å lære, og i et norsk brettspillmarked som ikke har noen større tradisjoner for samarbeidsspill er det en flott introduksjon til sjangeren. Begrensningene i spillomfang og spilletid gjør imidlertid at spillet kanskje har noe begrenset levetid med tanke på antall gjennomspillinger på samme kveld (selv om vanskelighetsgraden smart nok kan justeres ved å kreve at flere krystaller blir plassert ut underveis).
Det blir en forbeholden anbefaling, men så lenge du er klar over begrensningene i spilletid og at dette er et kaotisk spill med mye hoiing, gir Escape mange timer med underholdning – bare i mindre doser ad gangen. Dersom dere tilfeldigvis har et større antall smarttelefoner eller nettbrett tilgjengelig er imidlertid Space Team et godt alternativ for mye av den samme opplevelsen.
Husk også at du må ha en CD-spiller tilgjengelig, eller laste ned lydsporet fra spillets hjemmeside.
Escape: The Curse of the Temple passer for en til fem spillere (og kan utvides til seks med en utvidelsespakke). Spillet gjør seg best når det blir hektisk roping og desperate forsøk på koordinering mellom de involverte, så fire eller fem spillere er ideelt. En spillomgang varer i ti minutter.
